Forskjellsbehandling og diskriminering

Driver LDO med statlig sensur og har en politisert slagside?

(LANGLESNING) Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og dets leder Hanne Bjurstrøm har store problemer med en åpen offentlig debatt når det kommer til transpersoner. De sensurer egen FB-debatt, og ser således ikke ut å ha lært noe av tidligere fadeser. De prøvde å stemple en kvinne som "hater og hetser" fordi hun ikke ville dusje på treningssenteret med en juridisk kvinne med penis, men Diskrimineringsnemda frikjente kvinnen. Så ble LDO dømt av sivilombudsmannen for å ha brutt taushetsplikten i samme sak - for deretter å feilinformere Stortinget om saken. Men de etablerte mediene er tause.

For noen dager siden tok journalist og medlem av regjeringens Ytringsfrihetskommisjon, Anki Gerhardsen, opp en sentral og prinsipiell problemstilling på sin Facebookside, nemlig spørsmålet om hvilke ytringer som har livets rett i offentligheten.

Alle snakker om hatefulle og fobiske ytringer, men hva er det egentlig? Kan man legge lista akkurat der man vil selv når begrepene skal anvendes? Og hvis ja: Har de da noen som helst reell verdi?

Bakgrunnen for denne posten var at Gerhardsen var blitt kontaktet av en kvinne som opplevde seg sensurert av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i en konkret debatt om transkvinner. Gerhardsen skiver:

Det statlige organet Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har i alle fall lagt terskelen svært lavt. Så lavt at de bedriver regelrett sensur av helt lovlige, moderate ytringer framsatt i en debatt LDO har initiert selv på FB.

Debatten handler om transkvinners rett til å bruke offentlige toalett for kvinner, men rommet for uenighet framstår som meget trangt.

Dette er over grensen, ifølge LDO:

«Kvinner skal ikke måtte begrunne hvorfor vi trenger intime soner fri fra menn, uavhengig av hvordan disse mennene identifiserer seg selv.»

Forleden ble jeg kontaktet av kvinnen som hadde skrevet dette. Hun fikk melding fra LDO via Messenger om at ytringen hennes framstod som transfobisk, og at LDO derfor fjernet den. Kvinnen har klaget. Det er bra. Et statlig ombud kan ikke forvalte ansvaret for ytringsfriheten uten kunnskap om hva de holder på med.

Jo, det er flott at denne kvinnen har klaget, men det er bare å legge til at LDO over tid har fremstått med en politisert slagside, noe som også har kommet frem med tydelighet rundt problematikken med transpersoner.

Så vidt jeg forstår, har LDO like godt slettet hele innlegget og det de tillot av debatt på sin Facebookside. Dette forteller oss at når et offentlig forvaltningsorgan opphøyer seg selv til å sitte på «sannheten» og bedriver sensur i en debatt som mange finner både vanskelig og (politisk) betent, så får ytringsfriheten i dette landet stadig dårligere kår. For det er bare mer og mer som puttes i sekken «hatefulle og fobiske ytringer», som kanskje egentlig handler om politisk uenighet eller rett og slett søken etter kunnskap.

La oss derfor ta en titt på LDO og transproblematikken.

«Garderobesaken»

Det var i september 2018 at Diskrimineringsnemnda (klagenemnda til LDO) kom med en uttalelse i saken om påstått trakassering på grunn av «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i forbindelse med bruk av garderoben på et treningssenter. Saken er anonymisert som personene A og B. Vi gjør oppmerksom på at A er representert ved advokatfirmaet Hjort DA, og B ved JURK, men vi henviser her kun til A og B.

A og B trener begge på et bestemt treningssenter. B er født mann, eller som LDO-nemnda sier: «registrert med mannlig kjønn ved fødsel». I 2016 endret B sitt juridiske kjønn til kvinne, men har «ingen kvinnelig kjønnsidentitet» og har ikke gjennomført noen «kjønnsbekreftende behandling».

