Bok

En vakker og brutalt ærlig bok fra en dyp og modig fritenker

Dette må være norsk samtids viktigste roman, forfattet av fritenkeren Ole Asbjørn Ness. "Aftenlandet" borrer mesterlig i det eksistensielle, i menneskets ensomhet og søken etter noe mer, i en roman som samtidig tar pulsen på vår tids store spørsmål: Europa og Vestens skjøre fremtid, fallet vi allerede ser i dag, og et selvsikkert islam som brer om seg.

Ole Asbjørn Ness jobbet i en årrekke i Finansavisen, og var økonomen og journalisten som sammen med kollega Kjell-Erik Eilertsen i 2013 knuste den siste troverdigheten av påstanden om at innvandringen er økonomisk lønnsom. Ness og Eilertsens arbeid var så solid at SSB ikke hadde annet valg enn å sette to streker under de blodrøde tallene. Myten var knust en gang for alle. Ettertrykkelig.

Det skal mot og hardt arbeid til for å kunne gjøre et så banebrytende arbeid på et av vår samtids mest kontroversielle felt.

Nærmest ufattelig prestasjon

Nå har Ness gjort noe enda større. Noe enda mer krevende, noe som fordrer enda større mot.

Denne anmelderen har vansker med å forstå 1) Hvordan våget Ness i det hele tatt å gi seg i kast med et bokprosjekt han må ha skjønt ville kreve nær sagt mer enn hva et menneske kan forvente å mestre? 2) Hvordan klarte han å manøvrere prosjektet så mesterlig og trygt i havn – dertil i full jobb, og med «tre småbarn, Labrador og stasjonsvogn» (sistnevnte i anførselstegn og et sitat fra Ness på boklanseringen)?

Det skulle ikke være mulig, men det er det like fullt. For Ness er en meget belest mann med en forrykende penn og et høyt presisjonsnivå. Han kan psykologi, han kan finans, han kan religion, han kan kultur, han kan sin samtid og han kan denne samtidens historie. Og han er åpenbart et følsomt og tenksomt menneske som tør kjenne på det (uutholdelige) vanskelige å skulle forvalte et liv man av en uforklarlig grunn er tildelt.

Da sier det seg selv: det er alt dette nevnte som muliggjorde denne store romanen.

Råskap og skjørhet

Samtidig er ikke Ness fryktsom. Ness våger brutalt å beskrive skitten, kvalmende, tom og tømmende sex, slik at han også kan holde opp speilet og vise det motsatte, det vakreste, det næreste, det helt uselviske. Han klarer å beskrive menneskets iboende råskap, ikke minst gjennom finansmannen Daniel Ulven, som knapt har betenkeligheter med å sende et helt land ut i elendighet gjennom sine spekulasjoner som gjør ham selv til milliardær. For Daniels mål i livet er tilsynelatende intet annet enn å tjene så mye penger at han kan «be hele verden dra til helvete». Og om råskap i krig og konflikt, gjennom den myke sjelen Kateb i Algerie, som ender opp i London.

Det er nettopp i London romanens tre hovedfigurer får vevd sine liv sammen på 90-tallet. Spekulanten og klysa Daniel. Kateb som drømmer om å kunne redde sitt ødelagte hjemland Algerie. Det skal han få til ved å forklare hele verden landets ulykker gjennom å lykkes som forfatter. Og norske Hanna, som drømmer om å bli så stor på Londons teaterscener at hun endelig blir sett, jentungen som ikke ble sett av sin mor.

Boken kan leses som en ren kjærlighetsroman. Som en ren eksistensiell roman. Men den er noe langt, langt større. Dette langt større er det som gjør boken helt unik.

Et intenst, selvsikkert islam

Dette er ikke en politisk roman, selv om tittelen spiller på Oswald Spenglers dystopiske verk, Der Untergang des Abendlandes. Ja, det handler også om et Europa som er på vei ned og et islam som er på vei opp – her i Vesten. Sistnevnte kommer frem gjennom Kateb som er ikke-religiøs, men som da han faller som menneske – han er på vei til å forgå – blir plukket opp av islamisten Omar. Og ja, islam er som kjent mer politikk og juss enn spiritualitet, og Ness er nådeløs i klypa når islam bringes til torgs: Om den meningsløse boken koranen. Rotete, gjentakelser og selvmotsigelser fra ende til annen, ingen musikalsk poesi, ingen storhet, ingen undring, men som reflekterer hardheten i islam: nådeløshet, blind adlydelse.

