Kortsvaret er: Vi vet lite om 2. generasjon.
Vi vet lite om dem av to grunner. For det første er det typisk at 1. (innvandrere) og 2. generasjon (norskfødte med innvandrerforeldre) sauses sammen i diverse statistikker, og skulle vi nå få vite noe spesifikt om 2. generasjon så er den typisk sauset sammen både i alder og foreldrenes opprinnelsesland.
Detaljert informasjon, det er fali’, det
Typiske eksempler er kriminalitet og høyere utdanning. Nylig fikk vi begge disse eksemplene samtidig i en reportasje i TV 2. TV 2 slo fast etter en gjennomgang av alle dommer der noen er dømt for grov kroppsskade og grov kroppskrenkelse i Oslo, at «innvandrere står bak nesten tre av fire grove voldshendelser» fra starten av 2018 til nå.
Vel, utsagnet er upresist. Det viser seg at TV 2 mener «innvandrerbefolkningen», altså både 1. og 2. generasjon, hvorpå de viser til at innvandrere utgjør 33 prosent av Oslos befolkning. Det gjør de – hvis vi snakker innvandrerbefolkningen – men innvandrere utgjør 22 prosent, ifølge tall fra Oslo kommune.
Dessuten kan man jo merke seg at det er snakk om grov kroppsskade og ditto krenkelse. Spørsmålet er således om det omfatter alle tilfeller av kroppsskader og krenkelser, eller om de som ikke kategoriseres som grove heller ikke fanges opp av denne statistikken? I så fall kan det være misvisende i seg selv knyttet til kriminalitetsbilde.
Uansett: Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) kommentere tallene TV 2 legger frem, hvorpå han sier:
– Vi har integreringsutfordringer i Norge, men vi må se på mer enn kriminalitetsstatistikken, vi må se på andre statsikker. Innvandrerjenter gjør det for eksempel godt i høyere utdanninger. Der kan vi snu på det og spørre hvorfor det går så godt med integreringen i Norge, sier Johansen.
I seg selv et avledningssvar, men hva mener Johansen med «innvandrerjenter»? Det er vel nærliggende å tro at han snakker om 2. generasjon, da denne gruppen ofte blir trukket frem som «et bevis på at integreringen går langt bedre enn sitt rykte».
Vi kan slå fast at 2. generasjon gjør det bedre enn foreldregenerasjonen, men det som de fleste går langt stillere med i dørene om, er hvilke grupper i 2. generasjon som gjør det så godt (og ditto mindre godt). For forskjellene i 2. generasjon ut fra foreldrenes opprinnelsesland er betydelige – og underkommunisert. Akkurat som med kriminaliteten. Vi skal åpenbart «verne» noen med å holde tilbake detaljert informasjon. Det er en bjørnetjeneste, da det forhindrer treffsikre tiltak.
Integreringskriminalitet
På gårdagens Dagsnytt 18 diskuterte justisminister Tor Mikkel Wara (FrP) og stortingspolitiker Jan Bøhler (Ap) den økte ungdomskriminaliteten i Oslo – i visse bydeler, må vite. Disse «visse» bydelene er ensbetydende med bydeler med en høy andel av innvandrerbefolkning.
Det har tatt oss noen år å kunne diskutere dette åpent, da både politiledelsen, politikerne og gammelmediene over år har prøvd å prente inn følgende myte i folket: Til tross for høy innvandring, så går kriminaliteten ned. For øvrig hevdet også Wara at kriminaliteten i Norge går ned, inkludert ungdomskriminaliteten, selv om den er økende i storbyer – i hele Europa, må vite. La oss igjen være kjerringa mot strømmen: Nei, kriminaliteten går ikke ned, men noen typer kriminalitet går ned og andre typer går opp. Nå må politikerne karre seg på et metodekurs og lære seg å tyde statistikk, gjerne med hele gammelmedia tilstede. Og politiledelsen må innse at trylling med statistikk ikke endrer virkeligheten.
Waras poeng er dessuten ærlighet om utviklingen, altså at det er korrelasjon mellom ungdoms- og gjengkriminalitet og innvandrerbakgrunn – som ble summert opp til (årets nyord) «integreringskriminalitet». Ærlighet om tallene var også Bøhler opptatt av, og for å si det slik: Det var på tide. Bøhler har aldri etterlyst noe slikt mens Ap har vært i regjeringsposisjon.
Programlederen var interessert i om Wara og Bøhler var enige om dette: Snakker vi kriminelle eller snakker vi integreringsproblemer? Jo da, enige var de. Vi snakker barn ned i 13-14 årsalderen, fastslo Bøhler, men det er «multietniske barn». Ny innpakning der altså, der poenget til Bøhler er at gjenger nå etablerer seg på tvers av etnisitet, der de før gjerne var for eksempel pakistanske gjenger. Wara på sin side var opptatt av at ungdom som «driver rundt» ikke må bli fanget opp av gjenger og bli neste generasjon gjengmedlemmer.
Så var spørsmålet hva vi gjør, for vi «kan jo ikke sende folk hjem som er født og oppvokst her», konkluderte programlederen. De konkrete forslagene skal jeg ikke gå inn på her, for det mest interessante i denne sammenheng er nettopp hvem vi snakker om.
