Det er ikke mer enn et par uker siden forrige «stakkars somaliere»-sak – den gang TV2s gråte-reportasje om den somaliske familien som ble kastet ut av den kommunale leiligheten sin fordi de tjente over inntektsgrensen. Denne gang er det Dagsavisen som kaster seg på bølgen, med saken Pandemistengt skole, og fem barn på tre rom og kjøkken? – Det har til tider vært kaotisk.
Praktiserende «alenemødre»
Dagsavisens journalist Sissel Hoffengh har nemlig klart å finne en somalisk mor til fem, som bor på tre rom og kjøkken, og latt henne fortelle hvor vanskelig hun og familien har det – selvsagt uten at hun må svare på noen spørsmål som omhandler noe som helst hun kan bli lei seg eller opprørt over å bli spurt om.
– Vi har en sekstenåring, en trettenåring, en elleveåring og en tiåring som har kjempet om nettet hjemme hos oss. sier Kin Abdi, som i tillegg har en attpåklatt på to og ett halvt år, formidler Dagsavisen.
Ja, kampen om internett har sikkert vært slitsom, for visst er det trist å være mor. Også til fem, da gitt, for en fryktelig ulykke. Og samtidig må hun bo skrekkelig trangt, stakkars, på bare tre rom og kjøkken. Eller dem, for det er vel å anta at barna har en far, men han er i så fall ikke funnet verdig å delta i Dagsavisens reportasje.
Hvor barnas far er, spør selvsagt journalisten ikke om. Journalist Hoffengh vet kanskje ikke om den omfattende praksisen med somaliske kvinner som «skilles» fra mannen og kanskje han får kone nummer to, tre eller fire for den saks skyld. Hun får ekstra barnebidrag og øker sjansen for bedre kommunal leilighet. Journalisten vet kanskje heller ikke at det er helt alminnelig at disse kvinnene får flere barn med sin fraskilte ektemann? Eller mener journalisten at somaliske fedre kanskje ikke er til å regne med i det hele tatt? Sistnevnte er neppe langt fra sannheten, det er i alle fall ingen andre unger som i større grad vokser opp til å bli tapere på alle arenaer i samfunnet enn de somaliske ungene med praktiserende «alenemødre».
Men hvorfor i all verden er en somalisk fembarnsmor bosatt i Norges desidert dyreste by å bo i, hun som ikke har arbeidslivstilknytning kunne vel funnet seg et rimeligere og større hjem utenfor byen til seg selv, alle barna og eventuelt far?
Men slikt skal vi ikke tenke på eller spørre om. I Dagsavisens optikk er det flott å kunne formidle historien om Oslohjelpen, som overtar som voksne i den somaliske familien der det virker som om det ikke finnes noen voksen overhodet.
Oslohjelp fra Somalia
Hvorvidt Kin Abdi er i stand til å svare Dagsavisen, vites ikke, men vi blir introdusert for henne, to andre stakkars somaliske mødre og Oslohjelpens medarbeidere.
Dagsavisen treffer henne sammen med Zahra Hassan og Hibo Sharif, sammen med Cathrin Dahl-Johansen og Rama Jama fra Oslohjelpa Sagene.
Zahra Hassan, har fire barn, men to er flyttet hjemmefra. Også her er åpenbart nettilgang viktigere enn eventuell tilgang til far, for han hører vi ingenting om.
– Ja, kapasiteten var så dårlig at jeg måtte bestille raskere nett. En uke var nettet også helt nede, og i tillegg var biblioteket stengt. Da fikk jeg panikk, ungene får jo fravær om de uteblir fra Teams, sier Zahra Hassan.
Og jo flere barn som «plutselig» dukker opp, jo vanskeligere er det.
– Det er ekstra tøft for barnerike familier, sier Hibo Sharif.
– Selv har jeg bare to, en syvendeklassing og en som går i barnehagen, så skolearbeid kunne eldstemann gjøre på rommet sitt. Men at alt har vært stengt har selvfølgelig gjort livet mer komplisert, sier Hibo Sharif, som kom tilbake til Norge i oktober i fjor etter å ha vært tilbake i Somalia i to år.
Ekstra tøft – med to barn? Men mer interessant: hun har vært to år tilbake i Somalia. Her burde journalisten blitt en smule nysgjerrig og stilt noen spørsmål, ikke minst om hvorfor Sharif kunne bo to år i Somalia, et land hun etter all sannsynlighet har flyktet fra? Hadde hun noen av barna med, eventuelt hvor var de? Gikk det eldste barnet, eventuelt begge, på skole, hvis de var med til Somalia? I så fall, hvilken type skole? Hvor bodde de i Somalia, hos eventuelt hvem? Og igjen: hvor er faren?
Forenlig med god omsorg?
– Mange av de som kontakter oss har tilhørighet til et annet land og trøster seg med en årlig tur til opprinnelseslandet, sier familierådgiver Rama Jama hos Oslohjelpen.
Hadde journalisten vært en riktig journalist, kunne hun spurt hvorvidt Sharif og Jama mener det er forenlig med god omsorg å ta med barn til landet man flykter fra, og om slikt kvalifiserer til å kunne anbefale andre somaliske mødre et langvarig opphold eller en «årlig trøstetur» i integreringens navn, ikke minst integreringen av barna.
