Stormingen av Kongressen 6. januar i år er nullpunktet i Trumps tid som president. Men alt ved Trumps presidentperiode og USAs politiske situasjon i dag er ikke oppsummert i videoklippene av den dels komiske, dels sterk skremmende versjonen av noe som lignet et forsøk på statskupp.
Trumps to avskjedstaler
Trumps TV-sendte avskjedstale onsdag 20. januar startet med å fordømme angrepet på Kongressen.
Angrepet etterfulgte som kjent den store demonstrasjonen i Washington 6. januar, der Trump selv holdt en tale som – uansett Trumps intensjon – hausset opp publikum. Talen var åpenbart et forsøk på å distansere seg fra stormingen og volden: Alle ekte amerikanere tar avstand fra stormingen av Kongressen, sa han, og hevdet videre at politisk vold er et angrep på alt amerikanerne verdsetter. Politisk vold kan aldri aksepteres, understreket Trump.
Han sa han var den første «virkelige outsideren» som hadde blitt valgt som president, og det er mye i det (og det kaster lys også over hvor amatørmessig han ofte har sett ut, i all sin selvsikkerhet), og at han hadde «tatt de tøffeste kampene, og de vanskeligste valgene fordi det var det velgerne hadde valgt han til å gjøre». – Jeg kjempet for dere. Jeg kjempet for deres familier. Jeg kjempet for landet deres, sa Trump.
Avskjedstalen onsdag 20. januar på Joint Base Andrews bestod av en oppsummering av alt hva Trump selv mente hans «mirakel» av en administrasjon hadde fått til. Han ønsket den påtroppende administrasjonen all hell og lykke, og appellerte til samarbeid mellom de to partiene.
I disse to siste talene var Trump langt mer presidentaktig enn før – han framsto som en verdig, alvorspreget, konstruktiv politiker (jo da, også selvskrytende), som takket av etter fire års innsats som valgt tillitsmann for verdens sterkeste nasjon.
Personlig tror jeg Trump hadde blitt gjenvalgt om han som president hadde begrenset skrytet og dempet sin brautende, bøllete væremåte. For den «anstendige middelklassen», ikke minst for kvinner, ble det å fjerne Trump fra embetet en moralsk plikt, og det forklarer – sammen med sterkt utvidet anledning til å levere sin stemme på posten, som reduserer bryet ved å delta i demokratiet – at Biden fikk rekordmange stemmer.
Er han ute for godt?
Pew Research Center offentliggjorde en meningsmåling gjort mellom 8. og 12. januar som viser at Trump gikk av som president med en historisk lav bunnotering: Han hadde til slutt en oppslutning («job approval») på kun 29 prosent. Nedgangen skyldes et kraftig fall i støtten fra egne velgere (demokratene hadde for lengst gitt ham opp), en støtte fra eget parti som for øvrig lenge var eksepsjonell stabil under hans fireårige tid som president: Kun 60 prosent av republikanere og de som heller i den retningen politisk, var til slutt positive til jobben han gjorde, mens i august 2020 var tallet hele 77 prosent.
Det store flertallet mener også at han hadde mye eller litt ansvar for den fatale stormingen av Capitol Hill: Bare 24 prosent sier at Trump hadde null ansvar.
Man kan selvsagt hevde, i etterpåklokskapens lys, at angrepet på Capitol Hill var det nødvendige og logiske endepunktet på Trumps presidentgjerning. Jeg overlater slike tanker til folk som mener de sitter med en krystallkule.
Siden russisk innblanding i valget i 2016 ble mye diskutert, kunne man vel gjette på at også legitimiteten til valgresultatet i 2020 ville bli utfordret – av den tapende part. Men i 2016 visste ingen at en pandemi skulle føre til massiv bruk av poststemmer og andre endringer i valglovene i en rekke delstater. Det voldsomme fokuset på at valget var rigget/stjålet, kunne ingen forutsi i 2016. Ei heller at håndteringen av en pandemi, som oppstod i Kina og spredte seg til hele verden, skulle gi Trump alvorlige omdømmeproblemer, ødelegge for en økonomisk oppgang og få fram mye av det verste i Trump: stahet, forakt for andres meninger og en uvøren lederstil, der overdrivelser, omtrentligheter og politisk innsalg dominerer. Dette sammen med mange amerikaneres motvilje mot Trump på moralsk grunnlag, forhindret gjenvalg.
