I går ble vi presentert for «nyheten» om at utenlandske kvinner leveres på døra til krisesenteret.
Sentre over hele landet opplever at norske menn bokstavelig talt leverer sine utenlandske koner på døra når de er «ferdig med dem».
«Et forkastelig kvinnesyn» fikk vi vite, og det er ikke vanskelig å være enig om det. Men klartalen her handler nok om at vi snakker typisk norske hvite menn. Da er det alltid enkelt å ta avstand, i motsetning til når vi tar opp typiske innvandringsrelaterte problemer. Men problemstillingen handler vel så mye om menn med innvandrerbakgrunn, men disse kvinnene havner nødvendigvis ikke på krisesenter. De er kanskje heller fange i sitt eget hjem.
Uansett: Dette er så gammel nytt at det bare viser at uansett problemstilling som legges på bordet, så tar det vintre og vår i hopetall før noe eventuelt kan skje. Det handler antakelig om at politikere og journalister kommer og går, og hver «generasjon» har enten dårlig hukommelse eller evner ikke å sette seg inn i historien. Men det kan også være et annet problem: For når politikerne begynner å se nærmere på denne problemstillingen så oppdager de at det også vil gå ut over innvandrerbefolkningen i Norge, og da blir man jo som kjent gjerne totalt handlingslammet.
I 2003 kom vi med boken «Feminin integrering». Her tok vi for oss en rekke problemstillinger og fremmet en rekke tiltak for å bedre integreringen. I et av kapitlene, kap. 7, tok vi for oss reglene for familiegjenforening og -etablering i Norge. I et av underkapitlene så vi nærmere på proforma ekteskap, flerkoneri og (typisk) norske menns ekteskap med kvinner fra typisk Thailand, Filippinene, Russland o.l. Vi fokuserte her både på jukset for å få oppholdstillatelse i Norge og den kyniske utnyttelsen av kvinner.
Så når dagens justisminister Jøran Kallmyr sier han vil vurdere noen slags form for karantene for å stoppe utnyttelse av disse kvinnene, så kan han bare ta blåkopi av våre 16 år gamle forslag på dette feltet.
Værsågod:
7.4.4 Ekteskap: utnytting og utbytting
Kynisk utnyttelse av kvinner
Våren 2002 la HRS frem denne problemstillingen for en sentral innvandringspolitiker: «Norske menns økende utnytting og, i dobbel forstand, utbytting av kvinner i fattige land må stanses. De henter kvinner gjennom ekteskap, dumper dem, henter nye, dumper, ja, teoretisk sett er det ingen begrensninger for hvor mange ganger en ny kvinne kan hentes til Norge.» Vedkommende svarte: «Vi kan ikke lovregulere dette. Det blir å gripe utilbørlig inn i privatlivet til folk.»
HRS støtter ikke denne holdningen. En slik utnytting og form for menneskehandel kan reguleres gjennom utlendingsforskriften. Vi mener at ikke det er en «menneskerett» å benytte dagens regelverk til å inngå ekteskap med utenlandsk kvinne og sørge for å skille seg fra henne før det er gått tre år, slik at hun sendes tilbake til hjemlandet, for så å «dra på ferie» igjen for eksempel til Østen eller søke på internett etter «postordrebruder» og hente ny hustru. Denne muligheten til å misbruke et menneske gjennom økonomisk overlegenhet, som utnyttes av en del menn i Norge, må motarbeides. [note 189: Årsrapporter til krisesenterbevegelsen viser også at disse gruppene kvinner i økende antall søker beskyttelse etter å ha vært utsatt for vold av norske ektemenn.] Dette betyr selvsagt ikke at «alle» ekteskap mellom en norsk mann og en utenlandsk kvinne er basert på en kynisk utnytting og utbytting. Et ekteskap inngått mellom etnisk norsk mann og kvinne bosatt i for eksempel Thailand, Filippinene, Polen eller Russland, kan selvsagt fungere godt for begge parter. Men så lenge vi er kjent med at det i flere tilfeller kan være basert på kynisme (oftest overfor sårbare kvinner), må nødvendige tiltak innføres (jf. vårt forslag nedenfor: tiltak C).
