Ordene innledningsvis tilhører Guy Milliére, født i Marseille og professor i litteratur, essayist og forfatter av 27 bøker. Milliére peker på sentrale stemmer i den franske innvandringsdebatten, som journalisten og skribenten Eric Zemmour, som åpent har antydet mulighetene for at det vil oppstå en motstandsbevegelse i Frankrike grunnet «koloniseringen» som islams fremvekst medfører.
– Jeg må si at jeg ikke tror at det kommer borgerkrig i Frankrike, og jeg tror heller ikke at det oppstår en motstandsbevegelse, skriver Milliére, det til tross for at han også mener at det pågår en «kolonisering» som dertil «sprer seg».
Han begrunner dette ved å peke på en episode sist høst som fikk mye medieoppmerksomhet. På en skoleutflukt i Dijon til et politisk møte (i Regionrådet for Burgund Franche-Comté) brukte en mor slør. Dette fikk medlemmene til Rassemblement National (RN) til å forlate salen i protest, noe som ble møtt med unison fordømmelse både fra annet politisk hold, regjeringsmedlemmer inkludert, og medier. For Milliére vitner dette om at det strengt sekulære Frankrike har kapitulert overfor islam. Slike reaksjoner «ville vært utenkelige for 15 år siden».
Bøker forvist fra bibliotek
Milliére peker på «en lang rekke andre hendelser» som også «ville ha vært utenkelige».
«For 15 år siden hadde det fremdeles ikke vært et større islamistisk terrorangrep i Frankrike. No go-soner hadde tatt form, men antallet av dem oversteg ikke 700 den gang. Unge muslimer brente av biler for på deres måte å feire den 14. juli (nasjonaldagen, red.) eller 31. desember, men fenomenet hadde fremdeles ikke antatt det omfang som det har i dag. Det var voldtekter og seksuelle overgrep, men antallet var fremdeles ikke så høyt som nå: gjennomsnittlig 400 om dagen, og antallet forekom meg å være så stort da jeg leste det, at jeg måtte kontrollere dataene for å være sikker på ikke å ta feil.»
– For 15 år siden ble bøker som sa sannheten om islam fremdeles ikke forvist til det bakerste hjørnet på biblioteket, som om det dreide seg om pornografiske verk, fortsetter Milliére. Han peker på at en islamkritiker som ovennevnte Zemmour tidligere kunne fremme islamkritikk i den sekulære repubklikken, men i dag er bildet et helt annet: En kritiker som Zemmour taues for retten, han møtes med sinne, «oppfordringer til boikott og endog oppfordringer om å slå han ihjel». Slike hatefulle reaksjoner så man ikke i 2005.
Milliére vil tilbake til høstens hendelse i Dijon. For 15 år ville ikke den lokale lederen av RN blitt møtt med en «nesten enstemmig indignasjon hos de store mediers journalister og den politiske klasse i Frankrike». Man ville ikke sett demonstrasjoner med muslimer som «fremstiller seg selv som ofre for utstøtelse og forfølgelse», demonstrasjoner dertil like etter at en politimann ble drept. Plakater med teksten «Hvis du ikke kan like min påkledning, så forlat landet mitt», ville blitt møtt med «sterke reaksjoner», altså negative reaksjoner. Utsagn i dag som at muslimer «ikke er et ‘assimilasjonsprosjekt’, ville tidligere blitt mottatt meget negativt. Ikke-muslimske demonstranter ville ikke i kor ha ropt ‘Allahu akbar’ få hundre meter fra Bataclan, slik som det skjedde nylig ved avslutningen av en demonstrasjon mot ‘islamofobi'».
En resignasjon
Milliére sier at det han har pekt på av eksempler er tydelige tegn på «resignasjon og et forsøk på å bedøve befolkningen». Og det virker i stor utstrekning, sier han. Han mener at folk uten tvil er sinte, men de gir ikke uttrykk for det. Heller ikke politiske ledere våger si noe av frykt for å bli utstøtt og dyttet langt vekk fra mikrofoner og kameraer».