Trump sa også på Joint Base Andrews: «We will be back in some form.»
Men ifølge Pew-målingen, vil et stort flertall på 68 prosent at Trump trekker seg ut av amerikansk politikk for godt: De «do not want Trump to remain a major political figure after he leaves office». Om den målingen treffer stemningen også i årene som kommer, vil Trump neppe bli a comeback kid.
USA er ikke Tyskland i mellomkrigstida
Trump mente demonstrasjonen 6. januar (ikke stormingen) var et forsvar for demokratiet. Det er jo dette som gjør splittelsen i USA så vanskelig å forstå. Noen forenkler polariseringen til en strid mellom demokrater og fascister, men det griper ikke essensen i det hele tatt. Det er en forenkling som liberale college-utdannende liker å forstå Trump og trumpistene på. USA i dag er ikke som Tyskland i mellomkrigstida.
Trump vil ikke avskaffe demokrati og prinsippet om maktfordeling, og erstatte det med førerkult; han vil ha et rettferdig valg.
Når de juridiske mulighetene er uttømt, må valgnederlaget erkjennes.
Douglas Murray bemerker at begge politiske parti i USA kun har tillit til at valget har gått rett for seg om de selv vinner. Det er en uholdbar situasjon. Det bør føre til at partiene i fellesskap rydder opp:
Indeed, a fear that the American voting system can be corrupted may now be the one thing on which Democrats and Republicans might agree. It’s just that whenever they win they choose to suppress those fears. Only when they lose do they talk about how vulnerable their system is to interference, foreign or domestic. It isn’t a great situation for the world’s most powerful democracy to be in: one in which the only votes you believe in are those that you have won. (uthev, red.)
Uansett hva man måtte mene om gjennomføringen av valget, så er et valgsystem som ikke vekker tillit, et problem. Det hjelper ikke at den ene siden sier at det ikke finnes «fnugg av bevis» dersom en stor andel mener det motsatte. Det er bare provoserende. Her må amerikanerne snakke sammen. Det blir en viktig jobb for Biden å bygge broer.
Vi som har lest Eric Kaufmanns bok Det hvite skiftet (norsk utgave, 2020), har lært hvor «hvit» den amerikanske identiteten har vært. Kaufmann er klar på at det hvite flertallet, i mange land, nå opplever en demografisk frykt. Denne frykten må adresseres, mener professoren, ikke forties. Trump og «det stjålne valget» tror jeg skal leses inn i dette «narrativet». Det hvite Middle-America har i overveldende grad møtt opp på Trump-rallys og stemt på ham, og likevel tapte de valget. Det føles som om landet ble stjålet fra dem. På valgnatta ble jeg selv slått av hvor ekstrem høy oppslutning Trump hadde i mange valgdistrikt i the Heartland.
Hvorfor er Trump elsket av så mange amerikanere?
I en debatt på Facebook var det en som skrev dette om Trump: «Etter hans tid er det ikke noe som betyr noe for mannen, for ham selv er hele verden i hans hodet.» Det er en nokså typisk utsagn, som vi har lest i utallige versjoner i fire–fem år: Trump er en narsissist, den eneste han er glad i, er seg selv.
Slike sveipende, kyniske kommentarer er for spekulative og ondsinnede for min del. Jeg tror på Trump når han sier han er en patriot som bryr seg om den jevne amerikaner – også den arbeidsløse gruvearbeideren, den rusavhengige, pensjonisten i sitt mobile home, den utslitte afroamerikanske alenemoren – han er ikke bare en selvopptatt, harry milliardær, som gir blaffen i USAs framtid eller hater alle andre enn seg selv. De to avskjedstalene viser denne elskverdige, varme siden ved Trump. Oppmøte på rallyer tyder på det samme: Vanlige folk tror at han bryr seg, ser dem.
