Integrering og integreringspolitikk

Hvorfor…?

To syriske flyktninger uttrykker sin bekymring for Norges fremtid, ikke minst fordi vi tillater hijab på barn. Barn mobbes, samtidig med at Norge støtter radikale trossamfunn. Hvorfor gjør dere dette? spør de.

Innvandringspolitisk talsperson for FrP, Jon Helgheim, har besøkt to syriske flyktninger i Norge, to som er bekymret for Norge.

Hvorfor har de så denne bekymringen for landet vårt? Jo, fordi vi ikke evner å forstå hvor ødeleggende «aksepten» vi utviser for muslimske symboler, som for eksempel hijab. Muslimske symboler som noen insisterer på å markere i det offentlige rom, og som noen og stadig flere presser på andre. Markeringer som ikke bidrar til stort annet enn å virke segregerende, og ødeleggende for mange barn og unge.

De to syrerne forteller om barn som blir mobbet fordi de ikke er muslimer. Om utstrakt sosial kontroll, moralpoliti og flerkoneri. Dette skjer ifølge dem (også) i en liten bygd i Norge.

Selvsagt skjer det også i en liten bygd, det skjer overalt, for vi som samfunn tror vi er inkluderende og rause når vi godtar – ja, endog fremmer – slike symboler i offentligheten. Vi som samfunn kjenner godt til både den utstrakte sosiale kontrollen, miljøene som vokser og presser ikke-muslimer eller frihetsorienterte muslimer til å markere et muslimsk ståsted . Vi kjenner også til praksisen med flerkoneri som passer som hånd i hanske med vårt velferdsssystem, da vi rett og slett betaler for det (skilt etter norsk lov, gift etter sharia, dobbel barnetrygd etc. etc.).

Likevel er det verste at vi ikke tar vare på fremtiden. At vi ikke tar mest hensyn til barns beste. Som moren til drepte van Gogh sa i sin tid: fremtiden er ikke for redde mennesker. Men vi rygger i møte med press- og voldskulturen i deler av de muslimske miljøene.

Hva driver vi med?

De syriske flyktningene skjønner ikke hva vi driver med i Norge. Hvorfor bruker så mange hijab i Norge? Kortsvaret er at vi noen idioter. Vi tror at hijab er helt normalt, ja normen, i land som Syria eller Pakistan. Jeg nevner Pakistan fordi det var med masseinnvandringen fra Pakistan at blant annet hijabpresset kom. Da det pakistanske miljøet i Norge var lite, var de mye friere. Hijab var ikke-eksisterende i Norge.

I Pakistan er, i alle var det for et tiår siden da jeg selv var der, knapt noen jenter i skolen som brukte hijab (med unntak for visse madrassaer). De som går til fredagsbønn er islamister. «Vanlige» muslimer har liten eller ingen interesse av å flagge religiøst ståsted. Men her, ja her skjønner noen at det er fordelaktig å flagge muslimsk ståsted – da ryr det inn særfordeler og ikke minst at penger for å «integrere» muslimer. Kutt ut! Innse at det var og er feil.

Kanskje noen på Stortinget opplever seg forpliktet til å svare på syrernes spørsmål:

  • Hvorfor støtter vi radikale trossamfunn?
  • Hvorfor tillater vi hijab i barneskolen? Skjønner dere ikke at barna blir mobbet og trakassert om de tar av seg hijaben så lenge det er lov å ha den på?

Normaliseringssykdom

I Norge synes vi å være sykt opptatt av det motsatte, altså å «normalisere» hijaben. Det skal ikke stå på det offentlige når det kommer til å vise hvor inkluderende vi er. Vi synes faktisk å tro at identiteten til noen mennesker er noe de har kledd på seg.

At det offentlige opptrer som er eller mindre undertrykkende er det visst bare «syke mennesker» som for eksempel oss, som kan mene. HRS har opp gjennom årene brakt en rekke eksempler på denne «normaliseringssykdommen» som er god kjent både innen MSM, særlig det som nå er et offentlig forvaltningsorgan – NRK, skoler og nå kan vi jo bringe siste (ut)skudd på stammen, nemlig Nav – under informasjon om «Sykdom i familien».

Kanskje det riktige ville vært å betegne situasjonen som «sykdom i landet».

(Kuriositet: hijabtipset fra Nav kommer fra en ansatt i Nav, som er like fortvilt over Norges fremtid som de syriske flyktningene).