Islam

-Fremtiden ligger i Polen og Øst-Europa?

Den britiske mediepersonligheten Katie Hopkins mener at europeeres fremtid ligger øst på kontinentet, anført av Polen. Den troen er hun ikke alene om.

Et av de fremste dramaene i EU siste tiden er at Øst-Europa nekter å ta imot ikke-vestlige migranter fra Vest-Europa. Fremst på den politiske østlige scenen står Ungarens statsminister Viktor Orban og Polens statsminister Mateusz Morawiecki. De to står tett sammen som allierte mot Brussels forsøk på å presse dem til å ta imot ikke-vestlige migranter fra Vest-Europa som Merkel og co vil ha spredt utover hele Europa. Orban og Morawiecki sier tvert nei. De vil ikke ha samme utvikling som de ser hos oss i vest, der eksempelvis kvinners frihet i det offentlige rommet reduseres, der moskéislam vokser år for år, der vold, kriminalitet og endog drap i gatene har økt betydelig de siste årene. De nekter å ta diktater fra Brussel.

Paris – «et shithole»

Dette har også Katie Hopkins merket seg. Den kjente briten, ikke minst kjent for å være særdeles kraftfull og velformulert i sine uttalelser, besøkte nylig Polen og Warszawa. På Twitter har hun den siste tiden lagt ut en rekke videosnutter fra Warszawa. Hun hyller byen og landet, anført av det i norsk presse utskjelte partiet Lov og Rettferdighetspartiet (nasjonalkonservativt), samtidig som hun sier dette om Polen/Warszawa opp mot Paris: – Det er vidunderlig å være her i Warzawa, et av Europas tryggeste land. Og dette er takket være en nulltoleranse mot ulovlig innvandring.

«Dette er også en av de tryggeste byene for kvinner på hele det europeiske kontinentet. Og her har det vært null terrorangrep. Det minner veldig om hvordan Paris var tidligere i de gode årene, før det ble et tredjeverden-shithole. Takk til Polens Lov og Rettferdighetsparti» (Twitter 18. september).

Jeg har selv vært så heldig å få oppleve flere byer i Polen denne sommeren. Først en foredragsrunde til Gdansk, Poznan og Torun, deretter feriebesøk i Krakow, Wroclaw og Warszawa med flere mindre byer. Polen har foretatt en voldsom klassereise, fra brødkøer på 80-tallet og underutviklet infrastruktur, totalitært tankeåk og en depressiv offentlighet og økonomisk bakevje, til en blomstrende økonomi, stor tro på og entusiasme for fremtiden – et lykkelig folk – en infrastruktur som ikke står tilbake for vår, åpne, positive, serviceinnstilte innbyggere og ansatte i butikker og hotell, rene gater, praktfulle historiske bygninger – ikke minst kirkene. Og man ser ikke en eneste korankloss eller liknende i byenes gater.  Man kjenner seg særdeles trygg. Terror og kriminalitet i det offentlige rommet er en bokstavelig talt helt fjern tanke. Og som kvinne er du, som Hopkins kunne observere, trygg på linje med menn.

Det samme kunne observeres denne sommeren i ungarske Budapest og et par mindre byer der.

-Dette vil ikke vi ha hit

Og polakkene er fortørnet over utviklingen i det som var deres store forbilde før murens fall, Vest-Europa. De vil selvsagt ikke ha Merkels migranter innover sine grenser. De ser jo terroren og utryggheten – og islams fremmarsj – hos oss, sier de rett ut. – Dette vil ikke vi ha hit, så derfor vil vi ikke ha muslimske migranter, sier de uten å blunke.

Og det er «muslimer», de peker på. Unisont og helt uforsonlig.

Det samme i Ungarn. Som en servitør, ung kvinne sa det, da vi påpekte at Viktor Orban er sterkt kritisert av EU, at «eliten» i Europa, mildt sagt er skeptiske til ham: «Men vi elsker han! Vi er så glad for at Orban er vår leder!»

