Politikk

Syk gutt (4) i Al-Hol-leiren kan dø, moren nekter gutten helsehjelp

Det har oppstått forvirring om guttens (4) diagnose. Det hevdes at Utenriksdepartementet (UD) har presset på for å gi gutten en diagnose han ikke har - for å ta gutten fra moren, noe UD blankt avviser. UD hevder de har tilrettelagt for å gi gutten helsehjelp, men moren nekter å ta imot. Står vi overfor et stygt spill for å presse frem at norske IS-kvinner og deres barn skal hentes til Norge?

For kort tid siden kunne vi lese i VG at det norske Utenriksdepartementet (UD) hadde «presset på for at norsk IS-kvinne i Syria skulle la sin syke gutt (4) få en operasjon».

I seg selv er det en forvirrende påstand, for hvorfor benytte seg av begrepet «presset på» når vi snakker om å tilby helsehjelp til et sykt barn? Jo, det viser seg å handle om uenighet om guttens diagnose, men her fremstår VG som et partsinnlegg.

Diagnoseforvirring

Reportasjen åpner med å fortelle at gutten «er alvorlig syk, men dersom han skal hentes til Norge for å få behandling her, må moren gi han fra seg». Gutten er altså syk, herom liten tvil, og skal ha vært til behandling ved et feltsykehus drevet av Røde Kors. VG skal også ha fått tilgang til journalen, der det heter at «gutten har den alvorlige diagnosen cystisk fibrose, en arvelig lunge- og tarmsykdom». Samme diagnose forteller VG skal tidligere ha vært stilt av leger i Raqqa. Men, fortsatt ifølge VG, skal UD ha hevdet at gutten har en annen diagnose, som er mindre alvorlig, gitt av et helseteam i Syria etter anmodning fra UD, der UD «foreslår å hente gutten ut av leiren for å operere han». Guttens mor stoler ikke på diagnosen til sønnen og frykter at dette handler om at UD vil ta sønnen fra henne.

Kvinnens norske advokat Nils Christian Nordhus hevder at UD har forsøkt å bruke en feilaktig diagnose som en bløff for å få gutten på et sykehus – så kunne man i ettertid argumentert for nødrett og frata mor ansvaret.

Hva er dette? Vil en alvorligere diagnose gi mindre grunn til å gi gutten helsehjelp (operasjon)? Eller skal vi forledes til å tro at guttens alvorlige diagnose kun kan behandles i Norge, selv om den nødvendigvis ikke kan behandles i Al-Hol-leiren? Åpenbart er det Norge som destinasjon som er det viktigste, og VG opptrer som en nyttig idiot i et politisk betent tema. Eller som de lar advokat Nordhus fortelle:

– Moren mener at det er til barnas beste at de ikke skilles fra henne, etter flere år med krig og ekstreme opplevelser. Dersom UD kan hente hjem en syk fireåring, så bør lillesøsteren på tre år og barnas mor få følge med.

At mor burde ha tenkt på det før hun tilsluttet seg IS, er selvsagt ikke et tema. Men uansett er det nå snakk om et sykt barn, kanskje dødssykt.

Mor avslår

Saken fikk stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) til å spørre utenriksministeren Ine Marie Eriksen Søreide (H) om det medfører riktighet at UD har feilinformert mor om at gutten trenger en operasjon for å få henne til å gi ifra seg gutten, samt hva norske myndigheter gjør for å sikre at gutten får nødvendig helseoppfølging.

Eriksen Søreide forteller at etter anmodning fra mor om bistand, har utenrikstjenesten over tid arbeidet for å tilrettelegge for medisinsk oppfølging. «Det er nedlagt et betydelig arbeid fra utenrikstjenestens side for at lokale helsetilbydere, som opererer under svært krevende vilkår, legger til rette for helsebistand,» sier hun.

Videre peker hun på det innlysende: nemlig at det er medisinsk personell  som foretar medisinske vurderinger. Her har neppe utenrikstjenesten mye å stille opp med, og hvorfor skulle de det? Hvis gutten er sykere enn det UD såkalt skal ha «presset frem», så er uansett resultatet at gutten får hjelp. Men, som utenriksministeren presiserer, forutsetter helsetilbydere i leiren» samtykke fra mor for både innleggelse, ytterligere undersøkelser, eventuelle inngrep og/eller behandling».

Med andre ord bestemmer mor, og det er lite eller ingenting man kan gjøre med hva hun «tror». Eriksen Søreide presiserer da også at utenrikstjenesten aldri har planlagt å ta barnet fra mor. Tvert om har de videreformidlet flere tilbud om helsehjelp, som altså mor har bedt om, og oppfordret henne til å følge råd fra lokalt medisinsk personell slik at gutten kan undersøkes nærmere og motta medisinsk behandling, ifølge utenriksministeren,

Men så langt har mor avslått tilbudene om helsehjelp for 4-åringen.

Ansvar

VG har siden fulgt opp saken, og nå viser virkelig advokat Nordhus at Norges lover ikke er det han bryr seg mest om:

 – UD forsøker å dekke til regjeringens etiske bunnivå ved på uriktig grunnlag å skyve ansvaret over på mor. Dør gutten, er det flertallsregjeringens ansvar, sier han.

Selvsagt vet Nordhus at norske lover gir foreldre en suverenitet over sine barn som kanskje burde vært til diskusjon, men i forhold til gjeldende regelverk står Regjeringen, og det uansett regjering, bom fast. Det er akkurat samme problematikk som når foreldre sender sine barn for langvarige opphold i utlandet. For når barnet er ute av landet, er det for sent. Foreldrene har full rett til å bestemme hvor et barn skal bo og hvem som skal fostre det. Det er også foreldrenes rett og plikt å avgjøre hvilken utdannelse og helsehjelp barn skal få.

Så dette er ikke «flertallsregjeringen» forsøk «å skyve ansvaret over på mor», det er mors ansvar. Det står ikke engang til diskusjon før store deler av norsk lovverk er endret. Og da må Stortinget finne ut av hvordan det eventuelt skal gjøres.

Det kanskje åpenbare  – men groteske spørsmålet – er om mor er villig til å la sin sønn dø, fordi hun bruker han som brekkstang for at Norge skal ta tilbake både henne og barna. Hadde denne moren opptrådt noe lignende i Norge, ville hun antakelig blitt fratatt barnet.

Men VG viser sitt «sanne jeg», for under reportasjen kan vi lese følgende:

PS: I en undersøkelse Respons Analyse har gjennomført for Redd Barna, svarer 49 % at de mener barna bør hentes til Norge sammen med mor hvor mor blir straffeforfulgt i Norge.

Jeg betviler ikke at nesten halvparten av de spurte svarer slik, for med den informasjonen som kommer fra MSM, blir vi alt annet enn realitetsorienterte. For øvrig er det vel liten tvil om at hvis mor kommer tilbake til Norge, så vil barna bli tatt fra henne. Men da skal MSM lage tåredryppende historier om besteforeldre som skal gi sine IS-barnebarn den beste omsorgen i verden? Kanskje de samme skulle fortelle hvordan det kunne ha seg at deres barn havnet hos groteske IS?