Aldersfordeling
Siden det ofte refereres til 2. generasjon og positiv utvikling eller nåværende status; integreringskriminalitet, tenkte jeg her om dagen at jeg skulle se litt nærmere på aldersfordelingen i denne gruppen. For det vil jo igjen vil si noe om tallgrunnlaget man konkluderer ut fra – bare for å oppdage at SSB ikke har offentliggjort statistikk på det.
Men siden SSB som oftest er veldig hyggelige (og så må jeg legge til: det synes som om de har hatt svært godt av en ny sjef) fikk jeg raskt tilsendt tallene fra dem. Når en ser på tallene, skjønner en godt hvorfor SSB er påpasselig med å nevne at norskfødte med innvandrerforeldre er en «ung gruppe». Men det sier også noe annet: Hva vi kan forvente fremover, både på godt og vondt. Merk så at tallene er for hele landet og ikke fordelt på landbakgrunn (hvilket jeg ikke spurte SSB om heller, da det nok hadde blitt et betalingsoppdrag).
2. generasjon besto ved inngangen til 2018 (siste tilgjengelige tall) av totalt 169.964 personer. Hele 73 prosent (123.817) var under 17 år. Av disse igjen var 63.984 barn (38 prosent) i alderen 0 til 5 år, under skolepliktig alder. Resten i denne gruppe, altså i skolepliktig alder (6 til og med 16 år), var dermed på nesten det samme, 59.833 personer (35 prosent). Dermed vet vi at landet trenger mye penger til barnehage og skole.
Legger vi til gruppen som typisk skal være i videregående skole (17 til 19 år) telte de 10.020 personer (6 prosent). Med andre ord utgjorde 2. generasjon i alderen 0 til 19 år hele 79 prosent av populasjonen, altså nesten fire av fem hadde ikke engang rukket å starte på høyere utdanning – eller latt være. Derimot er det mange potensielle gjengmedlemmer.
Aldersgruppen som kan befinne seg i høyere utdanning, er typisk i alderen 20 til 30 år (selv om det er et rimelig langt aldersspenn). Denne gruppen utgjorde totalt 24.173 personer, 14 prosent av hele 2. generasjon. Det er altså innenfor denne gruppen vi kan «lese» alle de «gode høyere utdanningstallene» for 2. generasjon.
Siden så få av dem er i alderen 30 til 40 år (totalt i underkant av 7.500) vet vi lite om hvordan de som tar høyere utdanning vil benytte seg av utdannelsen i arbeidslivet – som jo også er et spørsmål relatert til den begredelige sysselsettingstatistikken for flere av innvandrergruppene, spesielt for kvinner.
Men det kan si desto mer om hva vi har i vente siden ungdomskriminaliten i Oslo har økt, og særlig hvis det er slik som også Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold viser til at politiet sliter med unge kriminelle som er født i Norge med innvandrerbakgrunn – også fra 3. generasjon.
Største landgrupper
Selv om 2. generasjon over ikke er spesifisert på foreldrenes opprinnelsesland, har SSB en slik fordeling, men vi kjenner ikke aldersfordelingen innenfor den enkelte gruppe.
Ifølge SSB (statistikkbanken) er 2. generasjon fordelt på 173 land. Hvis vi tar med de 21 største gruppene, dekker vi 76 prosent av 2. generasjon. Tar vi med alle grupper med over 2.000 personer, tilsier det 23 land som igjen utgjør 79 prosent (134.054 personer) av alle i 2. generasjon.
Som tabellen viser har de fire største gruppene foreldre med opprinnelse fra Pakistan, Somalia, Polen og Irak. Hadde vi nå kjent til aldersfordelingen innad i gruppene og foreldrenes landbakgrunn for dem som ta høyere utdanning eller utfører kriminelle handlinger, kunne vi kanskje også sagt mer om en potensiell fremtid.
Det vi vet, er at pakistanerne har vært i Norge et halv århundre, altså de har lang botid, men fortsatt sliter gruppen med en rekke problemer, ikke minst knyttet til sysselsetting. Her ville det vært interessant med detaljerte tall for både utdanning og kriminalitet for 2. generasjon. Somaliere har vært her kortere, og som gruppe kan de vise til dyster statistikk. Polakkene har vært her rimelig kort tid, men i og med at 2. generasjon har vokst så fort, tilsier det at mange synes å bli i Norge (til tross for velstandsøkningen i Polen og at flere har dratt tilbake, de kom tross alt som arbeidsinnvandrere). Irakere har omtrent samme botid som somalierne, og sliter langt på vei med samme problematikk.
Det er fåfengt å gjette seg til det ene eller andre. Til gjengjeld sier dette noe om hva politikerne burde studere nærmere og forlange av (ærlige) tall på bordet. Og hvis det er så fali’ å få det ut i offentligheten, så får de gjøre det på bakrommet. For en opplyst og ærlig debatt om integreringsproblemene vil vi uansett ikke oppnå. Da må vi bytte ut politikerne, gammelmediene og statistikkprodusentene i politiet – og det vil ta sin tid. Men den tid kommer nok, når bare problemene og utryggheten blir den enkelte nær nok.