Disse to landenes folk er nøysomme i sine daglige liv, fremdeles preget av tidligere magre kår. I Polen ses du rart på hvis du takker nei til sopa (suppe) til forrett. Suppe var nærmest med på å redde folket fra sult, det er på mange måter fattigmanskost, men er fremdeles den dag i dag matkulturelt dypt forankret i det polske folket. Som Joanna sa det i Poznan i juni, en lokalpolitiker for Lov og Rettferdighetspartiet: «Bestemor pleide å spare kokevannet etter poteter. Det brukte hun til å lage suppe til oss. Suppen bestod av potetvannet som hun drysset pepper på og serverte oss med et smil: ‘Sopa’!»

Den oppadgående spiralen

Den nøysomheten man opplever i et land som Polen – og gleden over det man faktisk har av materielle og økonomiske muligheter – minner meg sterk om 70-tallets Norge. Vi gledet oss stort over å få nye sko når våren kom. Høsten ble tilbrakt i skogen med innsanking av bær. Min hjemmearbeidende mor snudde på krona, hun hadde ikke annet valg ettersom vi fem levde av én inntekt. Nettopp derfor tok vi heller aldri noe for gitt. Det var aldri luksus, aldri restaurant- eller kafébesøk. Alltid nistepakke på tur. Og nettopp derfor lærte vi oss å sette pris på hver eneste «lille ting» ekstra som vi fikk fra tid til annen. Og vi lærte oss å spare, tenke fremover, planlegge. Optimisme og fremtidstro var der, og det offentlige rommet var ryddig, pent, rent – og trygt.

Den gang var vi i en oppadgående spiral som samfunn på de fleste områder. Det er der Polen og resten av tidligere Øst-Europa er i dag. Og de har lært av Vest-Europas feil (multikulturalisme basert på høy ikke-vestlig innvandring). De ser at vi er nedadgående, mens de selv stormer frem. Og de er heller ikke påvirket av 68-opprøret, som naturlig nok uteble grunnet det kommunistiske åket. Læreren har autoritet. Det samme har kirkens representanter som møter fulle kirker hver eneste uke, kirken som er et særdeles sterkt lim i det polske samfunnet. Det samme har politisk ledelse som står opp for folkets beste. Ikke hele verdens (eventuelle) beste. Det polske og ungarske folket er stolte over landene sine. Det ligger utenpå huden deres.  et er en positiv nasjonalisme man møter, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra verden. De vil bare ikke ha «den vonde verden» inn i hjemmet sitt.

Hjertelig velkommen til øst

Og hvis man ymter frempå – som fremmed – at man er usikker på fremtiden i Vest-Europa og muligens kunne tenke seg å etablere seg med en eiendom i eksempelvis Polen, så stråler folk, stolte over at landet sitt anses som attraktivt. At man er hjertelig velkommen som medborger, er udiskutabelt.

Polen er landet som ble hardest rammet under andre verdenskrig, tre millioner liv gikk tapt, og deretter ga Vest-Europa landet til Sovjet, med alle de lidelsene det også skapte. Dette sitter særdeles dypt i den polske bevisstheten. Ikke minst fordi de også vet hvilken formidable krigsinnsats de gjorde for å bekjempe nazi-Tyskland. Og dette var takken fra de allierte, liksom.

Og det var nettopp med den lange polske lidelseshistorien som bakteppe, at Donald Trump løftet det polske folket, den polske nasjonen, til himmels under en tale i Warszawa i fjor. Som åpner slik: «We have come to your Nation to deliver a very important message: America loves Poland, and America loves the Polish people.» (Talen er virkelig verdt å lytte til. Advarsel: Man får muligens gåsehud.)

Der fremtiden er

Jeg har tenkt samme tanken som Katie Hopkins. Fremtiden ligger ikke i Macron eller Merkels Vest-Europa. Her råder pessimisme basert på realisme (særlig på grunn av den demografiske utviklingen med islamsk æreskultur i dens midte). Vi er på vei nedover, økonomisk og verdimessig. Sosial uro lurer som en gjedde sivet. Fremtiden ligger i øst, i Visegradlandene. Der politisk ledelse setter fakta og fornuft, ikke følelser, i førersetet. Der omtanken er folket de er satt til å lede.

Les også Viktor Orbans historiske tale om folkets rett til å bevare Ungarn som en kristen nasjon: «Et land uten grenser, er som et egg uten skall.»