Ren innvandring eller flerkoneri
Blant personer med innvandrerbakgrunn foregår det et liknende misbruk av dagens regelverk: Mannen henter hustru til Norge, skiller seg fra henne ved norsk lov, og henter ny hustru. Samme prosedyre gjentas, og teoretisk sett kan han ende opp med flere «lovlige» hustruer her. [note 190: Denne problemstillingen ble også bekreftet av rådgiver i Justisdepartementet Sidsel Wiborg, Aftenposten 26.april 1999. Se også for eksempel Dagbladet 9.mars 2003, der det fremkommer at en pakistansk kvinne ble hentet til Norge av pakistansk mann gjennom ekteskap. Først da hun kom hit forstod hun at hun var den syvende konen i rekken.]
En annen variant er denne: En ung innvandrer her lar seg giftes bort arrangert til familiemedlem i opprinnelseslandet. Avtalen er at de ikke skal leve sammen som ektefolk og at de skal skille seg etter tre år, da ekteskapet gir grunnlag for bosetting, eller etter fire år, som gir grunnlag for norsk statsborgerskap. [note 191: Etter hva HRS kjenner til vil det i de fleste tilfeller være menn som hentes til Norge på disse betingelsene.] Vedkommende som er hentet hit henter så en ny ektefelle fra opprinnelseslandet. [note 192: Den refererte rapporten til Vesselbo, Danmark (kap.4.1.1) indikerer at en rekke av skilsmissene blant den undersøkte gruppen tyrkere, kan være rene både proforma skilsmisser og proforma ekteskap: Blant 1. generasjons menn har skilsmisser med tyrkisk hustru utløst nytt ekteskap med kvinne bosatt i Tyrkia. Skilsmissen kan være proforma i den forstand at den muslimske skilsmissen ikke tas ut. Til og med i 2. generasjon har skilsmisser fra hentet tyrkisk ektefelle utløst nytt ekteskap i opprinnelseslandet. Noen av disse ekteskapene kan være proforma, i den forstand at det første ekteskapet ble inngått for å gi den utenlandske ektefellen opphold i Danmark. Når tillatelsen var sikret, skiller partene seg og eventuelt nye ekteskap inngås i opprinnelseslandet.]
Det samme mønsteret vil man se når en norsk kvinne har inngått proforma ekteskap med utenlandsk mann. Når ekteskapet gir bosettingsrett skiller partene seg, og han inngår ekteskap med kvinne bosatt i opprinnelseslandet som hentes hit (jf. også tilfeller i Minas historie, kap.7.3).
Samtlige av de nevnte metodene kan enkelt praktiseres fordi dagens lovverk, slik vi ser det, tar utgangspunkt i at folk er lovlydige og har en aktverdig moral. Det er dessverre ikke alltid tilfelle.
Noen aktuelle tall
I fjor (2002, red.) kom 1.914 kvinner fra Russland, baltiske stater, Polen, Ukraina, Thailand og Filippinene til Norge på familiegjenforening som ektefelle. [note 193: Kilde: UDI]. De største gruppene er fra hhv Thailand, Russland og Filippinene. Dette var rekordmange ekteskapsinnvandringer fra nevnte områder sammenliknet med tall fra foregående år: I 2000 innvandret 899 gjennom giftermål fra disse områdene, mens tallet for 2001 var 1.548 nyankomne hustruer.
Det finnes ingen nasjonal statistikk over antall avdekkede proforma ekteskap. Oslopolitiet får informasjon ukentlig om rundt 12 ekteskap der det mistenkes proforma. [note 194: Kilde: UDI]. Kun et fåtall av sakene medfører tilbakekalling av oppholdstillatelse. Dette skyldes særlig mangel på tilstrekkelig bevis etter dagens regelverk. Særlig er proforma ekteskap utbredt blant tyrkiske og pakistanske menn. [note 195: Opplyst fra flere kilder i politiet i Oslo, som ønsker å være anonyme.]
