Som de fleste nok har fått med seg har vi antagelig har pådratt oss enda en «mulla Krekar»-sak, det vil si en situasjon der en person som PST anser som en fare for rikets sikkerhet og som derfor er utvist fra Norge, likevel ikke kan uttransporteres på grunn av fare for vedkommendes egen sikkerhet.
Jeg tenker selvsagt på den somaliske kvinnen som ble dømt til 2 år og 9 måneders fengsel for støtte til IS ,og som nå er sluppet fri etter å ha sonet ferdig straffen. Vi har tidligere omtalt saken flere ganger, blant annet her, her og her.
Dette er en kvinne som har uttalt:
– Hør, jeg vet det, Allah vet det og alle vet at det er mer verdt å utrydde vantroende her framfor å emigrere.
PSTs vurdering av situasjonen var derfor høyst forståelig. Så hva gjør vi da?
Hva teller mest?
Vi har satt oss selv i en situasjon der i tilfelle allmennhetens krav på beskyttelse mot terror frontkolliderer med terroristens krav på personlig sikkerhet, da har terroristens rettigheter forrang. Er det rimelig? Har vi ikke rett til å beskytte vår egen befolkning?
Nei, vi har ikke det. Grunnen er at de politikere vi har valgt over tid har viklet oss inn i et nettverk av nasjonale lover og internasjonale konvensjoner som har fratatt oss muligheten til å handle i vår egen nasjonale interesse.
Den direkte årsaken til at denne IS-kvinnen ikke kan transporteres tilbake til Somalia er såkalte «personlige grunner». Hun uttalte nemlig i retten at hun risikerte å bli steinet ved retur til Somalia, fordi hun hadde giftet seg med en fremmedkriger uten hennes tidligere ektemanns tillatelse.
Den forklaringen kan selvsagt ingen kontrollere riktigheten av. Men utlendingsmyndighetene har åpenbart tatt forklaringen for god fisk. Og da kommer utlendingsloven (utl.) §73 til anvendelse, der det heter:
En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav a, med mindre:
a) …
b) utlendingen med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet eller har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunn.
En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav b.
Og hva står det nå i utl. §28, 1. ledd, bokstav b?
En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen (…) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.
Eller sagt på en annen måte – selv om en person er en fare for rikets sikkerhet, så får vedkommende bli dersom forholdene i mottakerlandet er for farlige for vedkommende, ref. mulla Krekar.
Her ser vi at det er én setning i utlendingsloven som skaper enorme problemer for oss. Det er siste setning i det som er sitert fra §73, det vil si «En utlending kan ikke sendes til et område der vedkommende ville være i en situasjon som nevnt i § 28 første ledd bokstav b.»
Og hvem er det som sitter og avgjør denne type saker? Det er saksbehandlerne i UDI – Utlendingsdirektoratet.
Er hun i «reell fare»?
Hva som er en «reell fare» er selvsagt ingen eksakt vitenskap.
Dersom en saksbehandler i UDI finner at det er en slik «reell fare», så kan vedkommende belage seg på et liv i Norge på skattebetalernes regning i årevis. For en som på papiret er utvist kan ikke få arbeidstillatelse, og da må staten ved bostedskommunen stille bolig til disposisjon og sørge for tilstrekkelige månedlige utbetalinger til livsopphold. Men man kan selvsagt jobbe svart, og det er vel kanskje det som ofte skjer.
Dessuten burde det være fullt mulig for denne IS-kvinnen å bosette seg i en annen del av Somalia og ikke i den delen der hennes eksmann bor. Dette kalles i UDI for «internflukt» og er en mye brukt grunn til å avslå asylsøknader. Hvorfor den muligheten ikke er benyttet i denne saken er ukjent.
Kun til klagers gunst
Hva hadde skjedd dersom UDI ikke hadde trodd på at hun ville bli steinet ved retur?
Da kunne hun ha klaget, og UDI måtte behandle saken på nytt. En slik sak kan også klages videre til Utlendingsnemnda (UNE), men det som er spesielt med slike klagesaker er at avgjørelsen bare kan gå én vei – til gunst for klager.
Har man fått avslag på å bli i Norge, så er jo alternativet at man likevel får bli. Klagesaker kan aldri gå den omvendte vei. Det er dessverre ikke mulig for andre – f.eks. HRS – å klage på at IS-kvinnen ikke blir satt på første fly hjem til Somalia.
Reglene er modne for revisjon
Slik har vi stelt oss. Ethvert forsøk på å stramme til reglene vil utløse et ramaskrik fra alle mulige statsfinansierte humanitære organisasjoner som vil si at vi bryter den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) – og det er for så vidt riktig. Men det viser at konvensjonen er moden for revisjon.
EMK ble vedtatt i 1950, fem år etter utløpet av 2. verdenskrig, da verden så helt annerledes ut enn i dag. At terrorister som har uttalt at de vil ta livet av flest mulig vantro ikke skal kunne sendes tilbake til det landet de kommer fra etter sonet straff, var det nok ingen som tenkte på.
Så lenge rettstilstanden er som den er, må vi akseptere at risikoen er stor for at en eller flere av oss i fremtiden vil kunne bli skadet eller drept av denne IS-kvinnen eller andre, som vi i tillegg må brødfø fordi vi ikke blir kvitt dem.
Men det er vel det som kalles «collateral damage».