Raymond Johansen (Ap) fremstår som lite komfortabel – mildt sagt – med at natteravnere på Vestli ble steinet og truet ut av området. Johansen er lite glad for debatt om svenske tilstander i deler av Oslo, for Oslo er nemlig kjempetrygg, mener byrådslederen. Det er nemlig selve debatten som gjør det vanskelig for byrådet å trygge den trygge byen. Og skrytelisten til samme Johansen er lang som et lysår: alt går så bra i Oslo.
Se til Danmark, Raymond
Danmark er som alltid et foregangsland i det nye multurkulturelle Vest-Europa, der samfunnene splittes opp grunnet en masseinnvandring man historisk aldri har sett maken til. Denne splittingen satte høyesterett nylig foten ned for. Det vil si at et borettslag, Birkeparken i Vollsmose, gis blåstempel av høyeste rettsinstans etter at en familie ble kastet ut av leiligheten. Sønnen i boligen på 19 år hadde deltatt i et planlagt angrep på politiet. Det dertil i et «befolket område med mindre barn til stede», forteller Den korte avis.
Det ble kastet stein – som på Vestli – mot politiet, og andre gjenstander, samt bensinbomber, altså molotovcoctails. 10 politibetjenter i til sammen fem biler ble angrepet.
En av betjentene, med fartstid fra Afghanistan, beskrev angrepet slik: «Det var som en krigssone.» Han fortsatte slik: «Det var så mye flammer at jeg ikke kunne se ut av frontruten. Og så kunne jeg høre lyden av stein som rammet ruten.»
Tips nummer en til Johansen er: Når Danmark kan reagere med et slikt preventivt tiltak, kan selvsagt Norge og Oslo også det. Tenk hvilken «sjokkeffekt» dette vil ha inn i de mange hundre familiene som bevisst har snudd ryggen til den norske kulturen.
Profilering – hvem er de?
Politiet mener det er rundt 150 unge under 18 år i Oslo som er kriminelle gjengangere. I snitt har de begått minst fire straffbare handlinger.
Politiet vet altså hvem disse er. Man har navnet, identiteten deres på blokka.
La oss peke på en kvinne i Tyskland, før vi går videre til tips nummer to: Sosiologen Neckla Kelek, født i Tyrkia. Tidlig på 2000-tallet advarte Kelek om følgende: Om lag 10 – 15 000 unge bruder importeres til Tyskland årlig fra kurdiske områder i Tyrkia. Typisk sluses disse unge kvinnene inn i storfamilier i de tyrkiske gettoene i storbyer som Berlin. Der holdes de i isolasjon og uvitenhet om det tyske samfunnet, ei heller lærer de å snakke tysk. Så til den virkelige katastrofen i et integrerings-, og dermed et velferdsperspektiv: Disse unge kvinnene er pålagt hovedansvaret for å oppdra barna, og hvordan skal disse ytterst marginaliserte kvinnene klare å gi barna den nødvendige utrustningen de bør ha den dagen de begynner på skolen?
Det er ikke minst denne innvandringen, henting av nye ektefeller i opprinnelseslandet, som torpederte enhver mulighet for å få til en verdimessig assimilering, eller integrering om man vil, på 80-, 90,- og 2000-tallet – også i Norge og Skandinavia. Reproduksjonen av 1. generasjon var en kontinuerlig affære.
Her har Neckla Kelek gitt Oslos byråd ledet av Johansen et velfundert utgangspunkt. Kartlegging av de unge lovbryterne bør avklare følgende:
- Hvilken landbakgrunn har de kriminelle og deres familier?
- Er de 1. 2. eller 3. generasjon?
- Hvem er deres mor og far (innvandret gjennom ekteskap? Tilknytning til arbeidsmarkedet? Trygdet? Eventuell utdannelse/skolegang før innvandring? Norskkunnskaper? Kunnskaper om det norske samfunnet?)
- Hvilken religion er ungdomsforbryterne (eventuelt) knyttet til? Er de og deres familier medlemmer av et trossamfunn? Hvilket i så fall?
- Hvilken grad av (eventuell) religiøs identitet besitter de unge? Snakker vi om unge i kategorien «gangster islam» (en miks av tilsynelatende ikke-religiøs, voldelig gjengkultur og elementer av islam), eller «team islam», som det benevnes i Frankrike? At islam er identitetens ankerfeste.
- Hvilken grad av nasjonal tilhørighetsfølelse (til Norge) har den enkelte?
- Hvordan har det gått med eventuelle eldre søsken over 18 år?
Fakta på bordet
Det er kun én måte å løse problem på. Fakta må graves frem og legges nakent på det offentlige bordet til debatt, og debatten må munne ut i velfunderte tiltak. Ikke ett eller to tiltak, men en hel pakke.
Men hvor er vi i dag? Vi er der: volds- og kriminalitetsproblemene blant særlig unge i Groruddalen og andre deler av Oslo øst, kan vanskelig benektes lenger (selv om Johansen og andre fremdeles prøver å minimalisere de samme problem). Når problemene begynner å bli åpenbare for enhver, vel, da er de også som regel svært vanskelige å løse. Røttene har gjerne grodd seg sterke og dype.
Erfaringen vår er dermed denne: Om ti år snakker vi om nøyaktig samme problemstillinger, uløste sådan. Og sannsynligheten er stor for at problemets omfang bare har økt.