Sentrale politikilder forteller videre at proforma ekteskap synes å være langt mer utbredt enn hva som er antatt. De mener det bare er et tidsspørsmål før praksisen er fullstendig ute av kontroll for myndighetene. De begrunner dette med både begrensede ressurser i politiet til å følge opp antall saker, samt svake retningslinjer for både politi og utlendingsmyndigheter.
Hva gjelder antall inngåtte proforma ekteskap, har vi gjort dette begrensede anslaget som etter vår vurdering styrker kildenes antakelser:
Ekteskapsstatistikk fra SSB (statistikkbanken) viser at i 2001 giftet 166 tyrkiske menn seg med norsk kvinne. [note 196: Dvs. tyrkiske menn som kom til Norge på familiegjenforening med sin norske kone.] At det ble inngått 166 ekteskap mellom norsk kvinne og tyrkisk mann ble lagt til grunn i et TV2-program 27. november i fjor, som en sterk indikasjon på at det kunne være snakk om mange proforma ekteskap. I den påfølgende debatten tok UDI avstand fra at det handlet om proforma ekteskap. Argumentasjonen var at vi ikke vet hvilken etnisk opprinnelse «norsk» kvinne har. Vi vet bare at hun er norsk statsborger. Med andre ord ble det argumentert for at de 166 tyrkiske mennene kunne ha giftet seg med norsktyrkisk kvinne.
Disse tallene kan imidlertid kontrolleres opp mot ekteskapsstatistikk for norsktyrkiske kvinner (som vi har presentert i kap. 2). Statistikken forteller at i 2001 inngikk 82 norsktyrkiske kvinner ekteskap med mann hentet fra Tyrkia. [note 197: Gjelder både for 1. og 2.generasjonskvinnene med opprinnelse fra Tyrkia.] Hvis vi antar at samtlige av disse 82 norsktyrkiske kvinnene har norsk statsborgerskap (som neppe er særlig realistisk) må nødvendigvis de resterende 84 ekteskapene være inngått med (etnisk) norsk kvinne, jf. at det ble inngått 166 ekteskap mellom mann hentet i Tyrkia og «norsk» kvinne. [note 198: Eventuelt kan ekteskapet være inngått med kvinne med annen opprinnelse enn norsk og tyrkisk, men som er norsk statsborger. I forhold til annen ekteskapsstatistikk vil dette imidlertid være unntaket, jf. den lave prosentandelen som inngår ekteskap med ektefelle av ”annen landbakgrunn” (se kap.2).] At det som et minimum bare for år 2001 ble inngått 84 ekteskap mellom kvinne uten tyrkisk opprinnelse og tyrkisk mann, er i forhold til annen ekteskapsstatistikk, et oppsiktsvekkende høyt tall. [note 199: Tyrkiske menn bosatt i Norge (første- og andregenerasjon) inngikk i 2001 totalt 129 ekteskap, og kun åtte av disse var med etnisk norsk kvinne (samtlige inngått av førstegenerasjonsmenn), mens 108 var med kvinne hentet i Tyrkia.] At det i 2001 samtidig bare ble inngått 8 ekteskap mellom tyrkisk 1.generasjonsmann og etnisk norsk kvinne og ingen blant 2.generasjon tyrkisk mann, understøtter etter vår vurdering ytterligere hypotesen om proforma ekteskap.
