Den kulturelle revolusjonen

Den nye svenske barndommen: 10-åringer ranes, trues og ydmykes

Barn ned i 10-årsalderen utsettes for ran og trusler. Mens frykten etser seg fast i de yngste barna, går de under radaren i svenske statistikker. Samfunnet er ikke forberedt på grov kriminalitet mot så små barn. 

– De må hele tiden foreta risikovurderinger i hverdagen, sier Anna Alandh, prosjektleder i SVT Barn.

Hun snakker ikke om ungdommer, hun snakker om barn i 10-12-årsalderen. Hun snakker om barneskoleelever som i stadig større grad må leve i frykt for hva som kan skje dersom de beveger seg utendørs, for 10-12-åringene utsettes stadig oftere for ran og trusler – ofte med innslag av fornedring. Og hun forteller om et samfunn i stadig større grad av resignasjon. 

«Sånn er det bare», erfarer rutinerte barnefaglig ansatte i SVT Barn er en gjennomgående holdning.

Barndommen har forandret seg

Madeleine Adaktusson og Anna Alandh, produsent og prosjektleder i SVT Barn, gjennomfører jevnlige undersøkelser rettet mot denne aldersgruppen for å planlegge og implementere programideer for blant annet produksjonen «Jobbigt», som er et program rettet mot nettopp 10-12-åringer, skriver Bulletin

De har lagt merke til at barnas historier har endret seg de siste årene. Fra å handle om «normale» barneproblemer og tanker, hører de i økende grad historier der barn forteller at de blir ranet eller truet, eller om venner som har blitt utsatt for det. Det er en utvikling som skremmer dem.

– Ja, jeg vil si at vi har hørt flere og flere slike historier de siste tre årene. Det er hovedsakelig unge gutter som er berørt. Det kan være at en gutt er omgitt av en større gjeng, ofte er gjengmedlemmene maskert og ikke sjelden bevæpnet med kniv. Eller ranene kan utføres når de spiller fotball, og det er noen gutter som vil være med. De blir distrahert av disse gutta, og oppdager så at jakkene og mobiltelefonene deres er borte. Det er heller ikke uvanlig at de blir ydmyket på forskjellige måter, sier Madeleine Adaktusson til Bulletin.

Hvordan påvirker det barn?

– De er selvfølgelig veldig redde, og det påvirker deres hverdag og bevegelsesmønster. Usikkerheten sprer seg stadig lenger ned i aldersgruppene. Når de går ut, tenker de før de går, de ser seg over skulderen og er klare til å løpe. De må hele tiden foreta risikovurderinger i hverdagen. I stedet for å gå ut, kan du like godt være hjemme og leke. De tenker også på hva de har på seg og tar kanskje ikke den fineste jakken eller tar med mobiltelefonen sin, sier Anna Alandh.

– Knuller mora di om du anmelder

Noen barn tør heller ikke rapportere til politiet av frykt for å bli kontaktet av de som raner og truer. De er så redde at de ikke tør dele opplevelsene sine med noen, langt mindre anmelde.

– De er truet. «Vi vet hvor du bor, og vi vil knulle mora di hvis du anmelder», kan de få høre. Disse truslene etser seg fast, og det er frykt for at gjerningsmennene vil oppsøke dem hjemme. Det som er skremmende er at det er en resignasjon i deres vitnesbyrd. “Sånn er det bare”, sier de, sier Madeleine Adaktusson.

Bekymringer spres rundt middagsbordet og i samfunnet. Selv om ikke alle barn ranes, har alle hørt historier om ran og trusler, alle kjenner til noen som har vært utsatt for det. Det er en enorm samfunnsendring, påpeker SVTs Anna Alandh.

– Det føles som om dette er den nye normalen. At foreldre må ta denne samtalen med barna allerede når de er så små. At hvis noen truer deg, gi dem det de vil ha. Det er veldig bekymringsfullt, sier Anna Alandh.

Statistikken som ikke finnes

De yngre barna havner også under radaren i statistikken. Brås statistikk dekker aldersgruppene 16 år og oppover. Stockholm-undersøkelsen, utført av City of Stockholm, spør 14-åringer og elever i videregående skole. Men de store statistikkbyråene spør ikke barneskolebarn, opplyser Bulletin.

Ran og trusler mot unge mennesker har økt de siste årene. Da det svenske kriminalitetsforebyggende rådet (Brå) presenterte den nasjonale trygghetsundersøkelsen for 2020, kom det frem at 32 prosent av guttene mellom 16 og 19 år som ble spurt, oppga at de var redde for å bli utsatt for kriminalitet, og fremfor alt for å bli ranet.

– Det er en klar trend at angst for kriminalitet har økt blant unge menn, og ran er den typen kriminalitet der frykten for å bli utsatt har økt tydeligst, sa Maria Molin, prosjektleder i Brå i forbindelse med utgivelsen av rapporten .

I den siste Stockholm-undersøkelsen oppga 8 prosent av alle guttene i niende klasse og 4 prosent av jentene at de var blitt ranet i 2020. Men i Skarpnäck-distriktet i Sør-Stockholm oppga hele 13 prosent av guttene at de hadde blitt ranet.

Bulletin har kontaktet Brå, som opplyser å være i gang med et prosjekt om ungdomsran som er planlagt utgitt høsten 2021.

I Brås beskrivelse av prosjektet heter det at «Mellom årene 2014 og 2019 økte antall rapporter om ran mot unge nesten 2,5 ganger. I tillegg er mediebildet av ungdomsran at økningen i ran hovedsakelig har rammet visse områder og at det har blitt vanligere med mer alvorlig vold og ydmykelseselementer i ranene.»

Da politiet nylig gjennomførte operasjon «Rimfrost» i Malmö, identifiserte politiet 80 barn mellom 8 og 14 år som ranet andre barn og unge.

Et samfunn som har spilt fallitt

Stigmatiseringsfrykten og inkluderingstanken i Sverige er tilsynelatende i ferd med å ødelegge psyken til en hel generasjon. Det SVTs produsent og prosjektleder beskriver er effektene av masseinnvandring ute av kontroll, det er effektene av å late som om importert voldskultur er «å strekke ut en hånd».

Samfunnet har spilt fallitt når det ikke evner å beskytte sine svakeste. Sverige ofrer ikke bare sine eldste, som HRS har dokumentert gjennom en rekke artikler. Landet ofrer også en oppvoksende generasjon og overlater dem til et liv i frykt helt fra barnsben av.

Mon tro hva barn tenker når de eksponeres for holdningen om at det er trangboddhet og majoritetssamfunnets skyld at unge mennesker fra annen kultur raner dem, truer dem og fornedrer dem. Skal de oppdras til tanken om at de får sin velfortjente straff fordi de er født svenske?

Hvem som blir maktbærende når disse barna er voksne, er dessverre ikke vanskelig å se for seg.