Den 13. mars i år avsa Oslo tingrett en dom som fortjener omtale.
En familiefar ble dømt til fem år og tre måneders fengsel for å ha terrorisert sin nære familie i minst 16 år, fra 2002 og til han ble varetektsfengslet i 2018. Familien besto av mor, far og fem sønner. I flere år bodde også fars søster med sine fem døtre sammen med dem i huset i Oslo. Vi snakker ikke om en «vanlig norsk familie». Dette er en familie med opprinnelse fra Pakistan.
Jevnlig vold i årevis
Det er en svært alvorlig tiltale. Hele familien hadde levd i noe som vanskelig kan karakteriseres som annet enn et skrekkvelde bestående av psykisk og fysisk mishandling over mange år. Mishandling satte ikke alvorlige fysiske spor, det passet faren på ikke å påføre sine ofre. Men de psykiske sporene må ofrene bære med seg resten av livet.
Saken gikk over 16 dager og det ble ført 39 vitner. I tillegg ble det avspilt tre videoer av det som kalles «tilrettelagte avhør», det vil si der mindreårige hadde forklart seg på et barnehus eller tilsvarende.
Tiltalen omfattet jevnlig fysisk vold som slag med flat og knyttet hånd og slag med gjenstander som belte, kabel, skohorn og sandaler/sko eller lignende. Den fysiske volden var kombinert med drapstrusler og generell utskjelling. Dette skjedde stort sett i påsyn av resten av familien. Volden og truslene mot gjerningsmannens søster og hennes døtre ble kombinert med at dersom de ikke gjorde som han sa, ville de bli rapportert til UDI. De hadde nemlig fått oppholdstillatelse på uriktig grunnlag.
Som om ikke dette var nok, omfattet tiltalen også trusler mot familien om at det ville få «konsekvenser» dersom de forklarte seg for politiet.
Forøvrig beskriver dommen det vi begynner å bli vant med fra det pakistanske miljøet i Norge, inngifte og tvangsekteskap. Moren er født i Pakistan, men kom til Norge som barn. Hun ble giftet bort til sin fetter i Pakistan i 1992, og fetteren, det vil si tiltalte, kom til Norge på familiegjenforening i 1994. Barna ble sendt på koranskole i Oslo og straffet med slag de gangene de ikke møtte opp. En av søsterens døtre ble forsøkt tvangsgiftet, men hun rømte (til en hemmelig adresse). Dette eskalerte situasjonen på hjemmebane fordi tiltalte «mistet ære».
Nye toner om æresvold
Det positive i denne saken er at både påtalemyndigheten og retten synes å ha tatt saken alvorlig og har gjort jobben sin grundig. I tingretten uttalte faren at han aldri hadde lagt sin hånd på noen, kun vennlig irettesatt dem når det var nødvendig. Han fikk full støtte av sin kone/kusinen og de to eldste sønnene, som beskrev ham som «ansvarsfull, konfliktløsende og kjærlig».
Men vitnene fortalte en helt annen historie, og det inkluderte de yngste barna som fikk sine politiforklaringer opplest i retten.
Dommen er meget grundig, og beskriver over 33 sider det skrekkveldet denne familien i årevis har levd i. På slutten av dommen skriver retten noe interessant:
«I skjerpende retning må det også legges vekt på at både den fysiske og psykiske mishandlingen som tiltalte er funnet skyldig i, må anses å ha sin bakgrunn i hans æresfølelse.
I formildende retning finnes intet å bemerke.»
Retten ble ledet av tingrettsdommer Morten Bjone som her klart slår fast at æresvold er en skjerpende, ikke en formildende, omstendighet i straffeutmålingen. Dette er nye toner fra domstolene. Det er nemlig nok av eksempler på det motsatte, at det har vært ansett formildende at en tiltalt voldsmann «kun» har forsøkt å forsvare sin og familiens ære.
I tillegg ble tiltalte dømt til å betale tre av barna til sammen 350.000 kroner i oppreisning, noe som blir forskuttert av staten, som deretter må prøve å innkassere beløpet fra det faren eventuelt måtte eie i Norge.
En pussighet i dommen må også nevnes – faren ble ilagt fem års besøksforbud overfor de to av søsterens døtre som hadde vitnet mot ham under saken, med mulighet for å få kontaktforbudet revurdert etter tre år fra den dato dommen er rettskraftig. Men i den perioden sitter tiltalte antagelig vel forvart bak lås og slå, og utgjør således neppe noen fare for dem da.
Så får vi se hva lagmannsretten sier om saken, for faren mente seg selvsagt uskyldig dømt og anket dommen på stedet.
Taushetsplikt á la omertà
Når denne saken tas opp her, er det ikke fordi den er enestående, selv om straffen er usedanlig streng. Det har vært flere slike saker, flere av dem med dødelig utfall. Vi begynner å bli vant til det. Men hvor store er mørketallene?
Vi vet at i muslimske kulturer er kaste, klan og storfamilien sentralt. Man skal være lojal og støtte hverandre. Men der stopper også lojaliteten. Den dugnadsånd vi i disse koronatider opplever over hele landet, er ingen selvfølge innen muslimske kulturer. Da blir neste spørsmål: hvor mange av denne familiens omgangskrets har visst – eller burde ha forstått – hva som foregikk uten å gripe inn?
Vi husker tilbake til 2006 da norgeshistoriens mest omfattende skattesvindel ble rullet opp. Rundt 2.500 taxieiere og sjåfører i Oslo hadde svindlet staten for mellom en halv og en milliard kroner i skatter, avgifter og trygdestønader, og langt de fleste var pakistanere. Dette innebar at de aller fleste pakistanske familier i Oslo på en eller annen måte var involvert i svindelen. Likevel fikk dette holde på i lange tider. Vi opplevde det som innen den italienske mafiaen kalles omertà – en æreskodeks som innebærer fullstendig taushet utad, en slags taushetsplikt.
Hva om det samme er tilfelle med familievold – at terskelen for å bryte tausheten utad er så høy at det kun er tilfeldigheter som gjør at det oppdages? Når det er blitt så ille at helsepersonell, lærere eller barnehageansatte varsler barnevern og politi?
Mange med pakistansk bakgrunn, greier seg aldeles utmerket i Norge. De tar høyere utdannelse og går inn i yrker der de kan gjøre samfunnsnyttig innsats. Men når vi vet at rundt 85 prosent av dem likevel velger ektefelle blant «sine egne», så forstår vi at den pakistanske storfamilien de tilhører uansett har svært mye å si. Er det slik at alle i storfamilien vet hva som kan foregå, men at de mener at det er «normalt» at far bruker vold mot ektefelle og barn for å opprettholde «familiens ære»? Eller de vil ikke si noe utad, for slikt skal holdes innenfor familien? Man inviterer ikke «fienden inn i lerien», altså politiet, som avhopperimamen Ahmed Akkari beskriver det i boken sin Min afsked med islamsimen (2014).
Er det blant annet derfor denne familien måtte leve i et terrorvelde i hele 16 år før faren ble varetektsfengslet?
Jeg vet ikke. Jeg velger kun å sitere den franske forfatteren Émile Zola – J’Accuse («Jeg anklager»).