A er født kvinne og er kvinne. Hun reagerer på at B benytter damegarderoben på treningssenteret og de havner i en opphetet diskusjon (februar 2017). De har også en samtale med daglig leder på senteret, som i ettertid bekrefter at «A var provosert over at en person med penis var i damegarderoben, og at A uttalte at transseksuelle burde ha egen garderobe». B på sin side opplevde seg krenket over å bli kalt «biologisk mann» og opplevde at A insinuerte noe om å være «en høyrisiko potensielle overgriper».

Det er for øvrig ikke første gang A reagerer på at B er å finne i damedusjen. Første gangen (juli 2016) spør A hvorfor B er der, hvorpå B forteller at hun er juridisk kvinne. I kontakt med resepsjonen på senteret blir imidlertid A fortalt at transpersoner med mannlige genitalier ikke har adgang til damedusjen.

Det fremkommer for øvrig i andre saksdokumenter at A kontakter LDO for å be om råd i denne saken, mer om det følger under.

Det heter i nemndas saksfremstilling at B «i mars 2017» går til en avis, som omtaler saken (så mye for den anonymiseringen) under overskriften: Hvor skal transkjønnede Sandra dusje? Samme avis, Stavanger Aftenblad, følger opp noen uker senere med et innlegg fra kvinnegruppen Ottar, som spør Er det et inkluderende samfunn når en transkvinne med penis ikke vil dusje sammen med andre som har penis?

Et par måneder etterpå, mai 2017, klager B saken inn for LDO. Ombudet konkluderer med at A handlet i strid med forbudet mot trakassering på grunn av kjønnsidentitet/kjønnsuttrykk overfor B ved februar 2017-hendelsen. Ombudet vektlegger at A i det andre møtet i garderoben allerede vet at B er juridisk var kvinne, og at det å da ta kontakt «er trakassering, uavhengig om det var As hensikt eller ikke».

A klager avgjørelsen til Diskrimineringsnemnda. Nemdas flertall (to av tre) kommer imidlertid til at A ikke har trakassert B. (Utfyllende begrunnelse finner du i saksdokumentet)

Men saken stopper ikke her – og den taler fortsatt ikke til ombud Hanne Bjurstrøms fordel.

Klage til LDO

Når Diskrimineringsnemnda sier at B gikk til media i mars 2017, stemmer dette neppe. For i februar (28. februar 2017) henvendte journalist Elisabeth Bie i Stavanger Aftenblad seg til LDO med forespørsel om innsyn fra As henvendelse til LDO, der A hadde bedt om råd og veiledning i denne saken. Journalist Bie oppga at hun allerede visste hvem denne personen var. Samme dag ga LDO journalisten innsyn i en versjon der hovedsakelig navn og adresse var sladdet.

Sannsynligheten er således stor for at B allerede hadde vært i kontakt med avisen, og at det var fra B journalisten hadde sine opplysninger. I februar 2018 klager A til LDO for at de har gitt ut hennes forespørsel og viser til brudd på taushetsplikten. At denne klagen først kommer ett år etterpå, handler om at det er først da A blir kjent med at LDO har gitt journalisten denne tilgangen. A reagerer på at LDO har gitt ut hennes beskrivelse av å møte en transperson i garderoben, hvor hun også presenterer en rekke tanker, følelser og spørsmål rundt situasjonen. Hun gir også uttrykk for egne holdninger og syn rundt temaet og gir inngående beskrivelser av transpersonens utseende og oppførsel. Videre understreker hun at dette er en sensitiv sak, og at det var en ubehagelig opplevelse for både henne og B. Det er altså snakk om personlige følelser.

Men LDO tar ikke As klage til etterretning. De opprettholder at sladdingen var god nok, da dokumentet utover dette ikke inneholdt «opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter loven». LDO legger videre til at dokumentet til Stavanger Aftenblad ikke inneholdt identifiserbare opplysninger verken for A eller B. De beklager imidlertid at ikke A ble varslet før innsyn ble gitt.

A klager så inn LDO til sivilombudsmannen.