Zemmour våger fremdeles å stå opp og tale, tross omkostningene. En annen har lidd denne skjebnen: Renaud Camus har forsvunnet helt fra skjermen og blir konstant dratt ned i sølen uten at noen opprøres over det. Milliére fortsetter slik:
«Bøker som sier sannheten om islam er ikke engang å finne i det bakerste hjørnet på biblioteket, de står slett ikke på bibliotekene. De er underlagt en boikott, og stort sett ingen kjøper dem. En uke etter demonstrasjonen mot ‘islamofobi’ var det en demonstrasjon mot landets islamisering som samlet ti ganger færre mennesker enn førstnevnte demonstrasjon. Demonstrasjonen mot islamisering var organiseret av en markant gruppering på høyrefløyen, men selv hvis den ikke hadde vært organiseret av en gruppe, tviler jeg på at det ville kommet flere.»
– Jeg er pessimist
Som leseren antakelig husker, var det voldsomme og voldelige opptøyer i franske gettoer i 2005. Milliére mener resignasjonen i den franske befolkningen allerede lå der latent før disse opptøyene. Etter opptøyene er resignasjonen blitt stadig mer åpenbar. Ikke minst kom dette tydelig frem etter de grufulle terrorangrepene i 2015 (Charlie Hebdo i januar, deretter de simultane angrepene i Paris i november). Milliére mener at demonstrasjonen, eller markeringen, etter massakren i Charlie Hebdos lokaler, «var preget av politisk korrekt underkastelse og ikke av handlekraft». Mens etter massakrene på Bataclan i Paris 2015 og i Nice sommeren 2016 «var det kun stearinlys, blomster og tårer tilbake». Mens etter drapet på en politimann «var det ikke engang stearinlys eller blomster, og tårene så man ikke mye til».
– Frankrikes kolonisering skrider fremover, og den er ledsaget av resignasjon. Det er ingen tegn på motstand. Ingen handlekraft manifesterer seg. Det er kun én part som fører krig og rykker frem. Det er ingen forsvarslinjer foran dem. Det er sågar stort sett ingen som tør å si ifra og erklære at nå kan det være nok.
For bedøvelsen virker. Det sørger de etablerte mediene og de politiske ledere for.
«Jeg ville gjerne tenke at det ikke er for sent. Det ville jeg virkelig. Men jeg kan ikke.
Jeg skrev for noen måneder siden at bedøvelsen fører til avlivning. Jeg ville gerne kunne skrive det motsatte i dag. Det kan jeg ikke. Dessverre.
Er jeg pessimist? Hvis jeg her tilføyde flere faktorer som kan beskrive Frankrikes raske forfall, ville jeg virke enda mer pessimistisk.
Bør jeg si det? Jeg er pessimist. Jeg ville gjerne kunne slutte å være det.»
Samme bedøvelse i Norge
Milliére utgir snart ny bok; Er det noen her til å redde Frankrike? (Y a-t-il quelqu’un pour sauver la France?). Jeg vil anta at ingen etablerte norske forlag kommer til å oversette den. For også vi er bedøvet, også her ser vi alle de samme tegnene på resignasjon som Milliére peker på: de fleste leer ikke på øyelokkene over alle koranklossene og -blomsterbeddene. De fleste har tilpasset seg hijaben på sykehus og i andre offentlige institusjoner. Vi ser ingen demonstrasjoner av noe omfang mot islamiseringen. Vi aksepterer glatt at misjonshus og gamle bedehus blir til moskeer. Vi ser ingen lederartikler som protesterer mot tvangshijabiseringen vi utsettes for av statskanalen. Tvert om promoterer gammelmediene den samme hijaben. Ingen lederartikler i aviser som Aftenposten, Dagbladet, Dag og tid, Klassekampen, Morgenbladet eller VG, uttrykker bekymring for at avkristningen av Norge erstattes med økende islamisering år for år.
2020-tallet blir svært avgjørende for hele Vest-Europa, Norge inkludert. Vil den resignasjonen vi har sett på 2010-tallet bare øke i styrke, eller vil vi se en folkelig oppvåkning som presser frem en politisk ansvarlig klasse?
Det er sannelig ikke godt å si. Men at globalismens tid er på retur (Trump), og at nasjonalstatenes egenart og selvråderett fremheves igjen (Brexit), det kan absolutt skje.
Oversettelse til dansk i Den korte avis.
Hovedillustrasjon: HRS