Politikk

Et gjensyn med korona

Den siste uken har stort sett alt i offentligheten handlet om koronaviruset, aktuelle tiltak og mulige konsekvenser, som er fullt forståelig. Det fremstår som omtrent hele den vestlige verden er tatt på senga av dette viruset, at det kom fullstendig overraskende på alle og at ingen (enda) vet hva som er det riktige å gjøre. Men slik er det altså ikke. Vi står overfor et gjensyn hvor andre har langt mer erfaring enn oss.

Vi må tilbake til 2003. Da dukket det opp et nytt virus i Asia, med enorm dødelighet. Hele 10 prosent, altså én av ti, smittede døde. Som regel etter et smertefullt og raskt eskalerende sykdomsforløp med voldsom feber, åndenød, diaré og skjelvinger. Kina var hardt rammet, men kinesiske myndigheter var tilbakeholdne med hva som foregikk i landet. Etterhvert gikk alarmklokkene i Verdens helseorganisasjon (WHO). Dette viruset måtte stoppes – og det fort.

I WHOs hovedkontor i Genève i Sveits ble en rekke eksperter verden over raskt samlet. Én av disse var dansken Lone Simonsen som da jobbet hos de nasjonale helsemyndigheter i USA, nærmere bestemt på Institute of Infectious Diseases (instituttet for infeksjonssykdommer) som er USAs ledende forskningsberedskap mot epidemier. Simonsen er mikrobiolog med spesiale i populasjonsgenetikk og epidemiologi, dermed kjenner hun godt til hvordan sykdommer kan spre seg.

I dag er Lone Simonsen professor ved Roskilde Universitet i Danmark, og hun mente allerede i 2018 om at vi kunne få se et koronavirus som kunne bli en pandemi. Hvordan i all verden kunne hun vite det?

Ubehagelige minner

Ekspertene som er samlet i Genève i 2003 trodde først de sto overfor en slags fugleinfluensa, som de hadde kjent til siden slutten av 1990-tallet. Denne fugleinfluensaen hadde derimot ikke evnen til effektiv å smitte fra menneske til menneske, og det gikk derfor brått opp for dem at viruset som herjet i Asia måtte være noe helt annet.

De finner ut at viruset må tilhøre koronafamilien, noe som overrasker dem. For koronafamilien er ikke ukjent for dem, men den er ikke spesielt fryktet. De kjenner til minst fire varianter av koronaviruset som smitter fra dyr til mennesker. Denne femte varianten gjør det samme. Lone Simonsen forteller til Berlingske at det var kjent at «dens fire søskenbarn» forårsaket epidemier om vinteren, typisk forkjølelse.

«De fleste av oss sleper rundt på dem fra tid til annen, og faktisk har influensaviruset (som tilhører en annen familie, red.) alltid vært langt mer fryktet som en pandemitrussel,» sier Simonsen.

Men denne koronavarianten i 2003 var altså langt mer brutal enn dens «familiemedlemmer». Den drepte fryktelig mange mennesker og den spredte seg raskt, også fra Asia til Nord-Amerika. Sykdommen den fremkalte ble døpt SARS (Severe Acute Respiratory Syndrome) og viruset SARS-CoV.

Ikke bare overrasket det ekspertene at SARS-CoV smittet så effektivt mellom mennesker og dens dødelighet, men også at den klarte seg overraskende godt i velstående land, sier Simonsen, og viser for eksempel til kolera som typisk rammer fattige land og katastrofeområder.

Da gikk alarmen for fullt i WHO. Alle regjeringer verden over begynte å gjøre seg klar for den omfattende, dødelige pandemien.

Men så plutselig en dag forsvant den.

Alt ved det vanlige

SARS-CoVs viser seg å ha – for seg selv – en svakhet. De som er rammet smitter ikke andre før flere uker inn i sykdomsforløpet, men da har også symptomene hos de smittede trådt frem. Det blir relativt lett å identifisere smittede og deres kontakter, isolere dem og dermed hindre spredning.

