I Danmark, som i Norge, har innvandrertette områder vokst frem uten at man har vært spesielt bekymret. Bare vi «tok tiden til hjelp», så ville nok alt ordne seg etter noen år eller så.
Dette er områder som er preget av en høy andel ikke-vestlige innvandrere. Du vet, de som har kulturer og praksiser fjernt fra den europeiske væremåten. Men selvsagt ville «de bli som oss», vår kultur er jo elegant overlegen deres. Trodde mange.
Blendahvite og kokosnøtter
Tiden gikk og lite annet skjedde enn at de innvandrertette områdene ble enda tettere, ikke minst fordi også hvite begynte å flytte ut. Så da måtte vi erkjenne det da, i alle fall mange av oss: vi har latt gettoer vokse frem, og gettoer betyr en rekke problemer. Derfor kjemper fortsatt en rekke politikere, forskere og mainstream media imot, man vil ikke innse utviklingen. Derfor fornekter man begrepet «getto», man fornekter problemene i skolen (jamfør for eksempel Simon Malkenes-saken), man fornekter kriminalitetsutviklingen (for sistnevnte har Norge endog prøvd å etablere myten om at kriminaliteten går ned), man fornekter rett og slett problemene – og da vil de heller ikke finne sin løsning.
Jeg kunne selvsagt, som jeg stort sett gjør, sagt at «ikke-vestlige inn betyr etnisk norske ut». Tallenes tale er klar. Men siden jeg nå snakker spesielt Danmark, må jeg ty til hudfarge. For det er også en realitet: svart versus hvit. I Norge er det ikke akseptabelt å snakke «svart», noen kan føle seg krenket, mens «hvit» fint kan benyttes – som et skjellsord vel og merke, «blendahvit regjering» for eksempel.
Så må jeg selvsagt legge til: innvandrere flytter også fra slike områder. Det er de som gjerne vil ta fullverdig del i deres nye hjemlands verdier, praksiser og språk. Hvis innvandrerandelen er for høy, så går integreringen for sakte eller de kan bli regelrett motarbeidet. Dette er innvandrere som gjerne blir beskyldt for å være «kokosnøtter», de har vraket sitt opphav, de er brune utpå og hvite inni. De hvite som forlater innvadrertette områder, hyller gjerne også mangfoldet – men som for «kokosnøttene» – det blir bare for mye av det gode. Og dessuten er de ressursterke nok til å flytte.
Så har vi det unevnelig: islam. Denne religionen som har brakt med seg moralpoliti som står for kontroll, ufrihet og såkalt respekt inntullet i «ære». Alt i Allahs navn, som de samme tror fritar dem for tyngdekraften.
Vi ser alle den onde spiralen. Og vi skjønner at vi må gjøre noe med det – men hva?
Forskjellsbehandling
I Norge har vi penger, mye penger. Derfor betaler vi oss ut av problemene, og derfor sutrer Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) til mamma staten om mer penger til integrering. For innvandringen, det er statens ansvar, fastslår Johansen, og tviholder på at det går godt i hovedstaden. Jo da, «noen» problemer innrømmer han, men med mer penger skal han fikse det også.
Tror han på det selv? Neppe, men han tror nok enda på at «tiden» vil hjelpe – for vi har da en rekke fantastiske innvandrere. De gode rollemodellene. Og det har vi, men det er ikke de som benytter seg av krenkelsesargumenter og legger tyngden inn på identitetspolitikken, islam og hudfarge eller opphav for å komme seg opp og frem. De beste rollemodellene hører vi sjelden fra, fordi de gjør som de fleste andre – har et liv. Sikkert også et godt liv, fordi de slipper alle disse usigelige tåpelige debattene som da også gir dem større personlig frihet.
I Danmark har dem mindre penger, mye mindre penger, derfor må problemene løses på en annen måte. Da må man begynne med å erkjenne problemet, hvilket de nå omsider har gjort. Ja, vi har gettoer, sier de, og det vil vi ikke ha. Ja, vi har gjenger, de skal vi knuse. Ja, vi har sysselsettingsproblemer, men staten skal ikke gjøre det lønnsomt ikke å arbeid.