I dag resulterer ofte et proforma ekteskap i bosettingstillatelse og derav skilsmisse fra den norske parten. Vedkommende innvandrers plan er, etter vår erfaring, å hente ny hustru i opprinnelseslandet. En annen variant, som skal være utbredt blant tyrkere, er å skille seg fra hustru i Tyrkia, gifte seg proforma med norsk kvinne, og når oppholdstillatelsen er i orden, inngår han nytt ekteskap med tidligere hustru og søker henne og barna til Norge. Siste halve året har vi eksempelvis fått innsyn i en aktuell sak som belyser ulike henteaspektet etter avsluttet proforma ekteskap: En østafrikansk kvinne med permanent bosettingstillatelse fikk barn med en nordafrikansk mann. Hun ville ha hjelp hos HRS til dette: Det nyfødte barnet var registrert med feil far. Denne «feilen» oppdaget hun først to måneder etter fødselen under et besøk på trygdekontoret. Barnet var registrert på broren til den reelle faren. Dette hadde den biologiske faren ordnet like etter fødselen (på fødestua), ved å bruke brorens legitimasjon. Men hvorfor begikk han denne svindelen? Broren hadde mistet oppholdstillatelsen. Han hadde inngått et ekteskap med en norsk kvinne som først senere forstod at intensjonen hans ikke var kjærlighet, men opphold i Norge. Hun skilte seg derfor fra han. Gjennom «farskapet» til det nyfødte barnet ville han således få fornyet oppholdstillatelsen.
Moren til barnet ville melde forholdet til politiet, noe som ble gjort. Under avhøret kom det også frem hvordan den reelle faren til barnet hadde fått opphold i Norge: Han kom fra et land som umulig kunne gi han opphold gjennom asylinstituttet. Det viste seg at han var gift med en langt eldre norsk kvinne. Dette ekteskapet vil innen kort tid gi han rett til statsborgerskap. Kvinnen kjente ikke til denne delen av hans historie, men hennes reaksjon var at disse brødrene hadde planene klare: Når oppholdstillatelsen var sikret, ville de begge inngå ekteskap med kvinne i opprinnelseslandet som skulle hentes hit. Dette hadde hun tidligere overhørt i en samtale mellom brødrene.
Vi vil benytte anledningen til å kommentere følgende: Det avdekkes årlig en rekke proforma ekteskap der parten her, som regel en norsk kvinne, har tjent betydelige beløp på svindelen. Men etter vår erfaring straffeforfølges ikke saken. Hvis det hadde vært prioritert å straffeforfølge slike saker, vil det antakelig bli langt mindre attraktivt å gå inn på slike avtaler. Det burde da også være mulighet for det offentlige å kreve tilbakebetalt det beløpet herboende part har tjent på svindelen (hvis økonomisk avtale avdekkes). Den manglende praktiseringen av lovverket er dessuten medvirkende til å uthule respekten for lovverket generelt.
Vi mener det bør innføres regler som gjør det langt mindre attraktivt å inngå proforma ekteskap for mange av de utenlandske partene. Dette kan gjøres enkelt ved å legge restriksjoner på retten til å hente ny ektefelle gjennom familiegjenforening for personen som selv har fått opphold i Norge gjennom ekteskap. Dette fordi vedkommende erfaringsmessig vil hente ny hustru fra opprinnelseslandet, jf. også proforma ekteskapene nevnt i innvandringshistorien (kap.7.3).
Vi mener de ulike ovennevnte praksisene kan begrenses ved at myndighetene innfører følgende endringer knyttet til utlendingforskriften:
For å stoppe misbruk av gjentatte familiegjenforeninger, mener vi det bør innføres en karantene for rett til ny familiegjenforening gjennom ekteskap. Vi foreslår derfor at følgende endring i utlendingsforskriften vurderes:
Tiltak C:
For å innfri rett til ny familiegjenforening gjennom giftermål, skal forrige ekteskap, som også utløste familiegjenforening, ha vært registrert i Norge minimum 10 år tidligere. Også personen som er kommet på familiegjenforening, underlegges de samme reglene.
Dette betyr at hvis en person bosatt i Norge inngår ekteskap i 2003 som utløser familiegjenforening, og skiller seg etter eksempelvis to år, kan ikke vedkommende hente ny ektefelle til Norge før i 2013, altså 10 år etter den første ekteskapsinngåelse.
