På 20-årsdagen for Benjamindrapet 26. januar, sa flere av vennene hans på NRK Dagsrevyen samme kveld at drapet førte til at Holmlia-ungdom i lang tid så seg over skuldrene og fryktet at skinheads og nynazister skulle komme etter dem. Det er veldig forståelig. Drapet rystet Oslo og Norge, men satte naturlig nok særlige skrekk i området der det rasistisk motiverte drapet fant sted. Men frykt er dessverre mye mer utbredt i våre samfunn enn dette.
Ikke bare nynazister som skaper frykt
Alle minimalt oppegående folk forstår at nynazister skaper frykt. Det som er mindre forståelig, er at mange ikke også (inn)ser at det finnes andre farlige mennesker i vårt land og i land det er naturlig å sammenligne seg med, som våre naboland. Altfor mange lever i den villfarelsen at det er fremmedfrykt, islamofobi og nynazisme som utgjør hele bildet.
Nynazister har ikke monopol på å skape frykt. Rasisme, terror, trusler, vold, voldtekter har ikke én avsender – nynazister og høyreekstremister.
Det er feil å kun peke på en gruppe som har voldskapital, vi som støtte universelle menneskerettigheter, likhet for loven og ikke-vold må være konsekvente.
Og det er farlig å tenke ekskluderende: De som er redde for andre enn de «hvite» høyreekstreme gruppene, blir ikke hørt, blir ikke trodd, blir overlatt til sin egen frykt og sinne. De er ikke verdige offer. Det gir i seg selv grunnlag for hat mot samfunnet.
Groruddalen og «omvendt rasisme»
Maria Zähler intervjuet i 2018 en anonymisert ung mann, som ble traumatisert av vold og trusler fra innvandrergjenger under oppveksten i Groruddalen. Artikkelen «Erik» utviklet PTSD av å vokse opp i Groruddalen – norske gutter utsettes for rasistisk vold på Oslo øst er en rystende dokumentasjon på et tema som sjelden får noen oppmerksomhet, verken fra hovedstrømsmedier eller fra myndighetene. Et uttrykk som brukes om dette, er omvendt rasisme: Det dreier seg om innvandrere som utøver vold og trusler mot innfødte, næret av grove fordommer. I verste fall handler det om demonisering og dehumanisering av «hvite».
I min intervjubok Fremmed i eget land (2015), snakket jeg med en jeg kalte «Thomas». Jeg stilte ham spørsmålet:
– Er det en voldsepisode du særlig husker?
– Vendepunktet kom da jeg var rundt 12–13. Jeg går på gangveien med en kompis, vi skal spille fotball. En mørkhudet gutt stopper oss og fiker til oss; på en veranda står mora hans og ler. Da går det opp for meg at dette er en helt annen kultur. Det er ekstremt, en mor er stolt over gutten sin fordi han viser tøffhet, fordi han viser hvem som er sjef i gata. Han var vel 16–17 år, mye større enn oss.
En annen informant, «Andreas», fikk spørsmålet om han var redd når han var ute i byen:
– Jeg leser bybildet. Ser etter gjenger som er gira. Jeg har trent kampsport i evigheter, jeg er fit for fight, jeg er ikke redd.
En tredje ung mann, «Alexander», fortalte dette om sin tid på en ungdomsskole i Groruddalen:
– Å gi mest mulig faen var idealet blant pakistanerne og somalierne. Innbrudd, hærverk, gå rundt og tøffe seg. De ville virke farlige. De hadde våpen. En av dem brakk armen på en av lærerne. I en periode på ungdomsskolen hadde vi politiet på skolen hver uke. Det ble jeg merket av, det oppleves jo dramatisk for en elev, et ungt menneske. Det er ikke noe gøy. Mange norske elever hadde rett og slett en elendig ungdomsskoletid på min tid.
Det nøyaktige omfanget av disse erfaringene kan man selvsagt diskutere, men at vi her snakker om alvorlige samfunnsproblemer, kan det ikke herske tvil om. Disse svært utrivelige tilstandene passer også godt til bildet av at etniske norske barnefamilier har forlatt bydeler der særlig innvandring fra islamske klankulturer dominerer.
Fornedringsran av svenske gutter
Her, som på mange områder, ligger Sverige foran oss. Mange i Sverige er ikke lenger bare fremmed i eget land, de er grunnleggende utrygge i eget land.
Et ekstremt brutalt tilfelle har vi omtalt før, torturen av to gutter i Solna. Tilfeldige forbipasserende fant dem tidlig søndag morgen, skadet og voldtatte. Det kunne lett endt som et grufullt dobbeltdrap.
Fornedringsvold (noen bruker heller ordet dominansvold) er et uttrykk vi dessverre har lært oss i det siste. Gjenger med innvandrerungdom mishandler, raner og nedverdiger innfødt ungdom.
Ny forskning tyder på at fornedringsvold i liten grad handler om økonomisk utbytte – selv om det inkluderer ran av klokker, mobiltelefoner og annet. Det sentrale er likevel å markere makt og status. De som utfører fornedringsvold, er typisk gutter mellom 12 og 20 år, og et formål er å tøffe seg for eldre gjengmedlemmer, de som er høyere i det kriminelle nettverket. Brutal fornedringsvold er en inngangsbillett til gjengene, en slags rite de passage, en overgangsrite.
Spaltisten Susanna Mannelin har skrevet en sterk lederartikkel i Bulletin i egenskap av å være mor for fire sønner, med tittelen «Att vara mamma till pojkar är att vara rädd».
Hun skildrer en kroppsliggjort angst for sønnene sine når de er ute av hjemmet. En angst som gjør henne kald. En angst for at de skal bli overfalt, ranet og mishandlet på vei fra slike hverdagslige aktiviteter som fotballtrening eller på vei til og fra skolen. Dette er forflytninger rundt i eget lokalmiljø som gutteforeldre ikke har forbundet med fare før nå, i de siste årene.
Anmeldelse er ikke alltid en reell mulighet; det kan ende med represalier.
Hva med omfanget? Er frykten irrasjonell?
Nei. En undersøkelse i Stockholm i 2020 viste at åtte prosent av guttene i 9. klasse hadde opplevd å bli ranet det siste året, skriver Mannelin. I noen bydeler er prosenten tosifret – den høyeste andelen er hele 19 prosent: En av fem gutter har blitt ranet siste året.
Folkhemmet er kringsatt av fiender
Problemet er også økende: I 2019 ble det anmeldt 31 prosent flere personran mot barn under 18 år enn året før. Mellom 2017 og 2020 har antallet gutter og unge menn mellom 16 og 24 år som har opplevd ran økt fra 15.800 til 30.000, ifølge kriminologen Fredrik Kärrholm.
Mannelin ramser opp noen alvorlige konsekvensene volden har for svenske gutter: Noen tør ikke gå ut alene, de får søvnproblemer, noen rammes av panikkangst og depresjoner, andre tyr til selvskading, gutter kan droppe ut av skolen, de tør ikke lenger å være der.
Hun har snakket med en annen mamma i lokalmiljøet sitt, som sa at familien vurderer å dra tilbake til hjemlandet sitt. Det er helt enkelt for farlig å la barn og unge vokse opp i Sverige.
Men hva med oss om ikke har noe hjemland å dra til, hvordan skal vi verne våre sønner? spør Mannelin til slutt.