Kriminalitet

Hassan (19) mistenkt for 221 forbrytelser – på fire år. Angrer ikke

En brutal virkelighet skildres: Hassan begikk ran første gang som 12-åring. To år senere var han også blitt en mishandler. Fra han var 15 år til i dag er han mistenkt for 221 ulike kriminelle handlinger. Men han angrer ingenting.

Med den kriminalitetsraten Sverige kan skilte med, ikke minst når det gjelder ungdomskriminalitet og stadig mer ekstrem vold og bruk av våpen og eksplosiver, har jeg problemer med å se at ikke det må dramatiske endringer til. Slik systemet fungerer i dag lønner kriminalitet seg, særlig hvis du er under 21 år.

Samfunnet har som mål ikke å frihetsberøve unge mennesker, men «Hassan» (som ikke er hans virkelige navn) har ikke vist noen tegn på å forbedre seg siden han startet sin kriminelle løpebane som 12-åring. Uppdrag Granskning (UG) i SVT har kartlagt livet til Hassan – og hva myndighetene har gjort for å stoppe han.

Hassen, som i dag er 19 år, sitter nå i fengsel for en rekke forbrytelser. Dommen lød på to og et halvt år, men med den såkalte » to tredjedels frigivning» skal han sone totalt ett år og åtte måneder. UG kontakter Hassan for intervju om hvorfor livet hans er blitt som det er, og til slutt sier han ja.

Han er klar på at som kriminell så havner man i fengsel, og «nå var det min tur», erklærer Hassan tørt.

Uten verktøy

Hassan har begått kriminelle handlinger fra han var en guttunge på ni-ti år.

– Det er så klart ikke så seriøst ved den alderen, men det førte til en del problemer. Det var butikk- og sykkeltyverier og mange slike greier ved tiårsalderen. Med årene har det eskalert. Men jeg ble jo plassert på et ungdomshjem, eller SiS-hjem, der jeg møtte andre kriminelle. De ble mine forbilder og jeg ville gjøre som dem, forteller Hassan.

Politiets mistanke om Hassans 221 kriminelle handlinger på bare fire år utgjør ca. en straffbar handling i uka. Det er mer enn mange livstidskriminelle utfører i løpet av et helt liv, sier politiet.

– Frustrasjonen har vært stor rundt denne personen over hele regionen. Hos sosialtjenesten (inkluderer barnevernet, min anm.), hos politiet, sikkert også hos aktoratet. Hva gjør vi? spør Magnus Nilsson, politi i Järfälla utenfor Stockholm.

Selv var han involvert i arrestasjonen av Hassan i en stjålet bil, men ble tvunget til å løslate ham etter avhør på grunn av hans unge alder. Frem til 18 år kreves det helt spesielle grunner for å anholde eller arrestere en person. Ideen er at ungdom skal få omsorg, ikke være innelåst, noe også sosialtjenesten/barnevernet jobber etter som en norm.

Rømmer

Da UG tråkker i Hassans fotspor, begynner de i Blackeberg, nord for Stockholm, der Hassan vokste opp med mor og søsken. Vi hører ingenting om noen far. Han har problemer på skolen og havner i kriminelle miljøer. Når Hassan er 12 år søker moren hjelp hos barnevernet. Hun forteller at sønnen er aggressiv og nervøs. Hun er redd han er havnet i en kriminell gjeng. Etter at Hassan som 14-åring (igjen) er pågrepet etter en biljakt, uttrykker politiet «stor uro» for han overfor barnevernet. De mener han trenger «mye støtte for ikke å fortsette sin kriminelle løpebane».

Hassan mistenkes for ran, ulike trusselsituasjoner, mishandling, overgrep i en rettssak, tyveri og forsøk på utpressing, og han blir plassert på et ungdomshjem i Enköping. Han rømmer tilbake til mor. Han begår nye kriminelle gjerninger, og det blir vedtatt å plassere Hassan på et statlig ungdomshjem, et såkalt SIS-hjem. Mens han venter på plass, advarer politiet barnevernet igjen: Hassan er «ekstremt aktiv i kriminalitet».

Så oppdager politiet Hassan på 15 år på nytt i en stjålet bil, en sportsbil som han kjører i 229 km/t på en vei med fartsgrense på 80. Hassan kjører også i motgående kjørefelt. Politiet tar opp jakten, men må avbryte – det blir for farlig. Hassan holder seg deretter på matta i to uker, før han igjen er på farten i en stjålet bil.

Hassan blir plassert på SiS-hjemmet Klarälvsgården i Värmland. Her skal kriminelle unge menn mellom 16 og 21 år få omsorg. UG besøker stedet og treffer institusjonssjef Leif Nilsson. Han forteller at det ikke skal være mulig å rømme fra stedet (det er da også mest likt et fengsel), men at de ikke klarer å forhindre alle tilfellene av røminger. Hassan rømte seks ganger, begikk ny kriminalitet, og politiet førte han tilbake.

