Frihetsverdier

Ulikt verdisett

I 2015 lekte jeg meg med verdisettet i «Lov om barnehager». Jeg prøvde å tenke meg fram til hvordan en nyankommet migrant fra et muslimsk land ville ønsket at disse verdiene skulle være. Jeg syntes at resultatet ble så absurd at jeg ikke publiserte dette. Men nå lurer jeg, er det så absurd?

I de senere årene har det slått meg – hva om dette verdisettet som jeg tolket meg frem til for noen år siden faktisk forfektes i en del moskeer? Hva om bare deler av dette forfektes i moskeene? Hvor vil vi da være som samfunn om noen år?

La oss starte med verdigrunnlaget for barnehagen.

Utdrag fra Lov om barnehager (2015)

Hvilke holdninger og verdier ønsker vi å fremme gjennom barnehagen?

«Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.

Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.

Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.»

Hvilke av disse verdiene ville en nyankommet innvandrer til Norge fra landsbygda i et muslimsk land si seg enig i? 

Beholde egen kultur

Ahmed Akkari, en frafallen dansk imam som skrev boka Min avskjed med islamismen, forteller om verdiformidlingen i danske muslimske skoler der han var lærer. Det han forteller om i boka er skremmende.

Assimilering har lenge vært «fy-ord». Mange mener fremdeles at det ikke vil skape store problemer om innvandrere beholder sin kultur.

Etter hvert har jeg innsett at vi ikke må underslå at mange innvandrere har med seg et helt annet verdisett i bagasjen, et verdisett som mange ønsker å beholde og videreformidle til sine barn.

Og det store spørsmålet er da: Dersom noen bringer med seg alle eller flere av disse verdiene og holdningene, ønsker vi da at de skal beholde sin kultur eller ønsker vi å jobbe for assimilering, om mulig?

Er det mulig å få til endring når vi er så forskjellige? Selv Thomas Hylland Eriksen skrev i boka «Samfunn» (2010) at «Dersom omverdenens normer, verdisyn, personforståelse og væremåter oppfattes som overveldende overmektige, vil noen betakke seg for å bli inkludert, selv om de skulle ha muligheten til det.»

Hvordan løse dette problemet?

En annerledes «Lov om barnehager» 

La oss se på hvordan eksempelvis en nyankommet innvandrer til Norge fra landsbygda i et muslimsk land kunne ha utformet Barnehageloven. Kunne den blitt slik, eller tar jeg for hardt i?

«Barna skal lære seg å respektere de som er eldre, uansett om de har gjort seg fortjent til dette eller ei. De skal straffes om de opponerer mot det som er bestemt. Barnehagen skal ikke møte barna med respekt. Barna skal respektere autoritetene blindt.

Barnehagen skal heller ikke møte barna som unike individer med en fri personlighet, da de er underordnet familien eller klanen. Barnehagen skal ikke fremme åndsfrihet, da dette kan føre til at barna ikke på autopilot underkaster seg storfamiliens autoritet. Jentebarna skal opplæres til absolutt lydighet. Guttebarna skal ha stor frihet i barndommen, men med en lydighet som innebærer å ta kontroll over søstrenes ærbarhet.

Siden barndommen ikke har noen egenverdi, skal barna betraktes som ‘uferdige voksne’. De skal utføre voksent arbeid så snart de er i stand til dette. De skal ikke læres opp til demokrati, siden et demokrati hviler på menneskeskapte lover.

Barnehagen skal fremme et komplementært kjønnsrollemønster slik at barna forstår og aksepterer at mannen har større verdi enn kvinnen. Barna skal lære at mannen har bestemmelsesrett over kvinnen, og at hun plikter å være lydig.

Frykt for represalier og vold skal være det ideologiske grunnlaget for oppdragelse og opplæring. Barna skal læres opp til å forakte vesten og vestlige verdier, jøder og de som tilhører folkegrupper som er mørkere i huden enn dem selv.  Barnehagen skal fremme gutters aggressivitet og lære dem problemløsing via vold og slåssing. Jentene skal oppdras til å være snille og stille. Barna skal læres opp til å være mistroiske mot dem som ikke er innenfor klanen/storfamilien. Barna skal også læres opp til at det å lyve er greit når det fremmer harmoni eller tjener Allahs sak.»

Hvordan vil egenskaper og verdier/holdninger som aggresjon, mistro, kontroll over kvinnene o.l. fungere i et vestlig samfunn? Hvordan vil barn som ikke er oppdratt til å være selvregulerende fungere på en skole som forutsetter denne egenskapen? Hvordan vil de som har størst lojalitet til storfamilien, fungere i stillinger som krever størst lojalitet til det offentlige? Vil de ha vilje og ønske om å bidra til samfunnet når det går på bekostning av storfamilien (betale skatt o.l.) ?

Svaret gir seg selv.

Tilpasse seg sin nye kultur

Kan våre forskjellige kulturer leve side om side i Norge, eller må én part tilpasse seg den andre? Har vi noe å lære av muslimske innvandrere? Har majoritetsbefolkningen fått verdifulle kulturelle impulser gjennom innvandring fra muslimske land? Vil innvandrerne ønske å forkaste en del av sin kulturelle bakgrunn og sine verdier til fordel for de norske verdiene?

Disse spørsmålene bør vi tenke gjennom.

Når vi ser på de store utfordringene vestlige flerkulturelle samfunn nå står overfor, innser vi at integreringstankegangen har spilt fallitt. Skal muslimske ikke-vestlige innvandrere fungere godt her i landet, må de gi slipp på store deler av sin kultur. Mange klarer det, mens det for andre er altfor vanskelig. Andre igjen har ingen interesse av å tilpasse seg det norske samfunnet.

Forventer vi oss altfor mye når vi ber dem gi slipp på store deler av sin identitet? Selv de som ønsker å tilpasse seg det norske, kan møte mange utfordringer.

Det kan virke som om problemene er uløselige, men myndighetene har kanskje en god handlingsplan på lur?