Statistikk

Politiet innrømmer: vår innsats og prioriteringer slår ut i statistikken

Endelig ser vi mer åpenhet i Politiet om statistikk som presenteres over kriminalitet. Kan vi takke vår nye politidirektør, Benedicte Bjørnland, for det?

I årevis har HRS ligget i «krangel» med diverse, les: så og si alle, politikere og tradisjonelle medier, om tolkningen av kriminalitetsstatistikken i dette landet, og særlig i Oslo.

Mantraet har vært at kriminaliteten går ned, og lykkelig har det blitt slått fast at det skjer på tross av høy innvandring. Så da kunne vi visstnok høyreekstreme bare sitte her og påstå noe annet, for selv Politiet støttet ikke våre analyser og hypoteser. Og skulle liksom ikke de vite bedre enn oss?

Jo, de vet bedre. Men politiledelsen har, sammen med sine kreative strateger, om det så er sosiologer eller kriminologer, gjort sitt for å skjule eller bortforklare tallene. For én ting skulle vi vite, kriminalitet og innvandring har ingenting med hverandre å gjøre. Og MSM har vært nyttige idioter, der omtrent ingen har klart å tenke en selvstendig tanke. For det passet ikke inn i deres ideologi å stille seg kritisk til politiets tall – uansett hva virkelighetens verden tilsa.

Så innhentet realitetene dem også så smått. Selv i Aftenposten har man turt å bevege seg ned på Grønland i Oslo med et journalistisk blikk. Og, du verden, så mye rart man plutselig så. I dag kan vi lese følgende i lederartikkelen: Aftenposten mener: På tide å kreve resultater på Grønland. Her klarer Aftenposten det mesterverket å skryte av seg selv fordi de «den siste uken» (!) har publisert flere saker om volds- og narkotikakriminaliteten på Grønland.

De burde heller lagt seg paddeflat og beklaget at de i årevis har tatt feil – og at det har fått betydning for politikernes manglende eller feilslåtte tiltak. For dessverre så danser de fleste politikerne fortsatt etter MSMs pipe.

Politiet må prioritere

I dag kom Politidirektoratet med noen overordnede tall for kriminalitetsbildet 2019. Tallene er for hele Norge. Kort fortalt heter det at i forhold til 2018 så går antall seksuallovbrudd noe ned der saksbehandlingstiden øker, det er nedgang i antall narkotikalovbrudd, samt at antall vinning- og voldslovbrudd er relativt stabile. Enhver som har fulgt kriminalitetsbilde over tid vil øyeblikkelig tenke: Hvordan klarte de det kunststykket?

Som kjent har vi fått en ny politidirektør, Benedicte Bjørnland, som i sin tid som PST-sjef flere ganger beviste at hun ikke er redd for åpenhet. Hun synes å ha fått Politidirektoratet mer på rett kjøl i sin presentasjon av statistikk.

Når det gjelder antall anmeldte narkotikalovbrudd, som er redusert fra 35 296 saker i 2018 til 31 320 i 2019 (11,3 prosent), og med nesten 30 prosent siden 2015, så presenteres det ikke utelukkende som en glad-sak. For de fleste av oss skjønner at narkotikalovbrytere ikke tusler inn på en eller annen politistasjon eller til en politikonstabel for å fortelle om sine gjerninger. Politiet må gjøre slik som politiet skal, de må fange dem.

Akkurat dette presiseres i presentasjonen av tallene:

«Saksantallet styres i stor grad av politiets innsats og prioriteringer, og nedgangen de senere årene gjenspeiler at politiet har hatt mindre oppmerksomhet mot å avdekke og straffeforfølge saker som alene gjelder ulovlig bruk av narkotika. Samtidig ser vi at grove narkotikaovertredelser, som ofte er knyttet opp mot organisert kriminalitet, øker med to prosent fra 2018 til 2019.»

Nettopp. Som vi har prøvd å si noen ganger: slutter utrykningspolitiet med kontroller, så kan vi slå fast at kjøring i ruspåvirket tilstand vil stupe. Eller?

Strategier

Så er spørsmålet hvorfor politiet ikke har en større innsats og prioritering av narkotikalovbrudd.

– Tallene må ikke forstås dithen at politiet nå aksepterer narkotikabruk. Politiet ser stadig hvordan omsetning av narkotika, selv i små mengder, bidrar til å finansiere organisert nasjonal – og internasjonal kriminalitet. Narkotika er hovedinntekten til kriminelle nettverk, og genererer annen alvorlig kriminalitet som vold, trusler og ulovlig befatning med våpen. Politiet skal fortsette å jobbe aktivt mot disse kriminelle miljøene, kommenterer Bjørnland.

Det er vanskelig å spå, men det kan være at politiet har endret strategien noe. For hva er egentlig vitsen med å bruke mye ressurser på å ta småfiskene som likevel er ute på gata igjen etter kort tid? Lovverket korresponderer nemlig ikke med kriminalitetsbildet. Gjett hvorfor?

Da kan det være mer målrettet å satse på å hekte de større, og få stoppet importen. Det er strategier som politiet selv må avgjøre, det er de som er ekspertene, men fortsetter politiledelsen å villede politikerne vil politiet bare få verre arbeidsforhold.

Mer vold mot offentlige

Det er vel heller ikke mange som tror seksuallovbruddene går ned, selv om antall anmeldte seksuallovbrudd er redusert fra 8 374 saker i 2018 til 6 748 saker i fjor (19,4 prosent). Noe av forklaringen kan være at færre anmelder i frykt for ytterligere represalier, eller, som Bjørnland også er inne på, at innsatsen som politiet har gjort på nettbaserte overgrep (ikke minst mot barn) gir mange fornærmede og store databeslag som skal gjennomgås. Da er politiet allerede opptatt.

-I 2017 og 2018 ble det avdekket flere overgrepssaker på nett med svært mange fornærmede. I 2019 er det ikke registrert like mange tilsvarende saker, og vi ser at det er brukt mye tid på å følge opp sakene fra tidligere år i påtalesporet. Dette er trolig en av forklaringene til hvorfor vi ser et såpass tydelig utslag på statistikken, kommenterer politidirektør Benedicte Bjørnland.

For vinningslovbrudd, som står for over 30 prosent av de totale anmeldelsene i 2019, stort sett det samme som året før, kommer det sikkert «overraskende på noen» at fra 2015 har antall voldsanmeldelser økt (16,4 prosent) – og at økningen spesielt er knyttet til blant annet forulempning, trusler og vold mot grupper som har et særskilt strafferettslig vern. Og hvem er så det? Jo, politi, annet offentlig tjenestepersonell, helsepersonell, lærere med flere.

Er det noen som tror at det norske folk, og ungdommen, «plutselig» er blitt voldelige mot dem som har valgt å hjelpe oss, om det så er politi, helsepersonell, lærere eller andre? Hvis ikke, kan det så være en annen forklaring? Kan det ha en smule å gjøre med at noen i dette landet har en annen kultur? For du vet, svenskene er jo klin sprø, liksom?

De overordnede tallene finner du her. Den endelige rapporten vil være klar i mars.