Ordføreren i Oslo Marianne Borgen (SV) inviterer til korona-dugnad.
– Vi er gode på dugnad.
– Vi er bokstavelig talt i samme båt.
Hun har omsider forstått alvoret. Også byrådsleder Raymond Johansen (Ap) har våknet.
– Nå handler det om å invitere til, og tydeliggjøre, at det er en felles dugnad blant Oslos befolkning.
Folkehelseinstituttet oppfordrer til korona-dugnad via SMS. Statsminister Solberg (H) sier at dette er en dugnad som vi bare er nødt til å ta nå. Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) sier vi må ta grep. Hele samfunnet må delta i dugnaden mot koronaviruset. På under et døgn har Facebook-siden «Corona-dugnad for digitale lærere» fått nesten 5000 medlemmer. Viken fylkeskommune med flere andre kommuner oppfordrer på sin side til nasjonal dugnad for å unngå spredning av koronasmitten. Også turistforeningen maner til dugnadsånden:
– Dugnad er vi gode på, og nå må vi slå et slag for en felles dugnad.
SAS-ledelsen tar lønnskutt på 20 prosent som krise-dugnad og ber de ansatte om det samme.
Nå er det dugnad for alle pengene over hele fjøla – og det er bra!
Dugnad er som vi alle vet en gammel norsk tradisjon der alle i bygda stiller opp i fellesskap for å løse et kollektivt problem ved felles innsats – uten at du tar betalt, samtidig som det skaper samhold og solidaritet i befolkningen.
Men hva med nesten en million med innvandringsbakgrunn fra alle verdens hjørner i Norge, hvilket forhold har mange av dem til dugnadsånden, sånn egentlig?
For det er ikke uten grunn at jeg sitter med en ekkel bismak i munnen når våre politikere og myndigheter snakker om korona-dugnad. Det er de samme som tidligere har misbrukt dugnadsånden i Norge, for å slippe å ta ansvar for de negative konsekvensene av den ikke-bærekraftige innvandringen. Det er blitt nordmenns ansvar å integrere.
Vi har utallige ganger blitt fortalt at vi må mobilisere til en nasjonal integreringsdugnad. Vi må stille opp. Ta imot migranter fra Afrika og Midtøsten med åpne armer. Gi masse kjærlighet og vise dem toleranse. Vi må ta ansvar slik at alle innvandrere føler seg velkomne og inkludert.
Jeg bor i et stort borettslag og har aldri sett noen av dem på høst- eller vårdugnad i bakgården, heller ikke i pølseboden når pjokken spiller fotballkamp. På skoleavslutningene har vi dugnad med salgsboder, matservering, lekeaktiviteter, konkurranser og ryddig, men ingen innvandrere er tilstede. Og når vi arrangerer loppemarked, hvor pengene uavkortet går til skolekorpset, er innvandrere borte vekk.
Hva vitner det om? Skjønner de hvordan dugnadsånden fungerer i Norge? Er det noen som har tenkt tanken på hvordan vi skal klare å formidle koronakrisen på en adekvat måte? Det er titusenvis ikke-vestlige innvandrere som knapt snakker norsk, hvordan skal vi forsikre oss om at de er med på dugnaden?
Et samfunn i krise blir ikke sterkere enn det svakeste ledd.