I tillegg mener vi det må innføres klare rutiner for utlendingsmyndighetene hva gjelder å avdekke proforma ekteskap, samt å effektuere utvisning.
Motargument
Selvsagt kan en slik regelendring ramme urettmessig genuine ekteskap. Eksempel: Erna gifter seg med George fra USA som får familiegjenforening med Erna i Norge. Etter ett års ekteskap går de fra hverandre. Erna treffer så en ny partner på reise i Gambia. Etter den nye regelen kan ikke Erna få partneren til Norge ved familiegjenforening gjennom giftermål før det er gått ni år.
Eksemplet til Kjell blir annerledes: Kjell henter en kvinne fra Filippinene gjennom giftermål, skiller seg etter et par år, og året etter søker han familiegjenforening med ny kvinne fra eksempelvis Filippinene, Russland eller Thailand. Kjell pålegges da en karantene på syv år før neste eventuelle familiegjenforening gjennom ekteskap kan innvilges.
HRS mener det må utarbeides retningslinjer for skjønnsmessig vurdering ut fra kunnskap og erfaring om nåværende misbruk av reglene. Ernas situasjon mener vi således må vurderes som et unntak fra regelen, all den tid det ikke er noen indikasjoner på at første ekteskap med George var basert på muligheten for innvandring til Norge eller «bruk-og-kast-mentalitet» overfor George. Kjell sin sak har derimot elementer som taler mot en ny familiegjenforening før det er gått 10 år fra skilsmissen: Flere indikasjoner tyder på at kvinner fra bl.a. de nevnte land utnyttes og utbyttes. I tillegg vil andre faktorer være viktige å få kartlagt: har for eksempel ekskonen fra Filippinene vært i kontakt med støtte- eller hjelpeapparatet i Norge grunnet noen form for mishandling?
En regelendring om 10 år mellom to inngåtte ekteskap for familiegjenforening vil også begrense muligheten som innvandrere fra ikke-vestlige land i dag har til å hente flere ektefeller i opprinnelseslandet [note 200: Jf. at de skiller seg norsk, og opprettholder sin utenlandske ekteskapskontrakt (se kap.8)], enten det grunner seg i bigami eller å hjelpe familiemedlemmer (eller andre) til opphold i Norge.
Vi vil her gjenta tidligere nevnte påstand: Det er ingen ubetinget menneskerett å flytte sammen med utenlandsk ektefelle i Norge. Så lenge det er velkjent at dagens regelverk misbrukes, og at det blant annet kan få svært alvorlige konsekvenser for den kvinnelige utenlandske parten, mener HRS at staten plikter å sørge for nødvendige tiltak for å forhindre negativ praksis som er i strid med ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner.
Vold
Fra en rekk krisesentre rapporteres det om en dramatisk økning av kvinner importert gjennom ekteskap fra fattige land. [note 201: Se for eksempel rapporten: Drømmen om det gode liv – en rapport om utenlandske kvinner, gift med norske menn, som måtte søke tilflukt på krisesentre i 2001. Krisesentersekretariatet, 2002]. Øverst på statistikken ligger Sogn og Fjordane, fulgt av Midt-Troms og Vest-Finnmark. I Sogn og Fjordane i 2001 var over halvparten av kvinnene på krisesenteret såkalte «postordrebruder». Et krisesenter rapporterte at de over en lengre periode hadde mottatt opptil fem «postordrebruder» som var mishandlet av samme mann.
Debatten som fulgte i kjølvannet av dette forholdsvis nye fenomenet, fokuserte på UDIs mangel på mulighet til å advare kvinner som søkte opphold i Norge gjennom ekteskap med en mann med kriminell/voldelig fortid. I motsetning til i Sverige (og Danmark), har ikke UDI innsyn i strafferegisteret. Flere politikere tok til orde for en løsning tilnærmet den svenske. Den svenske løsningen inkluderer selvsagt alle som er bosatt i Sverige, dvs. også innvandrermenn som mishandler hustru og som søker om å få ny hustru til Sverige fra opprinnelseslandet.