Om han spiller, så spiller han godt, for å si det slik.
Jeg tror han påtok seg en oppgave på vegne av andre, en oppgave han så ingen andre tok på alvor, en oppgave for det USA som eliten hadde glemt bort. Han kunne levd et enkelt liv som golf-pensjonist. Trump er det motsatte av en broiler, en tidlig heltidspolitiker, en karrierist.
Det er slik også mange Trump-tilhengere ser ham – derfor hengivenheten: Milliardæren som står i skitstormen for deres skyld. Vi kan være uenige i dette, men jeg tror dette er saken, sett fra Trump-tilhengerne.
Vi må også huske at presidenter i USA også er statsoverhoder. Trump er en blanding av dronning Elizabeth og statsminister Boris, eller Harald V og Erna Solberg, og slik britene elsker sin dronning og vi vår konge, slik elsker også mange amerikanere sin president – og ikke minst (men ikke alltid), sin First Lady. Særlig irsk-amerikanerne og andre katolikker dyrket Kennedy. Obama ble jo nesten helgenkåret, fikk Nobelprisen uten å ha gjort noe annet enn å være ytterst sivilisert og veltalende. Michelle Obama er forbilde for millioner og superstjerne og så videre. Hillary Clinton virket kald og ufolkelig, og ble ikke valgt – og ble aldri elsket.
Så det er ikke noe nytt at amerikanere elsker sin president. Men når hillbillies og The Deplorables elsker Trump, da tolker den urban-liberale eliten at vi har med en hengivenhet som er politisk farlig, trumpistene blir til en skummel, høyreekstrem sekt. Dette tror jeg handler om gjennomskuelig klasseforakt mest av alt, og at det å være en hvit amerikaner er en «ulykkelig identitet», for å låne et uttrykk av den fransk-jødiske filosofen Alain Finkielkraut. Alle kan være stolte av sin etniske gruppe og tilhørighet, bare ikke hvite.
De svarte kan elske Obama, latinos kan elske Alexandria Ocasio-Cortez, men den hvite amerikaner skal dyrke universelle verdier, toleranse, mangfold og FN, de skal være verdenspoliti, gravlegge sine døde soldatsønner og -døtrer og ta ansvar for klima i Asia og Afrika.
Hvem er amerikaner?
Når Trump og mange millioner med ham mener at «valget er stjålet» og at «vi vant, med stor margin!», har jeg ikke sett at disse påstandene bli begrunnet med annet enn teorier rundt diverse former for valgfusk; heller ikke fra Trump selv. Det er derfor Trump har et stort ansvar for at diffuse konspirasjonsteorier om valget fikk vokse i alle retninger, og skapte en så giftig, splittende atmosfære.
Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, skriver at norske medier har pepret oss med påstander om det splittede USA – men uten å forklare hva det handler om:
«I den løpende dekningen har vi hørt mye om at USA er et splittet land, men svært lite om hvorfor det er slik.» Og i det uendelige brukes sjangeren «journalister intervjuer journalister» – innslag helt uten nyhetsverdi. USA «fremstår som de nye innenriksnyhetene i NRK», skriver Fjellheim.
I USA er tilliten til tradisjonelle medier rekordlav nå. 56 prosent av amerikanerne sier seg enig i at «Journalists and reporters are purposely trying to mislead people by saying things they know are false or gross exaggerations».
Samtidig påstår Washington Post – som har vært anti-Trump hele tida, og som hører til de etablerte mediene som altså på sin side ikke har allmenn tillit blant amerikanerne – at Trump er tatt i 30.573 registrerte løgner i løpet av sin presidentperiode.