Brudd på taushetsplikten

Ombudsmannen konkluderer 8. oktober 2018 med at LDO har brutt taushetsplikten.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har brutt taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 da LDO ga delvis innsyn i en henvendelse om veiledning fra en privatperson til ombudet. Henvendelsen inneholdt opplysninger om noens personlige forhold, og beskyttelsesbehovet ble ikke ivaretatt ved at LDO anonymiserte henvendelsen.

Videre ber de «LDO om å gjennomgå sine rutiner slik at det i fremtidige saker ikke gis innsyn i taushetsbelagte opplysninger».

Sivilombudsmannens uttalelse er ikke offentlig tilgjengelig på deres hjemmeside, men inneholder en detaljert begrunnelse på LDOs brudd. De viser blant annet til at opplysninger som er taushetsbelagt etter offentlighetslovens § 13 første ledd skal unntas fra innsyn, og at det ikke skal vurderes noe meroffentlighet, som LDO prøvde seg på. De viser også til at taushetsplikten innebærer blant annet at det er forbudt å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for utenforstående ved å fortelle om dem eller levere ut dokumenter som inneholder slike opplysninger.

Videre diskuteres hva som er «personlige forhold» knyttet til opp til nøytrale og følsomme opplysninger. Under henvisning til blant annet Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (5.utg. 2011), vises det til at «karakteristikken personlig forhold betyr at opplysningene må dreie seg om noe som det er vanlig å ønske å holde for seg selv». Eksempler er blant annet opplysninger om fysisk og psykisk helse, karakter- og følelsesliv, eller holdninger og innstillinger. Det handler også om hvilke omstendigheter opplysningene er fremkommet i, for eksempel om de er gitt frivillig under omstendigheter som minner om betroelsesforhold.

I tillegg kommer at forvaltningen i vurderingen av om opplysninger er taushetsbelagte skal vektlegge om utlevering av disse kan skade tilliten til forvaltningen. Samt om forvaltningen «medvirker aktivt til at opplysninger får en helt annen omtale og spredning enn de ellers ville ha fått».

Sladding er heller ikke problemfritt. Det heter at det avgjørende for om et dokument som inneholder taushetsbelagte opplysninger kan gis ut i anonymisert form, er om mulighetene for å knytte opplysningene til personen er reelt fjernet. Ved denne vurderingen kan det ikke bare ses hen til om de berørte personene vil kunne identifiseres ut fra opplysninger i det aktuelle dokumentet isolert sett. Det må også tas i betraktning en koblingsfare, altså om «opplysninger kan knyttes til den de gjelder ved at opplysningene sammenholdes med opplysninger utenfor dokumentet som allerede er kjent».

Så skulle en jo tro at LDOs Hanne Bjurstrøm tok denne voksenopplæringen til seg, ikke minst fordi det fremkommer at den har vært belastende for A. Men den gang ei: hun viderefører LDOs uheldige «praksis» inn i Stortinget – og det to år etterpå.

Feilinformasjon til Stortinget

Den 17. september 2020 var det høring i Stortinget om Prop. 66 L (2019-2020) Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.). Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm deltok for å fremme LDOs syn på de foreslåtte endringer i proposisjonens kap.8 om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Ifølge FrPs justispolitiske talsperson og saksordfører for denne saken, Per-Willy Amundsen, uttaler Bjurstrøm seg under denne høringen om den overnevnte «garderobesaken». Men i etterkant blir Justiskomiteen gjort kjent med at beskrivelsene som Bjurstrøm fremsatte under høringen er feilaktige. Hun hevdet at denne saken gjaldt en situasjon der en transperson, en juridisk kvinne, ble «hetset og hatet, og (det) var ganske grovt».

Dette får Amundsen til å henvende seg til LDO ved Bjurstrøm. I en e-post (2. oktober 2020) viser Amundsen til ombudets påstand og viser til at dette ikke stemmer overens med avgjørelsen fra Diskrimineringsnemnda fra 2018 (jf. over). Det heter videre:

Likestillings- og diskrimineringsombudet fremførte således feilaktig informasjon under høring i Stortinget, selv om hun burde vite bedre. Det er knyttet et alvor til å feilinformere Stortinget, særlig hvis det tilsynelatende gjøres med overlegg. Som jeg antar Bjurstrøm er kjent med: dersom en regjering feilinformerer Stortinget kan det føre til at regjeringen må gå av.

