Innvandring

«Utdrivelsen fra Stovner.» En journalists beretning

En rapport fra Stovner, signert en journalist i Dagbladet: Skrik og skrål på biblioteket, 3. generasjon i hijab, politivakt i klasserom, lærere som tar karatekurs for å kunne utøve selvforsvar. Kvinner i nikab på vei inn i den lokale moskeen, som ligger i den historiske kvinnesakskvinnen Aasta Hansteens vei. Ja, velkommen til det nye Norge, Arne Dvergsdal.

Det ser ut til at flere og flere begynner å våkne fra den tunge dvalen. En av dem er Arne Dvergsdal med lang fartstid i Dagbladet, per i dag litteraturanmelder i samme avis. Og nettopp som anmelder husker jeg ham, for han var en av dem som klarte å holde tungen rett i munnen da han anmeldte Muhammed-biografien til Halvor Tjønn. Dvergsdal sa rett ut dette om Muhammed etter å ha lest Tjønns bok:

Det er, for den som ikke visste bedre, sjokkerende lesning om en brutal og hevngjerrig despot.

Nei, ikke flyktninger, men 3. generasjon

Dvergsdal våger, altså. Og nå har han på ny våget. Dvergsdal har nemlig flyttet til Stovner. Opplevelsene er mange, og de er ikke gode:

Jeg har flyttet til Tante Ulrikkes vei. Jeg går omkring på Stovner. Jeg ser renoverte blokker, parkeringsplasser, grøntanlegg, nybygde barnehager, idrettsanlegg. Og på høyden troner Stovner Senter som et Soria Moria med bibliotek i tredje etasje.

Jeg ser og ser, som det heter i  diktet. Men det er noe underlig. Jeg ser ikke en eneste norsk barnefamilie. Jeg ser småbarn med hijab. Er de flyktninger, de jentene, spør jeg, er de nylig kommet til Norge, er de kanskje ikke integrert ennå? Nei, de jentene der, sier naboen, det er tredje generasjons innvandrere, det.

Stovner vgs, med politivakt i klasserom.

Dvergsdal peker på Stovner videregående skole. Her er det politivakt inne i klasserom. Lærere er så voldsutsatte – noe vi har rapportert om tidligere da rektor slo alarm – at de tar karatekurs i sommerferien, forteller Dvergsdal. Han fremstår som like sjokkert over moskeen i Aasta Hansteens vei 8. Aasta Hansteen, som har fått et gassfelt oppkalt etter seg, er nemlig vår første profesjonelle malerinne og en fremtredende kvinnesakskvinne i sin tid. Gjennom skriverier i aviser og tidsskrift og foredragsvirksomhet kjempet hun for kvinner sosiale rettigheter, også gjennom Norsk Kvinnesaksforening, opprettet i 1888. Hansteen hadde sågar sin egen vintønne på det som i mange år var Blom i Oslo.

Hedret med moské og kvinneundertrykking

I Aasta Hanseens vei i dag regisrterer Dvergsdal at kvinner i nikab frekventerer en moské, Islamic Centre og Aktivitetshus.

Her på Stovner er hun hedret med moské, en moské med separat inngang for kvinner og menn.

Med mine ord: Stovner er ikke et sted i Norge lenger, kan Dvergsdal konstatere. Og hans meget leseverdige innlegg i dagens Klassekampen, under tittelen «Utdrivelsen fra Stovner», åpner med den nye verden på biblioteket. Han får ikke ro til å lese. For han hører det «suse og bruse», folk «kakler og skriker». Og når han ber bibliotekaren om «å få ro i salen», er svaret dette:

Da er det at selveste seksjonssjefen sier at det er sånn det skal være på Stovner: Jeg kan gå et annet sted å lese.

Dette skrev Dvergsdal om i Klassekampen 24. januar, forteller han, under tittelen «Rapport fra diasporaen», som Klassekampen endret til «Det nye biblioteket» (sic). Og han fikk svar på tiltale lørdagen etter av biblioteksjef Knur Skansen. Skansen kunne fortelle at folkebibliotekene i Oslo «er i rask endring, at bibliotekene i økende grad også er møteplass og kulturelt møtesenter». Skansen ønsker Dvergsdal velkommen tilbake.

Takk som byr, Skansen. Men du har ikke tatt poenget. For poenget i den lille historien, var og er, at vi lever i en delt verden, og at Stovner er en delt by. For all del, Skansen: ikke bydel, men delt by! Og at du som sjef og byråkrat har bidratt til at det er blitt sånn.

«Det tapte paradis»

Dvergsdals nådeløse og presise avslutning: «Det multikulturalistiske kompleks på Stovner, det tapte paradis, kan bare følge den brede vei mot segregeringen, andre har gått foran.»

Nettopp den samme opplevelsen hadde jeg på bibliotek i Malmø. Muslimske grupper brukte biblioteket som en fritidsarena med gratis tilgang til Internett. Støy, rot, alt annet enn lesning, var normen. Det samme var hijaben og oppsplitting etter religiøs og nasjonal opprinnelse. Sverige var et annet sted. Akkurat som Stovner bydel som har forlatt Norge.

Takk til en ærlig Dvergsdal for å bekrefte virkeligheten vi har beskrevet og advart om år ut og år inn.

Hovedbildet: Reklame for nytt bibliotek, Stovner og Oslo kommune.