De fem store klanene i Somalia er Dir, Darood, Hawiye, Isaaq og Rahanweeyn. Alle klanene utenom Rahanweeyn har historisk vært nomader. Under dem igjen finner vi smågrupper, småklaner og på bunnen av det somaliske klan-hierarkiet finner vi ikke-etniske somaliere. Vi kan levende forestille oss hvordan det er å befinne seg nederst i det hierarkiet. I et rasistisk, patriarkalsk og religiøst klansamfunn som i Somalia.
I Norge er det over 40.000 somaliere. Diasporaen topper nesten alle negative statistikker. At klankulturer fra Afrika og islamske Asia utgjør en utfordring for individorienterte Norge burde de fleste fått med seg nå, bare ikke mange av våre politikere.
Anno 2020 har klankulturene blitt så store i Europa at de påvirker boligområder og bydeler. Vi ligger litt etter utviklingen i Sverige, men det er bare spørsmål om tid før innvandrertette områder i spesielt Groruddalen og Søndre-Nordstrand går samme vei. Det vil skje uansett hvor mye penger vi pøser inn såkalte «utsatte områder». Samtidig flytter integreringsvillige innvandrere og nordmenn til områder hvor de kan bo sammen med likesinnede.
Klansamfunnene krever absolutt lojalitet og lydighet basert på brorskap, slektskap, religion og etnisitet. Det blir klanene som garanterer for overlevelse og det er klanen som søker rettferdighet, enten ved å kreve liv mot liv eller erstatning ved tvister mellom klaner.
Konsekvensene er at klanene – i takt med at de blir større – trenger seg inn i majoritetssamfunnet. Tilliten til politiet og rettssystemet er lavt. I bydeler med en høy andel klan-mennesker fra Midtøsten og Afrika vokser det frem parallelle samfunnsstrukturer som gir grobunn for religiøs ekstremisme og høy kriminalitet.
Hvem orker i lengden å føle seg fremmed i eget land omgitt av klankulturer?
Den viktigste årsaken til en rekke integreringsproblemer blant ikke-vestlige innvandrere er nettopp klankulturen. Det er derfor særlig somalisk kultur ikke er kompatibel med den nordiske kulturen. De befinner seg lysår fra hverandre. Kløften er diger.
Nå viser det seg at mange i det norsk-somaliske miljøet er alvorlig koronasyke og flere skal være innlagt på sykehus. Det heter at informasjonen om koronaviruset ikke når fram til disse miljøene, selv om TV- og radiosendingene og avisene, også via internett, er stappfull med informasjon.
Du skal med andre ord være spesielt «utafor» det norske samfunnet for ikke å få med deg hvilken situasjon Norge og stort sett resten av verden står overfor.
Oslos byråd for arbeid, sosiale tjenester og mangfold, Omar Samy Gamal (SV), er bekymret for den høye andelen svensk-somaliere som døde i Stockholm (av de 15 som døde først i Stockholm av covid-19, var seks somaliere). Underforstått: mange i den somaliske gruppen i Norge kan også dø.
Men hvorfor somaliere skulle være spesielt utsatt som innvandrergruppe er det mer stille om, selv om noen forklarer det med at somaliere er sosialt folkeslag og språkproblemer. Sistnevnte er sikkert riktig for mange, kanskje spesielt eldre, som kan være analfabeter, men uansett finner vi nok forklaringen enklest ved nettopp å se på klankultur. Klanmiljøer vil generelt ha problemer med å følge retningslinjer fra myndighetene, og i alle fall når det gjelder tiltak som kan bidra til å svekke klankulturen – slik som sosial avstand.
Men dette viser oss også noe annet. Det bare enda et eksempel hvor vanskelig det er å få integrert mennesker fra klankulturer, få dem til å delta og forstå det norske samfunnet. Det som er så trist oppi det hele, det er at myndighetene fortsetter å dele ut nye statsborgerskap til gruppene som viser dårligst integreringsvilje. Forstå det den som kan.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) har lagt frem sin statistikk for nye, norske statsborgerskap i 2019.
Her går det frem at somaliere troner på toppen. Nesten en fjerdedel av alle nye norske statsborgerskap blir delt ut til klanmedlemmer. Til sammen ble det innvilget 13.200 nye statsborgerskap i fjor. Neste landet på listen etter Somalia, er Eritrea. Disse to landene sto for fire av ti nye norske statsborgere i fjor.
Hele ni av ti som ble innvilget norsk statsborgerskap har opprinnelse i ikke-vestlige land. Og de som ivrer mest etter norsk statsborgerskap er de som bidrar minst til samfunnet, men som lever godt på fellesskapets trygder og stønader.
Sånn går nå dagene. Selvskadingen fortsetter, mens politikerne fortsatt prøver å overbevise oss om at Norge har en rettferdig, streng og human innvandringspolitikk. Når er det nok?