Justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H) ligger ikke på latsiden, og hun fremstår som en dyktig politiker med integritet – selv når det handler om tiltak som tråkker inn på religiøse scener.
For midt i koronakrisen legger hun frem tiltak om for å bekjempe tvangsekteskap og kjønnslemleste, som nok vil få mange, ikke minst konservative muslimer, til å sutre sin nød. Så kan vi jo legge til – om noen skulle være i tvil – at dette er tiltak som HRS har foreslått siden 2003. Vårt gjennomslag handler om at FrP tok disse forslagene inn i Solberg-regjeringens Granavolden-avtale, og som nå Mæland uredd viderefører. For kritikken fra religiøst hold kommer til å komme.
Utenomrettslige ekteskap
Ett av hovedproblemene med tvangsekteskap eller ufrivillige ekteskap er at imamer, her eller i utlandet, utsteder muslimske ekteskapskontrakter, såkalte nikah nama, som ikke registreres i det offentlige ekteskapsregisteret. Man er altså muslimsk gift, og mange muslimer anser denne ekteskapskontrakten som mer bindende enn en «vanlig ekteskapskontrakt». Dette byr på en rekke problemer. For eksempel er det slett ikke sikkert ekteskapsalderen overholdes og ekteskapet trenger ikke å være frivillig, og som kvinne kan det være svært vanskelig å bli løst fra en slik ekteskapskontrakt. Mange anser således seg selv som gift, selv om man ikke lever i noe ekteskapelig forhold. For mannen er ikke dette nødvendigvis et problem, han kan gifte seg igjen da det er tillatt med flere koner.
Disse ekteskapene omtales som «utenomrettslige ekteskap» fordi de ikke faller inn under nåværende lovgivning. Hvor mange muslimer som både er «vanlig» gift og muslimsk gift vites ikke, men det ville forbause meg om ikke antallet er høyt. For man «er ikke ordentlig gift før man har blitt viet av en imam», som en ung norskpakistansk kvinne sa det til oss i sin tid.
– Å tvinges inn i en ekteskapslignende forbindelse som oppleves som sosialt eller kulturelt bindende, vil i praksis ha mange av de samme negative virkningene som formelt inngåtte tvangsekteskap, sier justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H) i en pressemelding ifølge VG.
Nå ønsker altså Regjeringen at det skal innføres et forbud mot slike ekteskap. I tillegg skal det være forbudt å inngå ekteskapslignende forbindelser med noen under 16 år, uansett om det brukes tvang eller ikke.
Avvergelsesplikt
En av de andre kjepphestene til HRS har vært å få utvidet avvergelsesplikten, ikke minst hva gjelder personkretsen. Dette blant annet fordi foreldre/foresatte med dagens lovgivning kan komme seg unna med å få kjønnslemlestet sine døtre med å si «at de ikke visste». De kan med andre ord skylde på besteforeldre eller andre, og hevde at det ble gjort bak deres rygg, typisk mens de var på ferie i opprinnelseslandet (selv om det antakelig eksisterer omskjærere også i Norge).
Derfor foreslås det at det skal være straffbart ikke å hindre alvorlige lovbrudd, for den som vet eller holder det som mest sannsynlig, at det kan komme til å skje. Det må vi kunne si at foreldre/foresatte til barn i risikogruppe for kjønnslemlestelse bør vite.
Samme avvergelsesplikt skal omfatte tvangsekteskap, terrorhandlinger og terrorforbund, alvorlig miljøkriminalitet, grov menneskehandel og grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.
– Dette er lovbrudd som enhver burde forsøke å avverge. Det kan forhindre alvorlige hendelser og gi bedre beskyttelse for sårbare grupper, sier Mæland.
Det heter at brudd på avvergelsesplikten kan straffes med bot eller fengsel i inntil ett år. Her burde nok straffen vært lengre, ikke minst knyttet til de alvorlige straffbare forhold det er snakk om.
Foreldelsesfrist
HRS har tidligere fått gjennomslag for utvidet foreldelsesfrist for grov vold mot barn/unge, da det er urimelig at fristen begynner å løpe før vedkommende selv er myndig og således kan tale sin egen sak, hvis den ikke er kommet frem via andre. Nå ønsker Regjeringen at forlenget eller utskutt foreldelsesfrist utvides i enkelte andre straffesaker. Det dreier seg om mishandling i nære relasjoner, kjønnslemlestelse, voldtekt av barn under 14 år og grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år.
– Vi har i flere tilfeller sett at det er behov for å kunne etterforske straffbare forhold og holde gjerningspersonen ansvarlig flere år etter at handlingen ble begått, og at dette behovet noen ganger er viktigere enn behovet for å sette strek, sier Mæland.
Forslaget tilsier at foreldelsesfristen i saker om seksuell handling med barn under 16 år, først skal begynne å løpe når offeret har fylt 18 år. Og vel så interessant: dette gjelder også i straffesaker mot dem som ikke har forsøkt å avverge alvorlige og straffbare handlinger mot barn.
Foreldelsesfristen foreslås forlenget fra to til fem år i saker om å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd overfor barn under 16 år.
– Barn og unge har et særlig behov for vern. I noen tilfeller vil de ikke si fra om overgrepene de har vært utsatt for før de er voksne. Da er det urimelig at straffansvaret foreldes etter bare to år, sier Mæland.
Disse tiltakene bør alle som setter sårbare i front juble over – og de som begår denne type overgrep skal ikke kunne, slik som nå, lure seg rundt lovverket og i tillegg tjene på at tiden går.
Takk, Mæland! Og nå må ikke Stortinget rote dette til.