Demografi

Unge og arbeidsløse arabere vil migrere – men hvor?

Opp mot halvparten av unge, arbeidsløse arabere ønsker å forlate eget land. Drømmelandet er kanskje noe overraskende.

Ifølge The Arab Youth Survey, en spørreundersøkelse blant 4.000 unge mennesker i 17 arabiske land, ønsker fire av ti unge arabere på tvers av hele regionen forlate sitt land. Kun 32 prosent sier at de aldri ville forlatt eget land.

15 prosent av respondentene er i ferd med å planlegge migrasjon, mens ytterligere 27 prosent vurderer å migrere. Tilsammen står altså 42 prosent mer eller mindre klar til å bryte opp for en fremtid i et annet land.

I tillegg sier 25 prosent at de ikke utelukker at det kan bli aktuelt i fremtiden. Det tilsvarer at nærmere syv av ti unge, arbeidsløse arabere er villige til å forlate eget land.

Av de 42 prosent som vurderer å migrere, aktivt eller ikke, er fordelingen mellom regionene svært forskjellige.

Levanten, som inkluderer landene Syria, Libanon, Jordan og Palestina, har den høyeste andelen som ønsker å reise bort, med hele 63 prosent. I Libanon, der vi nylig har rapport om at libanesere er begynt å konkurrere med syrere for å ta seg til Europa, er andelen 77 prosent.

I Nord-Afrika sier 47 prosent av de unge, arbeidsløse at de ønsker seg vekk. I gulflandene er andelen kun 13 prosent.

Midtøsten og Nord-Afrika er, sett bort fra Afrika sør for Sahara, de regioner i verden som har den yngste befolkningen og den høyeste ungdomsledigheten, faktisk dobbelt så høyt som det globale gjennomsnittet. De fleste landene sliter også med høy korrupsjon og andre økonomiske problemer. I tillegg har koronakrisen gjort det vanskeligere for de fleste.

Hvor vil de dra?

Spørsmålet i undersøkelsen lyder: «Hvilket land i verden, hvis noen, ville du gjerne bo i?», og svarene er kanskje noe overraskende.

For nesten halvparten av de unge, arbeidsløse sier at de ønsker seg til de Forente arabiske emirater (FAE). Deretter følger USA, Canada, Storbritannia og Tyskland. Sistnevnte har i ulike målinger vært byttet ut med Tyrkia.

For Europas del er det altså Storbritannia og Tyskland som peker seg ut som «drømmemål», hvilket er forståelig av ulike grunner. Storbritannia fordi der har nok mange «et søskenbarn», mange behersker språket og landet har over tid hatt liten kontroll med en sterkt økende befolkning, for eksempel har de ikke noe folkeregister slik vi kjenner det. Sistnevnte har heller ikke Tyskland, i tillegg til at forbundskansler Angela Merkel de siste årene har viftet med gullkantede invitasjoner med sine offentlige uttalelser.