– Gjennom pandemien, når alt har vært stengt har vi brukt sosiale medier til å kommunisere, som for eksempel om Hibo får et brev hun ikke forstår, kan hun ta et bilde av det og sende det til oss. Og så kan jeg lese og oversette for henne og eventuelt også hjelpe henne å følge opp det som står der hvis hun gir meg fullmakt, fortsetter Jama.
Kanskje Hibo, siden hun åpenbart sliter med norsk, skulle tatt ansvar å blitt i Norge, ikke minst for å lære seg norsk godt nok til å forstå et brev?
Journalisten stiller heller ikke et eneste kritisk spørsmål til Inga Marte Thorkildsen, byråd for oppvekst og kunnskap (SV), som hun også har intervjuet i saken.
Byråd med frelserkompleks
– Mange av helpetilbudene, både statlige og kommunale, med noen unntak som helsestasjonene og Ung Arena for ungdom, er avhengig av at du kvalifiserer til det for å få hjelp. Kanskje trenger du en diagnose eller et vedtak. Det kan gjøre at problemene utvikler seg for lenge. Vi ønsker å være der før det smeller. Støtte familiene og de ansatte i barnehager og skoler, så de kan få nødvendig hjelp og støtte, uten masse skjemaer og byråkrati, sier Thorkildsen til Dagsavisen.
Å stille krav til at de somaliske mødrene, som åpenbart har bodd i Norge i en årrekke, er ikke en del av Thorkildsens metode. Her skal det sys puter til å putte innunder både armer og bein i stedet for å forvente at mangeårig bosatte innvandrere lærer seg norsk språk og normal barneoppdragelse.
Byrådets frelserkompleks er aktivt tilstede som alltid, også når hun forklarer hva Oslohjelpen egentlig er.
– Det er et lavterskeltilbud i de forskjellige bydelene der barnefamilier kan få hjelp uten å være syke eller ha henvisning fra fastlegen sin, sier Thorkildsen.
«Uten å være syke»? Hvor i all verden kommer sykdom inn i bildet? Ser verken journalist eller byråd at det er kulturelt betinget når somaliske kvinner, svært ofte (praktiserende) «alenemødre» til store ungeflokker, ikke behersker verken språk eller oppfølging av egne barn?
Null ansvar
Enhetsleder Cathrin Dahl-Johansen og Rama Jama fra Oslohjelpa i bydel Sagene får servert en mikrofon av Dagsavisens journalist, da heller ikke disse får et eneste kritisk spørsmål. De får derimot servere en historie som i essens ville vært komisk dersom den ikke var sann:
– Om man ikke skjønner essensen i de utfordringene folk har er det lett å få feil hjelp eller tiltak, så eskalerer problemene og man blir frustrert, sier Cathrin Dahl-Johansen til Dagsavisen.
Skal det i fullt alvor være vanskelig å forstå essensen i de somaliske mødrenes utfordringer? Essensen i utfordringene deres er at de opprettholder en fullstendig dysfunksjonell kultur – en kultur der de verken tar ansvar for å lære seg å lese og skrive norsk, støtte egne barns skolegang, forsøke å komme seg i jobb i stedet for å være fødemaskiner, i det hele tatt oppføre seg som ansvarlige medborgere. Men de gjør stikk motsatt: De oppfører seg uansvarlige, selger seg inn som det «er synd på dem», de tar null ansvar og krever «gratis» hjelp. Såkalt «lavterskeltilbud» betalt av skattebetalerne i Oslo – slik at de dra på en «årlig trøstetur» til opprinnelseslandet, finansiert av hvem?
Dysfunksjonell symbiose
Det er jo ikke rart problemene tårner seg opp dersom man forblir fullstendig underkvalifisert til å klare seg gjennom papirmølla, men hvorfor i all verden bruker ikke disse «snille» hjelperne ressursene sine på ansvarliggjøring i stedet for å sementere somaliske kvinner i offerrollen?
Da Kin Abdis 15-åring slo seg vrang i fjor for eksempel, ble de med henne til skolen og barnevernet.
– Han ville bare ligge og sove, nektet gå på skolen og ville være sent ute om kvelden, sånt typisk ungdom gjør når de driver og finner ut av hvem de er. Uten Oslohjelpa hadde jeg aldri klart å takle den frustrasjonen og usikkerheten det førte med seg. Ikke bare forstod og anerkjente de den situasjonen jeg stod i, de ble også med meg til skolen og barnevernet slik at jeg følte meg mer trygg på å få den hjelpen jeg faktisk trengte, sier Kin Abdi.
Hadde barnevernet blitt presentert for en norsk fembarnsmor med tilsvarende vansker med både kontakt med skole og barnevern, og barn helt ute av kontroll, ville bekymringen garantert vært skyhøy. Men i de somaliske familiene nedjusterer åpenbart også barnevernet sine forventninger til foreldreskap.
I praksis er hjelperne og de somaliske hjelpemottakerne i en dysfunksjonell symbiose, der de er gjensidig avhengige av hverandre for å få utrettet ingenting av betydning, men opprettholdt bildet av hvor synd det er på somaliske kvinner. Når pressen formidler dette vissvasset uten et eneste kritisk spørsmål til en eneste av alle innhentede intervjuobjekter, da er pressen en del av problemet selv.
Men at «stakkars somaliere» er en egen journalistisk sjanger, er vi ikke lenger i tvil om.