Ekspertgruppen til WHO klarte altså relativt raskt å identifisere SARS-CoV, som rakk å smitte om lag 8.000 mennesker hvorav 800 døde. Globalt. Det er langt mindre enn hva en «vanlig influensa» dreper på ett år. WHO avblåste alarmen – og satte igjen fokuset på det man anså som den største pandemitrusselen: influensa, særlig fugleinfluensa.

Likevel hadde SARS-CoV fått WHO til å innse at de måtte få bedre oversikt over sykdommer som potensielt kan gjøre store skader på menneskeheten. I 2015 ble et nytt ekspertpanel samlet, der de skulle prioritere hvilke sykdommer som måtte forskes videre på. SARS og dens fetter fra Midtøsten, MERS, som angivelig er overført fra kameler, er på listen. Listen inkluderer også sykdommer som lassafeber overført fra gnagere og Nipah-virus som stammer fra flaggermus. Listen teller totalt seks sykdommer, mens den syvende plassen er tom. Den er reservert «Disease X».

På en forskerkonferanse året etter streifet Simonsen tanken; hva om den ukjente sykdom X er et koronavirus? Som kommer fra dyr, eksempelvis flaggermus, og lærer seg å smitte raskt og effektivt – i det skjulte? For lærdommen fra 2003 var at koronaviruset hadde den egenskapen i seg.

Siden har Simonsen prøvd å få engasjement for teorien, om å ta korona mer seriøst og forske mer på det.

«Jeg begynte å bli ganske lei av den utbredte ideen om at det vi alle ventet på var nok en influensapandemi. Det kan være noe annet, tenkte jeg. På 1850-tallet var det kolera, og meslinger startet antagelig for tusen år siden som en farlig pandemi, før vi fant vaksinen. Jeg snakket om dette vidt og bredt. Mitt hovedpoeng var slik sett bare: kan vi ikke bare holde opp med å fokusere så snevert på influensa? Vi må være åpne for andre muligheter, som koronaen», sier hun til Berlingske.

Kommer tilbake

I 2018 holder Simonsen foredrag ved Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab i København, hvor hun er medlem, lufter hun at «Disease X» kan være en SARS-variant som også smitter via luft. I et radioprogram samme år gjentar hun budskapet når hun blir spurt om hva som kan forårsake den neste pandemi. Hun viser til at koronaviruset allerede flere ganger har flyttet seg fra dyr til mennesker, så det «er kanskje noe en skal bekymre seg for».

Årsskiftet 2019/20 «kom svaret». Flere titalls mennesker i Wuham var innlagt med alvorlig lungebetennelse, rapporterte kinesiske myndigheter. Bare dager etter fant forskerne at de er smittet av et koronavirus, sannsynligvis overført fra flaggermus til mennesker i et matmarked. Navnet blir SARS-CoV-2 på grunn av slektskapet med SARS-viruset. Sykdommen den forårsaker kalles covid-19.

Så kom spørsmålet: sprer den seg effektivt mellom mennesker? Ekspertene deler seg. For eksempel rapporterte New York Times 8. januar i år at det så ut som smittefaren for koranaviruset mellom mennesker var lav. Det samme mente mange langt inn i februar. Mens forskerkolleger av Simonsen mente at det «ikke var grunn til bekymring», advarte Simonsen i Berlingske 24. februar om sannsynligheten for at vi står overfor en pandemi. Den 11. mars erklærte WHO koronaviruset som en pandemi.

Simonsen mener at mange nok bare oppfattet SARS-CoV-2 som en slags uskyldig fetter til koronaviruset som ble stoppet i 2003, og at det bare var å slå hardt tilbake og stoppe den. Men de kom bakpå da det gikk opp for hvor raskt den smittet, og i motsetning til 2003-SARS som ga voldsomme symptomer og smittet sent, er dette koronaviruset langt mer slu. Man kan ha milde eller ingen symptomer av SARS-CoV-2 som dermed ubemerket og raskt kan smitte et stor antall mennesker.

