Reidar Hjermann er psykolog og leder av Menneskerettighetsutvalget i Norsk Psykologforening og tidligere barneombud. Hjermann sier han kjenner flere gutter «som har vært barnesoldater i en voldsom krig. De er i dag fullt en del av det norske storsamfunnet på en veldig positiv og bidragsytende måte. Det er håp for alle, også de som har vært tvunget til å begi seg ut i krig på egen hånd».
Vi får ingen konkrete eksemper på hvem disse guttene er.
Oppskriften til Hjermann overfor de 30 til 40 barna av IS-terrorister, som nå antas å være i interneringsleire i den kurdisk-kontrollerte delen av Syria, er denne:
- Gruppebehandling med flere som har lignende erfaringer
- Religiøse ledere kan bistå og spille en viktig rolle
- Traumebehandling
- Gå på skole og i barnehage
- Fritidsaktiviteter
- Omsorg og inkludering
- Å bruke kunst, som musikk, malerkunst eller scenekunst, for å uttrykke hva de har vært igjennom (vår utheving).
Religiøse ledere kan vanskelig oppfattes som annet enn imamer og/eller islamske lærde.
Akkurat som norske barn
Hjermann advarer oss mot å møte barna med frykt, og medgir at «det er en viss risiko for at disse barna kan ha en skjevutvikling», akkurat som andre barn i Norge kan ha.
– Kan det være risiko for at disse barna kan bli utagerende og aggressive i sitt nye samfunn?
– Ja, på samme måte som at barn som har vokst opp i Norge kan bli voldelige. Det er viss risiko for at disse barna kan ha en skjevutvikling, men det er også en veldig stor mulighet for at vi kan rehabilitere dem, men det krever at en innsats fra skole- helsevesenet, storsamfunnet og lokalsamfunnet. Møter de mye hat og frykt, kan det bli vanskeligere.
– Ingen av de barna eller ungdommene som kommer fra krig, som jeg har jobbet med, har hatt en kriminell utvikling, meg bekjent.
Vi bør kanskje minne Hjermann om at vi snakker om barn som fra toårsalderen kan ha blitt opplært til å skjære struper på levende voksne mennesker.
Hjermann mener også at IS-kvinnene og barn ikke kan forventes å klare å ta seg tilbake til Norge på egenhånd. «Det er å legge lista altfor høyt for dem», sier han.
Støttes av Redd Barna
Også Redd Barna, ved seniorrådgiver Randi Staure, mener at regjeringen Solberg må hente IS-barn til Norge. Staure gjør som Hjermann: hun peker på «trossamfunn» som en del av rehabiliteringen, altså må dette etter alle solemerker bety imamer og dets like.
Hun understreker at det er viktig å tenke tverrfaglig med helsestasjon, skole, barnehage, barnevern, trossamfunn og familier som kan ta vare på barna.
Både Hjermann og Staure peker på oss som samfunn og samfunnsborgere er det avgjørende momentet for å kunne rehabilitere IS-barna:
– Er det mulig å bli integrert etter å ha vokst opp med IS?
– Ja, men det forutsetter at samfunnet rundt er villige til å tilrettelegge og bruke ressursene på det. Det er komplekst og et sammensatt behov som går på det sosiale og det psykiske.
Vi får ikke vite noe som helst om vurdering av hvilken alder barna kan ha, hvilke former for traumer de kan ha, hvilken ideologi de kan ha tatt til seg, med mer. Både Staure og Hjermann snakker som om dette er barn som har opplevd noe vondt, ikke stort annerledes enn hva norske barn kan ha opplevd. At religiøse personer skal være med å rehabilitere disse barna, er jo også interessant. Ville det samme blitt sagt dersom barna var ikke-muslimer? Mer presist, dersom de var kristne?
Dette er like upresist og udokumentert som da Abid Raja påstod at nå har Frankrike «integrert» 86 hjemvente IS-barn. Frankrike klarer generelt ikke å integrere tredjegenerajons muslimer engang, som resten av Vest-Europa. Men de klarer altså oppgaven når det handler om barn av IS-terrorister?