Kan vi tolke polariseringen og at en stor andel amerikanere mener at valget ble frarøvet det amerikanske folket i et mer rasjonelt, historisk-sosiologisk perspektiv? Hva er det som menes med stjålet, og hvorfor trodde så mange som 34 prosent av amerikanerne på det i desember 2020?
Boka Who are we? The Challenges to America’s National Identity (2005) av statsviteren Samuel P. Huntington peker på et mulig svar: Det handler om ulike definisjoner av hvem som tilhører den amerikanske nasjonen.
Jeg siterer fra baksideteksten, som kort, men presist risser opp hvordan den amerikanske nasjonale identitet oppstod og siden har utviklet seg:
America was founded by British settlers who brought with them a distinct culture, says Huntington, including the English language, Protestant values, individualism, religious commitment, and respect for law. The waves of immigrants that later came to the United States gradually accepted these values and assimilated into America’s Anglo-Protestant culture. More recently, however, our national identity has been eroded by the problems of assimilating massive numbers of primarily Hispanic immigrants and challenged by issues such as bilingualism, multiculturalism, the devaluation of citizenship, and the “denationalization” of American elites.
Dersom Trump og hans lojale velgere ser på det amerikanske folket som avgrenset til dem som deler den opprinnelige britiskimporterte kulturen – som har engelsk som morsmål, som deler den protestantiske individ- og arbeidsetikken, som har respekt for familieverdier, for Gud og personlig frihet, som respekterer politiet, ja nærmest dyrker law enforcement – ja, da vant Trump og Det republikanske partiet stort.
Om man definerer store deler av de amerikanske velgerne bort, som ikke-amerikanere, som kosmopolitter, som «gjester», som bosatte snarere enn som borgere, ja, så gir det mening at Trump vant med a landslide, et massivt skred.
Det er en oppskrift på dyp splittelse dersom nasjonen og de stemmeberettige ikke lenger er mer eller mindre sammenfallende.
Massemigrasjon uten assimileringsprosesser vil logisk nok føre til mer sosial uro og konflikter etter etniske markører i en demokratisk nasjonalstat.
I imperier og diktaturer spiller det mindre rolle om det finnes et nasjonalt fellesskap eller ikke, men for stemmerettsbaserte demokratier er det helt avgjørende. Det osmanske riket var et konglomerat av etniske og religiøse grupper, men siden det ikke var et demokrati, fungerte det i mange hundre år. Men da nasjonalstaten Tyrkia ble etablert, skjedde det en voldsom og brutal ensretting, inkludert folkemord på armenerne, som vi vet. Mange andre nasjonalstater har drevet nasjonsbygging i lang tid, med eller uten voldsbruk.
I Europa og USA er denne nasjonsbyggingen satt i revers. Den er «avslørt» som rasisme, den er dekonstruert. Multikulturalisme og kosmopolitisk identitet har erstattet nasjonal identitet.
Ingen bør være overrasket over at dette medfører fall i sosial tillit, vekst i sterkere politisk retorikk og mer uløselige verdikonflikter. Interessekonflikter mellom arbeiderklasse og kapitalister kunne løses gjennom forhandlinger og kompromiss. Etniske konflikter ligner mer på verdikonflikter: Man kan ikke møtes på halvveien.
Hudfarge har liten betydning i dag
I et slikt perspektiv, forklarer rase/hudfarge lite av polariseringen i USA. Det er mange svarte – også intellektuelle og akademikere – som både føler seg amerikanske og som også stemmer på Trump/republikansk. Oppslutningen om Trump fra svarte amerikanere økte fra 2016 til 2020.
En av de mest kjente Trump-tilhengerne, er det unge stjerneskuddet Candace Owen.
I dette TV-intervjuet før valget hevder hun at Demokratene ønsker å holde de svarte nede som en stakkarsliggjort offergruppe de kan hente stemmer fra hvert 4. år som gjenytelse for føderal veldedighet («Goverment handouts»), mens Trump behandler de svarte som likeverdige og vil gjøre dem til stolte borgere som tar ansvar for eget liv. Owen hevder med stort engasjement i intervjuet at «vi svarte er først og fremst amerikanere som alle andre», og det er nettopp slik Trump også ser på dem.
