Det handler igjen om familien Abbasi i Trondheim. På lørdags morgen rundt klokken 05:00 ble mor og hennes to sønner (16 og 22 år) og datteren (20 år) hentet i Trondheim av politiets utlendingsenhet, og på formiddagen tvangssendt med fly ut landet, med destinasjon hjemlandet Afghanistan. Med på transporten var også lege og sykepleier.
Mor ble straks syk. Hun gikk inn i en bevisstløs tilstand. På mellomlanding i Istanbul (Tyrkia) ble det besluttet å returnere moren til Norge, mens returen fortsatte for barna.
Et samlet medie-Norge taler indirekte familiens sak. De som intervjues i saken anledning, mener alle det samme: familien bør få bli.
Sterke reaksjoner etter at Abbasi-familien ble sendt ut av Norge, melder VG.
Arrestasjonen av familien Abbasi møtt med sorg, sjokk og sinne i Trondheim, kunne NRK fortelle oss, og følger opp med at NOAS mener politiet burde vente med å sende familien ut.
Aftenposten lener seg på familiens advokat, og forteller om en syk mor som blir skilt fra sine tre barn.
Politikere følger opp i populistiske vendinger: Arbeiderparti-ordfører Rita Ottervik i Trondheim reagerte sterkt på utsendelsen. Lars Haltbrekken (SV) beskriver behandlingen av familien som «grovt umenneskelig».
– Nå må partilederne i Høyre, KrF og Venstre sørge for at denne galskapen får en ende og at Abbasi-familien hentes hjem til Norge, sa han til Aftenposten sent søndag kveld.
Dagbladet kan melde at på initiativ fra Venstre vil også KrF vil reforhandle asylvedtaket. Det samme vil FrP – bare med motsatt fortegn. For mens Venstre og KrF vil myke opp, vil FrP stramme inn.
En velprøvd sak
Dette er en familie vi har omtalt før, men vi kan gjengi noen av hovedtrekkene:
Vi snakker en familie på seks (mor, far og fire søsken), der mor og tre av barna har fått tilbakekallelse av flyktningstatus og oppholdstillatelse. Saken handler om avslag på søknad om beskyttelse, og et nytt avslag på søknad om opphold på humanitært opphold. At saken ikke handler om far skyldes at han er forsvunnet, mens en av søsknene kom på annet grunnlag.
Den eldste sønnen (født i 1993) kom først til Norge. Han kom som enslig mindreårig asylsøker (EMA) og fikk innvilget oppholdstillatelse 12. juni 2009. Men som denne saken viser, han var ingen EMA.
To av søsknene (født i 1997 og 1999) søkte asyl i Norge 11. juli 2012. Det ble opplyst av de var borgere av Afghanistan, men der sistnevnte var født i Iran hvor familien hadde vært siden 1998.
Litt senere (23. august 2012) søkte moren sammen med sin yngste sønn (født 2002) asyl i Norge. Hun fortalte da at hun var gift med A, at de hadde fire barn, og at de etter ekteskapsinngåelsen hadde bodd ni måneder i Kabul, hvor hun er født og oppvokst, før de flyttet til provinsen x, som er ektemannens hjemsted. Der skal ektemannen i 1998 ha blitt truet av Taliban, som gjorde at de flyktet til Iran, hvor de oppholdt seg til 2012 før de flyktet videre til Norge. I flere måneder av denne flukten bodde de i Hellas, hvor «EMA-sønnen» i Norge hjalp dem økonomisk. I løpet av denne flukten skal ektemannen ha forsvunnet.
21. september 2012 ble moren gitt midlertidig oppholdstillatelse i Norge med flyktningstatus, hvor det ble lagt til grunn at det ikke ville være trygt for henne å returnere til hjemlandet, da ektemannen var forsvunnet og at hun – som enslig kvinne – var uten mannlig nettverk i Afghanistan. Samtidig fikk de tre barna midlertidige oppholdstillatelser med flyktningstatus avledet av morens tillatelse.
Noen måneder senere, den 6. desember 2012, søkte imidlertid også den forsvunnede ektemannen A om asyl i Norge.
Hans søknad ble avslått 14. januar 2013, da UDI ikke fant det sannsynliggjort at han ble utsatt for forfølgelse. Hans tilstedeværelse førte også til at oppholdsgrunnlaget til mor og de tre barna falt bort.
Den 21. februar samme år ble de varslet om at UDI vurderte å tilbakekalle oppholdstillatelsen i Norge, noe som ble effektuert 25. mars 2014. Da hadde altså familien vært i Norge i ca. ett og halvt år.
Da ektemannen fikk avslag, «forsvant» han igjen. Det tok en uke før kona meldte han savnet, men allerede fire dager etter hans forsvinning opplyste hun til norsk helsepersonell at hun var alenemor.
Tilbakekalling av oppholdsgrunnlaget ble klaget til UNE, hvor klagen ikke ble tatt til følge (14. oktober 2014). Senere har UDI i flere omganger, etter begjæring, vurdert omgjøring av vedtaket.
Den 3. desember 2015 ble det reist sak med påstand om at beslutningen om å nekte omgjøring av tidligere vedtak om tilbakekall av saksøkernes oppholdstillatelser med flyktningstatus var ugyldig. Oslo tingrett ga familien medhold den 27. april 2016, hvorpå UNE anket dommen til Borgarting lagmannsrett, hvor altså staten vant frem.
Da hevdet moren at ektemannen var voldelig og mishandlet henne, og at hun ønsket skilsmisse. Så ble det hevdet at datteren risikerte å bli tvangsgiftet hvis de måtte dra tilbake til Afghanistan, for der hadde faren avtalt et ekteskap for henne. Deretter at de risikerte forfølgelse fordi de tilhører folkegruppen hazara. Mor påsto videre at hennes omsorgsevne for barna vil bli redusert i Afghanistan og at hun har dårlig helse.
Med andre ord: For hvert avslag har mor kommet med nye og det som må kalles tilpassede opplysninger. Rettsvesenet har da også slått fast at hun fremstår med lite troverdighet.
Nå må politikern holde tunga rett i munnen
For barna er det vurdert at de har gode forutsetninger for å reetablere seg i Afghanistan sammen med foreldrene. Da familien bodde i Iran bodde de sammen med andre afghanere og barna hadde privatundervisning. Barna snakker også foreldrenes morsmål (dari). Det er videre antatt at barna på et tidlig tidspunkt ble gjort kjent med at oppholdstillatelsen var tilbakekalt.
Likevel har mor nektet å forholde seg til reglene. Hun har nektet å godta avslaget og nektet å dra.
Familien har fått behandlet saken sin på en god og etterrettelig måte. Men «noen» nekter å forholde seg, og det er ikke bare moren, advokater, venner rundt familien, skolen til barna, diverse organisasjoner, men også journalister og politikere.
Det er åpenbart vanskelig å godta et avslag siden familien har fått fotfeste i Norge ved å bite seg fast, og der – ikke minst barna – har funnet seg godt til rette. Det er mange som ønsker å bo i et land som Norge, men vi ønsker rettferdighet og likhet for loven.
Likevel skal vi altså ha en ny medierunde om familien – og politikerne skal stå skolerett fordi de følger egen politikk: Alle som ikke har beskyttelsesbehov skal raskt ut igjen. Samtlige partier på Stortinget er enige om det. Helt til det kommer enkeltsaker – og der barna blir utnyttet for det de er verdt.
Det er dette som er galskapen, ikke at politikerne følger reglene.