Hadde noen snakket om krig i Europa for bare få år siden, ville vedkommende bli stemplet som riv ruskende gal. Nå er det ikke galere enn at Sverige har sendt ut informasjon til alle husstander om hvordan man skal opptre i krig, og Norge vurderer å komme med samme informasjon til høsten.
Krig, dere! Det høres ut som noe vikingene drev med, for vi har glemt at Europas fredstid aldri har vært så lang som denne perioden vi er inne i nå.
Krig er maskulint og i ekstreme situasjoner blir det maskuline raskt idealet.
Hva slags egenskaper trenger vi i krig? Feminine HEN-ideologer eller maskuline hærførere? Mye tyder på fra historien at feminine militære enheter ikke er særlig levedyktig. I krig handler det om maskuline ledere og om soldater som er fysisk og psykisk sterke, lojale – og kampvillige.
Den systematiske feminiseringsprosessen som har pågått i Europa, spesielt i Skandinavia, har over tid fratatt mange menn deres maskulinitet, som i forlengelsen har bidratt til å gjøre oss ganske bløte og forsvarsløse etter mitt syn. Så når krigsinformasjonen kommer, bør det følge med et kart hvor man kan stikke og gjemme seg til «noen» redder en.
I VG (8.juni) blir Fabian Stang spurt om følgende: «Er du glad for at Sylvi Listhaugs provoserende stil faktisk førte til at hun måtte gå av?»
Svaret til Fabian måtte jeg faktisk lese flere ganger: «Jeg liker å kunne gå hjem etter en dag på jobben, hvor vi er enige om at vi hadde hatt en fin dag.»
En fin dag på jobben. Der har vi feminint lederskap i et nøtteskall – og som gjennomsyrer samfunnet på alle nivåer. Hvis kjennetegnet på en «god leder» er at personen er konfliktsky, da har vi etter min mening mange dårlige ledere i Norge. Å løse ting krever ofte at man må inn i konflikter eller vanskeligheter, noe annet er jo bare å drømme om at ting skal løse seg av seg selv – og i alle fall uten noe støy.
Det er ikke tilfeldig at Sverige, som har kommet lengst i feminiseringsprosessen, også topper internasjonal voldtektstatistikk. Det er neppe heller tilfeldig at svenskene kommer med krigsinformasjon. Tilfeldig er det nok heller ikke at justisminister Tor Mikkel Wara nylig signerte en kontrakt med Sverige, der det heter at vi skal avhjelpe hverandre i en eventuell krig. For en slik avtale hadde vi liksom ikke fra før?
Kombinasjonen feminisme og avmaskulinisering av menn, samtidig som man masseimporterer menn fra maskuline voldskulturer, kan gi noen konsekvenser som vi ikke kommer til å like.
Nå har vi en hel haug med feminine konfliktsky ledere som ønsker å fylle opp dagene med hyggelige opplevelser, mens Oslopolitiet drukner i krim- og voldtektssaker og hvor blant annet voldtektsmenn går fritt. Akkurat samme utvikling som vi er vitne til i Sverige.
«Statsadvokaten gjennomførte i februar i år et omfattende tilsyn med Felles enhet for etterretning og etterforskning (FEE). Det er seksjonen i Oslo politidistrikt som etterforsker drap, alvorlige volds- og seksuallovbrudd, mistenkelige dødsfall, organisert kriminalitet, økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminalitet.» (Nettavisen)
Konklusjon: store ressursproblemer, skrikende kapasitetsproblemer, det er ikke samsvar mellom kapasitet og forsvarlig behandling av straffesaker.
Men han er jo søt da! – vår Fabian Stang som utleverer seg selv i VG – om sin panikkangst. Det er blitt mote at også menn snakker om sine innerste følelser i avisene, helt etter samme mønster som rosabloggerne. Og mediene fyller opp med denne lektyren, og det ikke bare i agurktider.
Er det betryggende at vi har en flokk blaute og feminine ledere i krise- og krigstider? For om det er fred nå, så vet vi hva som kommer. Vi vet bare ikke når. Hvem skal vi stole på da? Hvem vil gå i krigen med rosabloggerne? Hvem rekker opp hånda? Nei vel, nei. Hva gjør vi da?