Som saksordfører for Prop. 66 L (2019-2020) reagerer også undertegnede på Hanne Bjurstrøms uttalelser under høringen om en enkeltkvinne, der hun omtaler den aktuelle kvinnen som «hatende og hetsende». En slik uttalelse er i strid både med LDOs samfunnsoppdrag om å beskytte enkeltindividets rettigheter opp mot institusjoner, og er også i strid med nemndas vurdering av kvinnens oppførsel, der det nettopp slås fast at kvinnens uttalelser ikke har vært krenkende. Undertegnede har derfor vanskelig for å forstå hvordan Bjurstrøm da kan legitimere å omtale oppførselen som «hatende og hetsende».

Undertegnede er bekymret for at når likestillings- og diskrimineringsombudet velger å uttrykke seg på denne måten overfor Stortingets justiskomité, står alle kvinner i fare for å bli hengt ut av LDO – til tross for å ha blitt frifunnet. Dette er også alvorlig. Ombud og ombudsmenn spiller en viktig rolle i demokratiet, og mange land ser på Norge som et forbilde på demokratisk frihet. Når Likestillings- og diskrimineringsombudet likevel omtaler individ som har blitt frifunnet for diskriminering som «hatende og hetsende», legitimerer det at man kan stille spørsmål ved rettssikkerheten i Norge.

Det hører også med til historien at LDO i «garderobesaken» utleverte taushetsbelagt informasjon til pressen, gjeldene As henvendelse til LDO om veiledning. Sivilombudsmannen har som det fremkommer av vedlagte avgjørelse fra oktober 2018 kritisert LDO for dette. Det påpekes også at denne saken har vært en betydelig belastning for A over flere år, også økonomisk.

Som saksordfører for Prop. 66 L (2019-2020) vil undertegnede sterkt anmode likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm om å korrigere sine uttalelser, og beklage feilinformeringen av Stortinget.

Jeg vil vurderer å ta opp denne saken med ansvarlig statsråd.

Bjurstrøm husker feil

Noen dager etterpå beklager Bjurstrøm skriftlig både overfor Stortingets Justiskomité og saksordfører Per-Willy Amundsen.

I brevet til Justiskomiteen (6. oktober 2020) viser hun til at verken ombudet eller nemnda brukte betegnelsen «hets» eller «hat» i sin behandling av saken. Bjurstrøm sier videre at det ikke var riktig å bruke disse betegnelsene under høringen, men at hun «husket feil»:

Bakgrunnen for denne feilen fra min side skyldtes ikke på noen måte et bevisst ønske om å fortegne saksforholdet, eller en fortolkning av faktum i saken, men at jeg husket dette feil. Dette beklager jeg.

Samtidig kan det stilles spørsmål ved hvor dypt denne beklagelsen sitter. For Bjurstrøm påpeker at dette ikke har noen betydning de øvrige synspunktene hun la frem for komiteen. I svaret til Amundsen heter det:

Som det fremgår av min beklagelser i brev til komiteen av i dag, så hadde min feilaktige fremstilling av fakta i den saken saksordføreren viste til, ingen substansiell betydning for mitt svar på det aktuelle spørsmålet.

Nei, det kan så være at det ikke har betydning for hva annet LDO måtte mene, men det er tydelig at Bjurstrøm i liten grad tar innover seg hvilke opplysninger hun sprer om en person som ombudet på toppen av det hele selv har utgitt taushetspålagt informasjon om – og der sivilombudsmannen har erklært at de har brutt taushetsplikten og bedt dem om å gjennomgå sine rutiner.

Vel så interessant er det at de etablerte mediene ikke synes å være opptatt av at et forvaltningsorgan holder på slik. Per-Willy Amundsen forteller til HRS at de i fjor høst prøvde å få NRK til å ta opp denne saken, men det var «null interesse». Skjønner vi hvor skummelt det er når ikke engang den statsfinansierte folkeopplysningskanalen kjenner sin besøkelsestid i en sak som dette?