– Vi kan ikke ha bunkere, vi må følge lovverket og gi dem litt bevegelsesfrihet. Ethvert avvik er en fiasko både for den enkelte og for oss, sier Nilsson.

Da Hassan er 16 år står han for andre gang tiltalt i retten. Han dømmes for en rekke forbrytelser, og dommen lyder på i overkant av 2,5 års fengsel. Men nå slår både mengderabatt, ungdomsrabatt og denne to tredjedels frigivning inn, så til slutt ender han på to måneders såkalt lukket ungdomsomsorg (ungdomsvård). Men siden Hassan er så ung forsvinner det også, man kommer til at han heller skal ha behandlingen på Klarälvsgården. Han rømmer igjen.

Han pågripes og sendes så langt nord i landet som mulig, til Kalix. Her er det Hassan selv som blir den kriminelle rollemodellen for de andre. Han gir de unge leksjoner i hvordan man raner og begår innbrudd. Til personalet forteller Hassan at kriminalitet er som stoff: man blir ruset.

Skattebetalerne finansierer

Mens Hassan fortsatt er 16 år står han for tredje gang i retten. Denne gangen ender det faktisk med seks måneders lukket ungdomsomsorg.

Da han kom ut, som 17-åring, får han en såkalt «treningsleilighet» i Stockholm, finansiert av kommunens skattebetaler, samt at han får en kontaktperson og muligheter for å studere. Men Hassan velger å fortsette med kriminalitet.

På spørsmål fra UG om han ikke kunne prøvd å gjøre noe annet, sier Hassan at han er forandret i sin oppførsel sammenlignet med da han var yngre. «Jag har redan gjort den här omvandlingen, jag identifierar mig som en viss person i dag.» Med andre ord: jeg er en kriminell. Så ender det i retten igjen, og nye seks måneders lukket ungdomsomsorg.

Attesten derfra er at Hassan ikke viser noen vilje til å forlate sin kriminelle løpebane. Sosialtjenesten svarer med å gi han en ny treningsleilighet i Stockholm.

Mer kriminalitet

Etter tre dager i frihet gjennomfører han og to andre et brutalt bilran mot Lars Fernandez. Fernandez står og tanker bilen uten å ane at Hassan og de andre har fulgt etter han, da de er ute etter nettopp den bilmodellen Fernandez har. De prøver å få Fernandez til å gi fra seg bilnøklene, men han nekter. Han blir han slått i bakken. Da de fortsatte å sparke ham mens han ligger nede, slipper han til slutt nøklene.

Lars Fernandez trodde hans siste time var kommet.

En uke senere er Hassan og de to andre på farten igjen. Et nytt brutalt bilran. Politiet finner ut at Hassan og de to andre bor i Hassans såkalte treningsleilighet.

Peter Lundberg, kriminalinspektør hos politiets Nationella operativa avdelning (NOA), mener at sosialtjenesten har ansvaret for å ha gitt Hassan treningsleiligheten uten å ha tilstrekkelig kontroll.

— Min oppfatning er at det er dømt til å mislykkes. Og denne gangen kunne det gått riktig ille. De kunne ha slått ihjel Lars. Det samme er det med de andre ranene, det er lett at det går overstyr, sier Lundberg.

Avdelingssjef Martin Lirén på sosialtjenesten som besluttet å gi Hassan denne treningsleiligheten, viser til at for dem handler det om «å på best mulig måte støtte og hjelpe den enkelte med å finne sin egen motivasjon», men han avviser å kommentere på enkeltsaker.

Det tok Hassan 12 dager i frihet før han ble varetektsfengslet. Da hadde han rukket å begå to ran, tre grove tyveri og heleri.

Angrer ikke

Hassan forteller til UG at han hadde mange drømmer, om å bli pilot, fotballproff, mange forskjellige ting, men: «Når du bor i en forstad, og de du har som forbilder er kriminelle, hva skal du gjøre?»

Han forteller videre at han heller ikke bryr seg om anstalten som den lukkede ungdomsomsorgen forvalter. Han oppfatter det som en låst fritidsklubb for voksne menn. Han får ingen andre tanker under oppholdet. Han kaller det en pauseknapp i livet. «Og om en stund begynner livet igjen og jeg trykker på play», forteller Hassan.

På spørsmål om han angrer på de forbrytelsene han har begått, er svaret nei. Han tror ikke at slik anger ville kunne hjelpe han.

Når UG viser han overvåkningsfilmen som viser overfallet på Lars Fernandez og spør om han føler noen anger når han ser det, svarer han:

– Altså jeg … Om jeg sier det slik: jeg kjenner at jeg har fått mitt straff for det.

Uppdrag gransknings reportasje Ung och kriminell sendes i dag, onsdag 18 september i SVT1 20.00 – den er allerede tilgjengelig på på SVT Play.