Den kulturelle revolusjonen

De tre heltene: Behandles av mediene som paria

Tre menn er gjemt bort på ulike steder i Skandinavia. De skal drepes. HRS har møtt dem alle. De tegnet og skrev kritisk om vår tids nye religiøse landeplage, islam. Sistnevnte vil mediene helst skal være en ikke-sak. Nettopp derfor oppsøkte vi dem vi kaller De Bortgjemte. De skal ikke glemmes. De skal løftes frem som de hedersmennene de er, i motsetning til journalister, redaktører og politikere uten samvittighet og uten integritet.

(De Bortgjemte): Vi trodde knapt hva vi opplevde da vi ankom en by på Midt-Jylland i adventstiden 2018: HRS ble møtt av «velkomstkomiteen», PET, Politiets efterretningstjeneste, som geleidet oss på baksiden av en eiendom. Bak der igjen, ble vi sluset mellom skillevegger til en liten bakgård, som viste seg å tilhøre en politistasjon. Den er satt opp i ens ærend for å sikre at tegneren og kunstneren Kurt Westergaard, som snart fyller 84 år, får en så «normal død» som mulig. Hele området på og ved eiendommen er tapetsert med overvåkningskameraer, over 80 i tallet. Dette fordi han en vanlig dag på jobb i Jyllands-Posten i september 2005 gjorde som han fikk beskjed om av sin overordnede: Å illustrere en artikkel om antatt selvsensur overfor islam blant danske tegnere.

Kurt Westergard. Foto: HRS

Noe av den samme mentale bakoversveisen fikk vi i februar i år. Hos et forlag i København ble det fraktet en annen kunstner og tegner til møte med HRS. Svensken Lars Vilks ble ført over Østersund av svensk politi, og ved første festning i Danmark er prosedyren at dansk etterretning overtar «terrortrofeet» for frakt videre. Kunstneren Vilks har levd med en al-Qaida-pris på sitt hode siden 2007, etter at han tegnet en hund, en hund som var blitt et folkelig fenomen i Sveriges rundkjøringer den gang. Med den verdensomspennende Muhammed-krisen fra året før og med Westergaards verdensberømte tegning av det som ble verdens Muhammed-karikatur friskt i minnet (Muhammed med bombe i turbanen), kalte Vilks sin tegning for nettopp Muhammed. Dette utløste flere attentatforsøk, det mest kjente da terroren rammet et debattmøte med Vilks som hovedgjest i København i februar 2015. 73-årige Vilks lever således bortgjemt et sted i de svenske skogene.

Lars Vilks. Foto: HRS

Før påsken la vi ut på landeveien igjen, også denne gangen med Danmark som endestasjon. Hadde det vært før 2013 hadde vi stoppet på Fredriksberg i København og ringt på dørklokken til forfatteren og den tidligere forlags- og avisredaktøren, Lars Hedegaard. Men det var en annen som ringte på den døren i februar 2013, og «postbudet» hadde noe helt annet enn en lovet pakke til Hedegaard. Terrorattentatet med pistol endte med bomskudd, og Hedegaard har aldri sovet en natt til i den leiligheten. Vi måtte således reise et langt stykke fra København for å ta an prat med den nå kreftsyke 76-åringen, en mann vi mener kan være vår tids viktigste tenker i Skandinavia. For Hedegaard har nemlig ikke tegnet noe. Han har skrevet og talt om vår tids totalitære fare. Derfor kan heller ikke han en eneste dag til i livet leve i frihet, som å gå en tur i skogen alene, vandre langs stranden, slenge innom en kafé.

Lars Hedegaard. Foto: HRS

Skjermes fra islamister

Det er dette som gjør så inntrykk: Tre godt voksne menn. Alle har gjort jobben sin. Pliktoppfyllende etter opplysningstidens ideal om åpen, søkende, samfunnskritisk tilnærming til en utvikling, til en ny tilstand. Og så ender de opp med det motsatte av hva opplysningstiden ga oss; nemlig personlig frihet. De ender opp i det vi kan kalle vår tids nye fengsler.

Merk dette, som også gjorde betydelig inntrykk på oss: Ikke for på noen som helst måte å underkjenne Kurt Westergaard, tvert om, han har vår største respekt, men islam, den religionen kjenner han lite til, erfarte vi. Og vi dobbeltsjekket vårt inntrykk med andre som kunne bekrefte vår slutning. Westergaard mener, kort skissert, at islam er som andre religioner; islam har gode og negative sider. Likevel ender han opp i et fengsel – designet av myndighetene. Han må altså skjermes fra islamister.

Det samme gjelder langt på vei Lars Vilks. Vilks hadde knapt noe som helst kunnskap om islam da han i 2007 tegnet den såkalte rundkjøringshunden. Han tenkte at nå var verden ferdig med «alt dette bråket med denne Muhammed-historien i Danmark. Nå, året etter opptøyene i 2006, er det jo over. Nå er jo mediene mette av dette her. Avisene kommer ikke til å bry seg lenger, så nå er det fritt frem». Slik resonnerte han. For Vilks var tegningen kun en kunstnerisk utfordring: «Hele Sverige er opptatt av disse rundkjøringshundene, og i Danmark i fjor ble det jo utløst en voldsom krise grunnet tegninger av Muhammed. Hva om man kombinerer disse to? Det var ut fra et kunstnerisk perspektiv en ganske umulig kombinasjon. Ville det ene momentet ta ut det andre, eller hva vil skje? Og tanken var å utfordre den politiske korrektheten innen kunstverden», forklarte han oss.