Riktige tiltak?

Som kjent diskuteres det hva som er de riktige tiltak for å forhindre covid-19. En rekke land, inkludert Norge, har satt inn beintøffe tiltak som igjen kan få enorme økonomiske konsekvenser. I dag har for eksempel professor ved NTNU Handelshøyskolen, Jan Olaf Olaussen, et innlegg i DN der han tar til orde for at tiltakene mot koronaviruset ikke står i forhold til de samfunnsøkonomiske konsekvensene. Olaussen viser her blant annet til at ved svineinfluensaen (2009) var det stipulert at 13.000 nordmenn kom til å dø, der realiteten var 32 døde. Videre viser han til at covid-19 har nokså lav dødelighet.

Svineinfluensaen hadde lavere dødelighet enn covid-19. Sammenlignet med koronaviruset i 2003, som hadde en dødelighet på 10 prosent, har det nye koronaviruset betydelig lavere dødelighet. Av de kjente bekreftede smittede dør ca. 2 prosent. Men når vi samtidig vet at SARS-CoV-2 sprer seg langt raskere og «under radaren» enn i 2003, så kan disse prosentene etterhvert telle mange mennesker.

Ifølge Simonsen er det de tøffe tiltakene som gjelder. Hun mener også at de fleste land har vært for sent på ballen, da vi skulle ha testet mer i begynnelsen. Alle som kom med akutt lungebetennelse og uavhengig av reisehistorikk, skulle vært testet. Det ville gitt et bedre overblikk tidligere.

«Italia er nok tre uker foran oss i deres epidemibølge, og der går det rett ut sagt til helvete. Alle er i karantene og helsesystemet er på kne. Derfor er hele ideen om å bremse viruset på alle tenkelige måter fornuftig», sier hun. Samtidig rapporterer Christian Skaug, som er bosatt i Italia, på Document.no at det kan være «et lite lys i tunnelen». Gir det oss en indikasjon på tidsforløpet som ligger foran oss?

Det finnes også andre lyspunkt: i Sør-Korea skal antallet smittede gå kraftig ned. Mens antallet nye registrerte smittede personer per dag var over 900 på det høyeste, var antallet på søndag falt til 76. Men Sør-Korea har tatt kontroversielle skritt. Myndighetene samler enorme mengder data om de smittede. De bruker GPS-data fra mobiltelefoner, data fra overvåkingskameraer og kredittkorttransaksjoner for å spore koronasmittedes atferd. Informasjonen er lagt ut på nettsteder og brukes til å sende SMS-advarsler til innbyggerne om hvor det er fare for smitte i deres område. De får også beskjed om stedene de smittede har besøkt. En kan også laste ned en app som bruker myndighetenes data for å sende varsler når du befinner deg innenfor 100 meter fra et sted hvor det har vært en koronasmittet.

Også i Taiwan, Hong Kong og Singapore har man mer eller mindre klart å holde koronaviruset unna, selv om alle steder har nær tilknytning til Kina. Taiwan hadde 59 smittede på søndag, Hong Kong 149 og Singapore 226. Alle disse landene, som Sør-Korea, var raske med å iverksette systemer for å identifisere smittede og ta dem i behandling. Både i Singapore og Taiwan er det innført strenge bøter for å bryte karantenepålegg. I Hong Kong, med 7 millioner innbyggere, stengte man forøvrig skolene i slutten av januar – da landet hadde mindre enn 20 koronasmittede.

At nettopp disse landene klarer seg bedre enn andre, kan handle om tidligere erfaringer med epidemier, ikke minst med SARS. Myndighetene vet hva som må til og folket vet hvordan de skal oppføre seg under en epidemi. Det er vi på vei til å lære nå.