Den harde formen for rasisme, arven fra slavetida og segregasjonen under Jim Crow-lovene (1876–1965), er mer eller mindre borte i USA. WASP – White Anglo-Saxon Protestant – har mistet både rasemessige og konfesjonelle kriterier; den moderne amerikanske nasjonale identiteten er rent språklig og kulturell, og er tilgjengelig for alle. Joe Biden er den andre irsk-katolske presidenten etter Kennedy, og ingen bryr seg i dag om det. Sleepy Joe er så amerikansk og jovial som du kan få det.
Huntington skriver: «Race and ethnicity are now largely eliminated: Americans see their country as a multiethnic, multiracial society.»
Men at den nasjonale identiteten er tilgjengelig for alle etniske grupper, betyr ikke at den omfatter alle som bor i USA.
Om man holder fast på spansk som morsmål, for eksempel, så vil man bli definert ut av den amerikanske nasjonen, slik den er forstått her.
Det er nok også kontroversielt om Allah aksepteres som en godkjent versjon av den amerikanske gud; i tillegg er sharia på kollisjonskurs med amerikanske rettstradisjoner.
Katolikker, ortodokse og jøder er derimot for lengst akseptert som mennesker med «godkjent» gudstro. Den offentlige amerikanske gudstro (ofte omtalt som civil religion) er, slik Huntington formulerer det i boka nevnt over, «en kristendom uten Kristus», det er en økumenisk fellesreligion, som likevel er dypt forankret i kristne tradisjoner, metaforer, bibeltekster, symboler og menneskesyn. Amerikanerne har sett seg selv som a Christian Nation helt siden 1600-tallet, og denne kristne identiteten blomstret opp – med særlig vekst av evangeliske kristne – etter det islamistiske terrorangrepet på USA 11. september 2001. Det var første krigshandling på amerikansk jord av en fremmed makt siden engelskmennene inntok Washingtong og satte fyr på Det hvite hus 24. august 1814.
Mellom 1820 og 1924 ankom rundt 34 millioner europeere USA, forteller Huntington. Briter, irer, tyskere og skandinaver dominerte i starten, etter 1880 kom sør- og østeuropeere i hundretusentall. De fleste av deres barn og barnebarn ble assimilert, de ble amerikanere. De er nå del av det røde (=republikanske) Middle-America, bonde- og småby-USA.
Nyere innvandrergrupper har vist seg ikke å assimileres inn i amerikansk hovedkultur like lett, om det er cubanere i Florida, mexicanere i Texas eller somaliere i Minnesota. At utvandring ikke er like ugjenkallelig som før, spiller helt sikkert en rolle. Men det er assimilering som har skapt den amerikanske nasjonen, og gjort landet samlet og sterkt.
Huntington mener kulturen og kjerneverdiene i det som definerer en amerikaner, må revitaliseres. Han advarer mot å forlate nasjonsbygging og assimilasjon til fordel for multikulturalisme, anti-nasjonal kosmopolitisme eller en språklig-kulturell todeling, som i dag er mest sannsynlig i en deling mellom et mindre latinamerikansk og et større anglo-protestantisk USA. Det vil i så fall bringe USA på linje med land som Canada, Belgia og Sveits, skriver Huntington.
De over 74 millionene som stemte på Donald Trump i 2020, blir ikke borte. Og de vil fortsatt se USA som hjemland for amerikanere og de vil forsvare og beskytte de amerikanske verdiene, og forstå USA som en kristen nasjon, med felles språk og en felles politisk trosbekjennelse, gjerne omtalt som the American Creed: frihet, likhet, demokrati, sivile rettigheter og likhet for loven (rule of law).
Det går mot nye spennende år. Historiens elv flyter videre.
Illustrasjon: Skjermdump fra NRK