I fjor lanserte den danske regjeringen planen om et Danmark uten parallellsamfunn – ingen gettoer i 2030. Det fullstendige «unordiske» med denne planen er at den gjør det motsatte av hva all politikk stort sett har konsentrert seg om i nyere tid: Den legger opp til forskjellsbehandling for ulike boområder. Den innebærer ulike regler, for eksempel knyttet til straffelengde, alt etter hvor kriminaliteten blir begått. Barn i gettoområder må ta språktest før skolestart. Lærere og sosialarbeidere påføres meldeplikt for barn som ikke har det bra. Foreldre som sender sine barn på lengre ufrivillige opphold i utlandet, kan ende i fengsel. Innvandrere som flytter til allerede innvandrertette områder, kan få redusert trygder og stønader. Men det kanskje mest kontroversielle tiltaket: Staten tar kontroll over gettoområder ved å rive blokker og således tvangsflytte folk for å utvanne innvandrertettheten til maksimum 40 prosent.
Galskap? På mange måter ja, men inkludert i «mangfoldet» er nettopp at vi er forskjellige. Det krever igjen ulike løsninger. Som man reder, ligger man.
Men det største problemet er likevel et helt annet sted: Man stiller ikke innvandrerne det gjelder til ansvar. Så den danske stats grep vil nødvendigvis gå ut over mange uskyldige, fordi de skyldige ikke tar ansvar.
Ingen ære og respekt
Ahmed Yassin Ahmed, opprinnelig fra Somalia, jobber til daglig i Odense kommune som «gateplanmedarbeider» i Vollsmose. Det vil si at han jobber på gata for å få ungdommen på rett kjøl og unna kriminalitet. Vollsmose er et av boområdene som rammes av regjeringens gettoplan. 1.000 av 2.872 boliger skal rives i det som defineres som «harde gettoområder». Det vil ramme noe over 7.700 mennesker. Mellom 2.000 og 3.000 av disse skal flyttes ut av dette boområdet og reetableres et annet sted innen de neste ti år.
Selvsagt er mange som bor i gettoområdene skuffet.
– Lokalsamfunnet mitt blir revet opp med roten uten at vi som bor her har noe vi skulle ha sagt. Hele premisset for at de vil «avvikle» området er hull i hodet, sa Yahya Hirzi (19) til NRK for en stund siden.
Men hva er egentlig «hull i hodet»? At de det gjelder ikke tar ansvar eller at staten – til slutt – må ta ansvaret selv? Og når man har latt det gå for langt, blir tiltakene tilnærmet uspiselige for mange. Av og til gjelder det kanskje derfor ikke å si så mye, det er viktigere med handling.
Det har Ahmed skjønt. Han gjør noe som er viktig – på sin Facebook-side peker han på dem det gjelder og snakker dem ned, for så å fortelle dem at de kan – hvis de selv vil:
Du kjører rundt i din fete bil, og tror at du er bedre enn oss andre. Du nedstirrer (blikker eller stirrer, red.) folk og håper at de ser tilbake, sånn at du kan skape en scene. Når du har fått istand denne scenen, så kaller du på dine shababs (venner, red.) fordi du ikke kan klare deg alene. Du håper de står bak deg, selvom det var du som startet det hele.
Du snakker om ære og respekt, men hvilken ære og respekt er det i at du og dine venner hopper på én mann, når dere en en gruppe på fire-fem stykker?
Du tror du kan gå på vannet, fordi du har litt harampenger («syndige» penger, for eksempel fra kriminalitet, red.). Kan du gi disse harampengene til dine foreldre? Det tror jeg ikke.
Nå vil regjeringen flytte dine foreldre ut av deres bolig, fordi du og dine venner har lekt gangstere og aldri trodd det ville få konsekvenser. Nå går det utover din far, mor, søster, bror, fetter, kusine, tante, onkel, din hyggelige nabo og hans/hennes familie.
Det er fint å ha en attitude, men du skal ikke tro at du er hevet over andre. Du er bare et menneske slik som oss alle andre. Du spiser, drikker, sover, blir syk, slik som alle andre. Men det er aldri for sent å snu.
Du har en kjempemulighet for å rette opp dine feil. Du kan gjøre skaden god igjen. Du kan gjøre din familie og nærmeste venner stolt. Du kan skape et ordentlig liv for deg selv og din familie.
Våkn nå opp, brormann. Våkn opp før det er for sent. Du skal tro på at du kan bli hva du vil. Du skal starte i dag – IKKE i morgen, MEN i dag.
Vi burde gjort noe lignende som Danmark i Norge, og det før problemene vokser enda mer. Men vi kunne gjort det enda mer treffsikkert; nemlig tvangsflyttet de familiene eller personene som utgjør problemet. For ifølge våre styremakter, både lokalt og nasjonalt, gjelder det jo «ikke så mange».