Politikk

Det kan gå galt igjen. Hva er det vi vil?

Venstresiden snudde ryggen til den store saka, klassekampen, og omfavnet minoriteter og miljø som fanesakene. Politisk korrekthet ble normen, reelle diskusjoner av problemer tilhørende innvandrere ble avvist. Ikke bare avvist, men også etterfulgt av stempling av dem som pekte på realiteter. Parallelt går det mot økonomisk nedgangstid. Ser vi en repetisjon av mellomkrigstiden, i dag symbolisert med De Gule Vestene i Frankrike?

Spørsmålet stilles av Jan Embelmsvåg, professor ved Høgskolen i Ålesund, i kronikk i Sunnmørsposten 12. januar.

Kronikken er oppsiktsvekkende modig og med et tydelig budskap, sagt med verselinjer av lyrikeren Inger Hagerup i diktet «Vær utålmodig menneske» (1947):

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil? 

Et historisk bakteppe

Embelmsvåg peker på den økte polariseringen i vår tid. En utvikling han langt på vei tilskriver venstresiden og dens hang til «politisk korrekthet og hang til å bruke hersketeknikker», det vil si å æreskjelle dem som ikke deler deres verdensbilde. Venstresiden har hevet seg på identitets-toget, etter å ha forkastet klassekampen. Dette identitetens mareritt er minoriteter, les særlig innvandrere, mener Embelmsvåg (han differensierer dem dessverre ikke), og miljøpolitikk, også en identitetsmarkør for «de pene».

Et raskt historisk tilbakeblikk: Høyre- og venstresiden er barn av den franske revolusjonen. Høyresiden var de som heiet på aristokratiet, og som ville videreføre det hierarkiske samfunnet. Venstresiden var de revolusjonære, anti-hierarkiske som kjempet for sosial likhet.

Men, som professoren understreker, det var liberalister, som John Stuart Mill, som løftet frem ideen om velferdsstaten, ikke venstresiden. Liberalistene «ville skape et arbeidsmarked med støtte fra staten der folk hadde en reell mulighet til å ta ansvar for sine liv».

Sosialistene var inspirert av Karl Marx’ analyser av hvordan ordinære arbeidere ble utnyttet av kapitalistene og at utviklingen ble drevet av kampen mellom klassene.

Venstresiden var derfor etter den industrielle revolusjonen opptatt med arbeidernes rettigheter, og de fikk tvunget gjennom mange gode reformer.

Den første moderne velferdsstaten oppstod i England under 2. verdenskrig, en plan utarbeidet av liberalisten William Beveridge. To eksemplarer av rapporten hvor han skisserer velferdsstaten, ble funnet i Hitlers bunker i Berlin.

Murens fall, sosialismens fall

Da muren falt i 1989, og folk fikk se forfallet i sosialismens fyrtårn, prøvde sosialistene seg med det samme som islamistene i dag gjør; sosialistene i øst hadde ikke fulgt rett sosialistisk oppskrift.

Slik prøvde venstresiden å komme seg unna sine tidligere sympatier med Sovjetunionen, Pol Pot og Mao. Likevel, kollapsen var enorm.

På toppen av det ble den etterfulgt av en økonomisk vekst uten sidestykke, der venstresidens tradisjonelle velgere etter hvert ble kapitalister.

Sosialistene ble altså det samme som de hadde kritisert kapitalister for gjennom to århundre. Derfor ble klassekampen forkastet. De nye kampsakene ble festet til identitetspolitikk: innvandrere som sliter og minoriteter, og miljø. Økende velstand blant folk flest muliggjorde denne politiske omdreiningen.

Pro innvandrere var korrekt ut fra et moralsk og sosialt ståsted for venstresiden, samme moral ble knyttet til miljø, der den etter at den andre «vitenskapelige rapporten» ble lagt på bordet.

Dette er sjølsagt helt legitime politiske områder, men problemene ble skapt da venstresiden i mangel av bedre argumenter argumenterte for disse minoritetene ut ifra at de var minoriteter i seg selv.

Venstresiden anså enhver kritikk av en identitet for å være motivert av noe annet enn selve saka. Politisk korrekthet ble normen, fordi venstresiden unngikk reelle diskusjoner av problemer som noen minoriteter var assosiert med, av frykt for at minoriteten skal lide. Derfor ble ikke argumentene fra dem som var uenige diskutert, men heller karakterisert.

Rasist, nazist…

Emblemsvåg retter pekefingeren mot medienes «klanderverdige rolle i denne prosessen». Journalister flest laget ikke kritisk journalistikk rundt debattene om innvandringens konsekvenser. Journalistene deltok heller på venstresidens banehalvdel og delte ut nedrige etiketter mot dem som var uenige med nettopp den fastlåste venstresiden (ja, det kan jeg skrive under på).

Ville du strengt regulere innvandring, så var du rasist eller nazist … Var du mot klimapolitikken så var du klimaversting, etc. Likeledes har vi i Norge inngitt oss på en hel rekke diskusjoner rundt hodeplagg og uniformer, krav om statsborgerskap, religiøse lover ift. norsk lov, tradisjoner, etc. der alle som har vært mot venstresiden, har blitt kraftig stemplet.

Emblemsvåg sier det rett ut: denne stemplingen som har fått pågå i årtier, begrenser ytringsfriheten og er derfor en trussel mot demokratiet.

Ja, dette tror jeg mange av dem som ikke våger å ta debatten om innvandringens konsekvenser under åpen profil, kan underskrive på. Man frykter – med rette – å miste både venner, familie og jobb.

Motreaksjoner måtte komme fra den andre siden av velgermassen, og i tillegg fikk vi alternative medier. Polariseringen fikk ytterligere vind i seilene.

Samme tegn som da Hitler kom til makten

Så kommer «bomben»:

Det triste er at dette vil de virkelige ekstremistene i verden utnytte – enten de er islamister, anarkister, nazister eller tilsvarende.

Som i Weimar-republikkens dager, legger vi nå kanskje egget til nok en storkonflikt i Europa. Den gang var det en naiv tro på det perfekte demokrati i kombinasjon med en dyp økonomisk krise som banet veien for tyranniet.

Hitlers største velgergruppe var funksjonærer som mente de var blitt marginaliserte og glemt i den økonomiske stormen som rådde. Farlige kombinasjoner med polarisert identitetspolitikk og sosioøkonomisk trengsel kan få store ting til å skje fort – fra Hitler ble fengslet etter et feilet statskupp i 1923 til han var Rikskansler gikk det bare 10 år. (min utheving)

Eliten trodde de kunne kontrollere Hitler. Vi vet at de feilet grovt i sin vurdering. I vår tid tror eliten at de kan kontrollere den høye innvandrerbefolkningen fra ikke-vestlige land (særlig OIC-land) som ikke vil eller klarer å tilpasse seg våre samfunn. Samtidig som det kjempes for endra flere ankomster fra MENA og dets like land. Det er ikke magemål å spore hos verken SV, Rødt, V eller KrF. Befolkningen skiftes ut.

Dette er nåtidens største eksperiment. Utfallet er høyst usikkert, sier Embelmsvåg.

Ser vi forløpet for en samfunnsomveltning i Frankrike som kan spre seg til andre land? Det er ikke usannsynlig.

Hvordan identitetspolitikk splitter Europa