Så feil tok professoren som lever og ånder for kunsten. Og han så seg nødt til å sette seg inn i islam etter at krisen i hans liv var et faktum.

Med Hedegaard er det annerledes. Hedegaard er den yrkesstolte historikeren som observerte noe nytt i Danmarks historie. Folk hadde flyttet til Danmark fra Vietnam, Chile, Ungarn, Kina, og eksempelvis Polen, og det hadde ikke skapt noen nevneverdige problemer. De ble nye dansker. De ble en del av folket. Men så kom det «et nytt folk», et religiøst folk, muslimer. Da observerte Hedegaard det som så mange av oss i dag har erkjent: disse nye vil – i stort monn – ikke bli en del av folket. Det faglige problemet for historikeren med spesiale på det 20. århundret ble: hvorfor ønsket ikke så mange muslimer å bli en naturlig del av det danske fellesskapet? Da, på 90-tallet, gikk Hedegaard til bøkene; koranen, hadith, sharia, og samtalte med de største ekspertene i verden. Han ville knekke koden. Hedegaard begynte deretter selv å forfatte islamransakende bøker og artikler som, summert opp, kan formuleres slik: det handler om islams kamp for herredømmet.

Det hele endte for Hedegaard med en kule som passerte millimeter fra hodet, og et liv med PET, overvåkningskamera, et hus utstyrt med et rom som minner om et bankhvelv; hans soverom, med mer. Slik vil resten av livet fortone seg for Hedegaard.

Hvorfor forteller ikke mediene disse historiene?

HRS i samtale med Hedegaard i hans hjem et sted i Danmark.

Det naturlige spørsmålet melder seg: Hvorfor i all verden har ikke det norske publikummet blitt presentert for denne serien om de tre bortgjemte mennene i de pressestøttede mediene? To av dem er deres kolleger!

Hedegaard, redaktør og forfatter, og Westergaard, tegner i Jyllands-Posten. Hvorfor har ikke folkeopplysningskanalen NRK sett sin besøkelsestid, hvor er VG, Dagbladet eller Aftenposten? Dette er jo unektelig et nytt fenomen i vår historie, eller? Så vi yrkesutøvere, utøvere av det frie ordet og den frie tanken, som måtte gå under jorden med massivt med statlig beskyttelse på 1950-tallet, 60-tallet, 70-tallet, 80-tallet?

Men «plutselig» fant en verdensbegivenhet sted tidlig på 90-tallet. Attentatet på forlegger Willian Nygaard. «Alle», inkludert statsråder fra Arbeiderpartiet og litt senere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF), stod opp med den største selvfølge for Nygaard og det frie ordet. Det var aldri et spørsmål, som, ja, vi har ytringsfrihet, men…

Eller som kulturminister Åse Kleveland (Ap) sa det den gang, like etter at hun holdt en apell for Rushdie og Nygaard:

«Det er vår plikt å forsvare ytringsfriheten, og når ytringsfriheten er så på det groveste krenket som den er med Khomeinis fatwa, så er det vår plikt å gå ut. Den norske regjering og Norges folk har vært ledende i disse protestene hele tiden, og det har vi tenkt å være videre også.»

Tenkt å være videre også. Slik ble det jo ikke. De «ledende i disse protestene» stilnet med islams inntog i det norske hus. Fra og med 2000-tallet har det fra politisk lederhold i hele Skandinavia knapt vært annet enn floskler å høre – uansett hvor mange som eksempelvis har blitt drept i terrorangrep på europeisk jord utført av de troende.

Har sviktet sitt samfunnsoppdrag

Stadig flere politikere innser at de har tatt feil. Men en eventuell snuoperasjon ville kreve at de etablerte mediene spilte på lag med dem. Dette er jo til å dra på det tragikomiske smilebåndet av: pressen – preget av av venstreorienterte journalister og redaktører – har et langt rulleblad med harselas og kritikk av prester og kristendommen. Med skjeggete imamer og islam ble det dørgende stille.

Tausheten er som skreddersydd til pressens og en rekke politikers agenda om å prøve å opprettholde fiksjonen om den multikulturelle lykken. Opprettholde fiksjonen om en form for normaltilstand; fred og fordragelighet, og alle religioner og ideologiers fellesskap og likheter.

Westergaards Muhammed-karikatur, datert 30. september for 13 år siden.

Tausheten går hånd i hanske med å glatte over ubehaget som de selv har vært med på å skape ved å unngå et kritisk blikk på kritikkverdige forhold. Hedegaard, Vilks og Westergaard defineres som «obskure avvik» fra normaliteten. Slik videreføres løgnkulturen rundt islam og den vidunderlige multikulturen vi skulle få oppleve.

Skulle det innrømmes at de tre hedersmennenes livssituasjon er et resultat av totalt feilslått politikk, ville man samtidig avsløre at en selv ikke gikk til kildene og undersøkte. Mediene har heller valgt å heie frem, endog med betydelig entusiasme, en politikk som fratar oss mer og mer av friheten.

Hedegaard, Vilks og Westergaard har tapt den personlige friheten. Ingen av dem angrer på sitt virke, tvert om, de har sin yrkesstolthet mer enn intakt. De kan se sine etterkommere i øynene. De stod opp for de nestes frihet.

Jeg skal ikke her begi meg ut på en enda lengre forklaring på hvorfor en rekke politikere og medier svikter sitt samfunnsansvar så durabelig. Jeg bare konstaterer dette åpenbare faktumet: De har fylt oss med løgn i snart 50 år. En titt i bakspeilet ville vist at de står like nakne tilbake som H. C. Andersens keiser.