Rektor ved OsloMet, Curt Rice, ønsker seg vitenskapelig ansatte med hijab, melder Khrono, i en større artikkel om sterk vekst i antall ansatte med utenlandsk bakgrunn i universitets- og høyskolesektoren.
Globalisering
Nettstedet, som følger universitets- og høyskolesektoren tett, forteller at nesten alle vitenskaplige ansatte i sektoren med ikke-norsk bakgrunn er fra andre europeiske land, samt Kina og India:
Andelen innvandrere ansatt i forsker- og faglige stillinger i akademia har doblet seg siden 2007, viser den nye mangfoldstatistikken fra forskningsinstituttet Nifu og Statistisk sentralbyrå (SSB).
I antall har de gått fra 5000 til 10.000 ansatte. I 2018 utgjorde dette 29 prosent med innvandrerbakgrunn, sammenlignet med 18 prosent i 2007.
Men svært få av dem er norskfødte med innvandrerforeldre. Disse utgjorde kun 0,5 prosent av de ansatte i forsker- og faglige stillinger ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak og forskningsinstitutter.
Mens det totalt var 10.633 innvandrere i disse stillingene i 2018, var det kun 190 norskfødte med innvandrerforeldre.
Dette er jo et klart tegn på at norsk akademia globaliseres, og forklarer også hvorfor norsk svekkes som språk i vitenskapelig sammenheng.
Vil se hijab
Mer oppsiktsvekkende og kontroversielt er det at rektor Curt Rice ved OsloMet eksplisitt ønsker seg flere forskere med hijab:
Jeg tror faktisk ikke vi har en eneste faglig ansatt ved OsloMet som bærer hijab, i hvert fall har jeg ikke lagt merke til det. Det er leit fordi en betydelig del av den kvinnelige befolkningen i Oslo bruker hijab og jeg vil også se dem blant våre vitenskapelig ansatte, understreker Rice.
Jeg tror dette er i kategorien: Vær forsiktig med hva du ønsker deg, kanskje får du det. Han burde prise seg lykkelig over at ingen forskere ved egen institusjon bruker hijab.
Hijab er ikke noe typisk mangfoldsplagg, verken i Norge, i Vesten eller i den islamske verden, det burde være klart for alle som følger med i dagens samfunnsdebatt. Hijab er et plagg som virker svært splittende, fordi hijab har en tung symbolikk, knyttet til politisk islam, islamsk supremasi (herrefolk-tenkning, privilegier til muslimer) og i praksis til jente- og kvinneundertrykkelse. Stor utbredelse av hijab indikerer kjønnsapartheid.
Kjønnsapartheid er slettes ikke noe et universitet bør savne.
Om vi bruker utbredelse av hijab som en indikator på personlig (og akademisk) frihet og rettsstatlige forhold, så vil stor utbredelse av hijab mer enn antyde at man har å gjøre med en religiøs politistat, med grove brudd på menneskerettighetene og den akademiske friheten.
Generelt i akademia hadde 3,6 prosent av studentene innvandrerbakgrunn i 2018, noe som er en økning fra 1,3 prosent i 2007.