Det farlige med nettopp politisk islam formidles konsist, ikke minst gjennom den helstøpte troende Omar, som fnyser av kristendommen – for kristne bare tror – i islam derimot krever troen handling. «Det er islams styrke.» Derfor vil islam seire. I Europa. Islam med sine intense, overbevisende muskler. Omar foklarer det også blant annet slik:

«Ben Bella (tidligere president i Algerie, min merknad), ga oss oppskriften, sier Omar, ved hjelp av våre kvinners livmor. Vi får barn, de får ikke barn. Dette kontinentet er så fordervet, så dekadent at det ikke klarer å formere seg. (…) Tegnene er tydelige for alle som vil se, sier Omar, striden mellom dem som ser og dem som ikke vil se, er her. Freden er tilsynelatende. Roen falsk. Det vil ikke skje om en uke, ei heller om ett år, men gi oss ti år, og tegnene vil være åpenbare, gi oss tyve, og ingen vil le av oss.»

At Ness mot bokens slutt plasserer Daniel i Hong Kong, er for såvidt også politikk: «… han ble mer og mer overbevist om at London var hovedstad i et land på vei nedover. (…) Storbritannia brukte opp landets sosiale kapital. De var blitt så rike at de trodde de kunne tillate seg hva som helst. Det var så mange spenninger på gang. De rike mot de fattige. De hvite mot de andre. De en gang kristne mot muslimene. En lukt av nedgang. Forfall.»

Den samme analysen følger på resten av det vesteropeiske kontinentet, og også USA: «De samme strukturelle feilene.» Universitet som var «opptatt av ideologi, ikke kunnskap. Moral uten ansvar. (…) Og Vesten var opptatt av islam, og islam var opptatt av Vesten, og i ly av den striden ville Kina bygge seg opp og ta alt».

Om å mestre å leve

Boken er så rikholdig at det har vært en prøvelse å anmelde dem, fordi man må plukke ut hva man selv mener kan være av mulig størst interesse. Da kan man lett forestille seg hvilken kraftanstrengelse det må ha vært å forfatte den. Fordi den spiller på så usedvanlig mange nivå som veves sammen til et storslagent fargesprakende maleri.

Boken er en veritabel page turner fra en mesterlig, en følsom og intelligent penn. Til og med «drittsekken» Daniel, klarer man å bli glad i – fordi Ness tar deg med bak masken hans og inn i det aller såreste – en mor som forgrep seg på ham. Det skamfulle. En gutt som holdt på å bli druknet av hun som skulle være den sikreste redningsvesten i et barns ferd ut i verden. Hun rev vesten av ham og hev han på havet.

Dette er boken om å mestre et liv. Om moral. Om å bli sett. Om vår eksistens som mennesker. Om å bli elsket, om å våge å elske, om kjærlighet som er å gjøre det gode uten å forvente noe igjen. Den er et levende tidsbilde på Vesten etter murens fall. Vår higen etter noe mer, en higen som leder oss mot undergang.

Den er dyp, den er filosofi, den er menneskesinnet. Den gir alt, og den tar deg. Du slipper ikke unna. Du blir ved å tenke – på ditt eget liv. På mening, på hva som er det viktigste, for vi alle er bare et lite løvblad på den store floden. Og det viktigste, det formuleres så såre enkelt i bokens siste setning, kun fire ord fra et barn, som selvfølgelig ikke røpes her, men som kan formidles slik: Er man i kontakt med sine følelser, da kommer tårene ganske lett når de fire ordene fanger øynene – og deretter sinnet.

Ness skrev sin første roman i 2004, Det er natt. Den ga ham Tarjei Vesaas’ debutantpris. Aftenlandet bør også premieres som den storheten den er. Denne anmelderen tillater seg å mene at dette er boken som fortjener å ligge under flest juletrær i vårt landstrakte land om to måneder.

Ole Asbjørn Ness:

Aftenlandet

434 sider

Aschehoug