Under overskriften «Afrikanske migranter sier de ville reist til Europa selv om de visste om farene», forteller NTB oss at en FN-rapport «kaster nytt lys over hvorfor afrikanske migranter drar til Europa».
Men «den nye lyset» bør være gammelt nytt.
Rapporten, fra FNs utviklingsprogram (UNDP), synes ikke å ha annen misjon enn å stadfeste FNs «Global Compact for Migration» (GCM), den globale avtalen (som vår egen Regjering ynder å kalle «plattform») om innvandring, med undertittelen «Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration», altså en global avtale for en «trygg, velordnet og regulær innvandring». Eller som vi påpekte: medlemslandene i FN ble enige om å gjøre ulovlig innvandring lovlig.
I den nye rapporten fra UNDP, Scaling Fences: Voices of Irregular African Migrants to Europe, er det eneste lyset som fremkommer at «irregulære» afrikanske migranter og reiseruter bør omdannes til «regulære» – for det er visstnok ingen belastning for Europa, samtidig som det er til stor hjelp for deres hjemland i Afrika.
Samtlige av respondentene (1.970 migranter fra 39 afrikanske land) sier de kom til Europa på ulovlig vis (vel, det heter: «irregular means») og ikke for asyl eller av behov for beskyttelse. Dermed kan rapporten bekrefte at mange av dem som kommer er økonomiske migranter, der de samme presenteres som følgende:
«It finds that getting a job was not the only motivation to move, that not all irregular migrants were ‘poor’ in Africa, nor had lower education levels. 58 per cent were either employed or in school at the time of their departure, with the majority of those working earning competitive wages. Still, some 50 percent of those working said they were not earning enough. In fact, for two-thirds of those interviewed, earning or the prospect of earning in their home countries did not hold them back from travelling.»
Med andre ord skal de være både arbeidsvillige og utdannet, men de vil tjene mer penger. Deres ambisjoner overgår, ifølge rapporten, hva hjemlandets utvikling har å by dem:
«Scaling Fences highlights that migration is a reverberation of development progress across Africa, albeit progress that is uneven and not fast enough to meet people’s aspirations. Barriers to opportunity, or ‘choice-lessness’, emerge from this study as critical factors informing the calculation of these young people,» sier Achim Steiner, UNDP Administrator.
En annen faktor som legges stor vekt på, er at de – som hadde inntekt, vel og merke – sendte penger tilbake til hjemlandet. Men rapporten presenterer ingen analyse av hvorvidt vestlige penger til privatpersoner i hjemlandet bare er et gode. Jeg har med selvsyn sett hvordan dette fungerer i Pakistan der vestlige penger beriker enkeltfamilier, som igjen kjøper opp jord på bekostning av fattigfolk, bidrar til økte jord- og boligpriser, til at det blir dyrere å gå på skole, utnyttelse av fattigfolk i tjenerskap osv. Med andre ord: økte interne forskjeller, mens vi har en tendens til å tro at vestlige penger kun fungerer som «samfunnsutvikling» og en slags «utjevning».
Og rapporten legger heller ikke skjul på hva den vil:
«Scaling Fences is a clarion call to continue to expand opportunity and choice in Africa while enhancing opportunities to move from ‘ungoverned’ to ‘governed’ migration, in line with the Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration.»
De forbereder altså muligheten fra en «ikke styrt» til en «styrt» innvandring, som i klartekst betyr at Europa skal ta imot innvandrere fra Afrika – om vi vil eller ikke.
Hovedfunnene i rapporten er som følger:
- 58 prosent hadde enten lønnet arbeid (49 prosent) eller studerte (9 prosent) ved avreise. Flertall av dem som hadde inntekt, hadde en konkurransedyktig lønn i hjemlandet.
- 66 prosent mente de ikke tjente, eller ikke hadde muligheter til å tjene, nok i hjemlandet.
- 62 prosent mente at de hadde blitt dårlig behandlet av myndighetene i hjemlandet, der flere pekte på etnisk bakgrunn eller politisk ståsted.
- 77 prosent mente at de ikke ble lyttet til og at landets politiske system ikke ga dem noen mulighet til å utøve innflytelse på myndighetene.
- 41 prosent sa at «ingenting» ville ha endret beslutningen om å migrere til Europa, da gjennomsnittlig inntekt i Europa langt overgår gjennomsnittsinntekten i Afrika.
- En «gjennomsnittlig respondent» med inntekt sender litt under en tredjedel av pengene til Afrika. Beløpet utgjør 85 prosent av lønnen de hadde der.
- I forhold til hva kvinnene eventuelt hadde tjent i hjemlandet, tjente de i gjennomsnitt mer enn mennene. En høyere andel enn mennene sendte penger tilbake, samt at færre var deprimerte og hadde høyere trivselsnivå.
- Funn tyder på at de som ikke ønsker å bo permanent i Europa har inntekt. En høyere andel av denne gruppen hadde også lovlig adgang til å jobbe og sender penger tilbake til Afrika.
- 67 prosent av de som ikke ønsker å bo permanent i Europa, sa at lokalsamfunnene deres ville være glade hvis de kom tilbake. For de som ønsker permanent opphold i Europa, mente 41 prosent at lokalsamfunnet ønsket dem tilbake.
Legg så spesielt merke til de to siste kulepunktene: De som ikke ønsker permanent opphold i Europa de tjener penger, og 67 prosent mener lokalsamfunnet blir glad om de kommer tilbake. Det høres ut som en eventyrfortelling, hvilket det etter all sannsynlighet også er.
Og jeg kan ikke se at UNDP-rapporten forteller oss det viktigste: Hvor høy andel av disse var i inntektsgivende arbeid, og var selvforsørgende, i Europa?
Så kan vi jo minne om at somaliere i Norge ligger på topp hva gjelder privatpersoner som sender penger «hjem» – og hvordan står det til med deres selvforsørgelse?