Det ble med forsøket for Moderaterna (M, Høyres søsterparti i Sverige). Etter valget i fjor høst og flere måneders dragkamp, beholdt Socialdemokraterna (S) og Miljöpartiet (MP) regjeringsmakten med støtte fra Centerpartiet (C) og Liberalerna (L). Stefan Löfven (S) ble da godkjent av Riksdagen som statsminister.
Dermed hadde C og L foretatt et sidebytte. Et brudd med alliansen, som var etablert som et felles programsamarbeid for å styrke den borgerlige siden opp mot de rødgrønne og samtidig holde Sverigedemokraterna (SD) utenfor politisk makt. Tilbake i «kanskje-alliansen» står M og Kristendemokraterna (KD).
Besatt av SD
Nå mener M-leder Ulf Kristersson at partiet står foran et «historisk veivalg». Spørsmålet er om SD er del av dette veivalget.
Han sier til DN at man innenfor svensk politikk har vært besatt av SD i stedet for å ta tak i de virkelige problemene.
«Det er noe besatt over dette, det er noe litt sykelig. Jeg tror det har gitt et veldig dårlig bilde av svensk politikk de siste årene. Heller enn å ta tak i virkeligheten på alvor, så tar vi del i spillet og dansen omkring SD. Jeg har ikke tenkt å egne de her fire årene (denne mandatperioden, min anm.) til verken å danse omkring C, SD eller S,» sier Kristersson.
Det er kanskje lett å si, all den tid de rødgrønne fikk fortsette, for så langt har M vært minst like delaktig i «dansen rundt» SD som de øvrige partiene. Men nød lærer naken kvinne å spinne?
Leggspark til C
Han synes også å ha mistet troen på alliansen som gruppe, for hvem som går til valg med hvem er heller ikke så viktig – det viktige er hvilken politikk partiene står for, sier han, med dårlig skjult leggspark til C og Ls sidebytte::
«Om det blir akkurat alliansen, vet jeg ikke. Det viktig er ikke begrepet, det viktige er at velgerne vet at det partiet de stemmer på holder det de sier før valget også etter valget. Vi kommer til å stå der og være en 100 prosent-garanti for at det finnes et parti som vil ha en borgerlig regjering etter neste valg. Så får andre ta stilling til om de vil det eller ikke.»
Åpner for SD?
SD-leder Jimmie Åkesson mener at SD, til sammen med M og KD, utgjør en konservativ blokk. Det stemmer ikke, ifølge Kristersson.
«Det er en feil beskrivelse. Man kan ikke tvangsgifte seg med M. Men jeg tenker ikke forsøke å isolere SD eller late som om de ikke finnes. Jeg har respekt for deres velgere og at de finnes i riksdagen, men jeg tenker bruke denne tiden til å besatt forholde oss til hva SD mener, tenker og gjør,» sier M-lederen.
Dermed kan vi vel slå fast at dansen rundt «gullkalven» fortsetter. Moderaterna innser nok at SD gjør det bra på meningsmålingene. I Ipsos-målingen for februar hadde SD en oppslutning på 19 prosent, som er 1 prosentpoeng opp fra januar (ved riksdagsvalget 2018 fikk de 17,5 prosent). Målingen gjør SD til Sveriges nest største parti.
M hadde 17 prosent, som tilsvarer en nedgang på 1 prosentpoeng fra måneden før (ved riksdagsvalget 19,8 prosent). Socialdemokraterna ledet an med 28,1 prosent (omtrent det samme ved riksdagsvalget), men det er en nedgang 2,1 prosentpoeng fra januar. KD fortsetter å øke. De fikk 9 prosent i februarmålingen, en økning på 1,7 prosentpoeng fra januar, mens de i riksdagsvalget kun hadde 6,3 prosent.
Men det er nok ikke SD i seg selv Kristersson er mest interessert i, men SDs velgere. Kom til oss, 100 prosent-garantisten for en borgerlig regjeringen! – men det spørs om SD-velgerne biter på den. Hadde M vært en slik garantist, da hadde Kristersson vært statsminister i dag – med SD på laget.