Vi mener informasjon/advarsel til kvinner som søker familiegjenforening gjennom ekteskap med voldelige menn, ikke vil fungere optimalt. Kvinner fra tidligere nevnte områder som søker seg til Norge gjennom ekteskap med norsk mann, vil ofte være villige til å strekke seg langt for å få opphold i Vesten grunnet de gylne økonomiske utsiktene (som også er erfaringene fra Sverige, jf. kap.3.2). For innvandrermenn som inngår et nytt arrangert ekteskap med kvinne i opprinnelseslandet, vil kvinnen ikke nødvendigvis kunne ta et selvstendig valg hva gjelder ekteskapsinngåelsen. Ekteskapet vil dessuten nesten alltid inngås før hun søker familiegjenforening og eventuelt får informasjon om at ektemannen er voldelig. Skilsmisse vil være svært vanskelig for henne, jf. tabu og skam rundt en kvinnes initiativ til skilsmisse i land der arrangert ekteskap er en utbredt praksis. Uansett om ektemannen er voldelig, vil hun ofte møte motstand mot skilsmisse (se kap.9 om kvinner og skilsmisse).
Vi kan vanskelig forstå at ektefeller som er beviselig voldelige, skal ha lovmessige rettigheter til å hente ny ektefelle til Norge, slik som reglene faktisk fungerer i dag. Vi foreslår derfor et tillegg i utlendingsforskriften:
Tiltak D:
Ektefelle som beviselig er voldelige mot den andre ektefellen, der denne er hentet til Norge gjennom familiegjenforening, eller vedkommende selv er kommet på familiegjenforening til Norge, skal miste retten til å hente ny ektefelle til landet gjennom familiegjenforening.
Bevis
En utfordring knyttet til ovennevnte forslag er hva som skal defineres som «bevis». Er det for eksempel tilstrekkelig at en importert ektefelle eller ektefelle av importert partner har søkt beskyttelse på krisesenter og forteller om vold? Skal volden ha forårsaket synlige eller indre skader som dokumenteres av helsepersonell? Er det tilstrekkelig at den voldelige ektefellen er anmeldt, eller må også vedkommende være dømt?
Erfaring tilsier at mange voldsutsatte kvinner generelt ikke anmelder mannen. [note 202: Det vil i svært mange tilfeller handle om kvinner som blir utsatt for vold.] Men ettersom mange av de importerte kvinner ender på krisesenter før det er gått tre år og ekteskapet har gitt grunnlag for bosetting, er sannsynligheten stor for at hun anmelder forholdet ettersom vold gir unntak for treårsregelen.
Problemstillingene rundt «beviselig voldelig» mener vi bør utredes.
Besøkvisum
Muligheten til å hente en kvinne til Norge på tre måneders besøkvisum, kan også misbrukes. Den utenlandske kvinnen kommer i den tro at hun skal inngå et genuint ekteskap med den norske mannen, mens hans intensjoner kan være helt andre. I Dagsavisen 27. desember i fjor ble dette temaet belyst: «Et krisesenter på Østlandet måtte kontakte de norske ambassadene i Thailand og Filippinene, etter at en norsk mann på under ti år hadde invitert til sammen 12 ulike kvinner til Norge med løfter om ekteskap. Alle forholdene hadde endt med at han kastet dem på dør etter deres tre måneder lange turistvisum var gått ut. Så tok han kontakt med en ny kvinne gjennom ulike ekteskapsbyråer.» Dette bekrefter at teoretisk sett kan menn hente inn kvinner i tur og orden til bruk og misbruk, faktisk så mange ganger han måtte ønske og evne det.
Vi mener at denne problemstillingen må utredes med tanke på å stoppe systematisk henting/misbruk av kvinner i fattigere land. Det bør kunne utformes klare regler for både antall innvilgede besøksvisum til person her og hyppighet for utstedelser av slike visa.