Forskjellsbehandling og diskriminering

Antisemittisme

Selv om ulike statsledere i Europa innrømmer økende antisemittisme, så tør ikke de samme peke på grunnen til økt jødehat i våre befolkninger. Selvbedraget er påfallende, like påfallende som Israels vellykkethet som et høyteknologisk samfunn.

I 2016 ble det anmeldt 644 tilfeller av antisemittisme i Tyskland. I januar 2018 advarte forbundskansler Angela Merkel, på den internasjonale minnedagen for Holocaust-ofre, om økende antisemittisme i Tyskland.

Den franske statsministeren Edouard Philippe sa nylig «at vi må ha mot til å bekrefte og anerkjenne en ny form for brutal og voldelig antisemittisme i Frankrike». På starten av 2018 innrømmet den svenske statsminister Stefan Löfven økende antisemittisme i Malmö og Göteborg, hvorpå han understreket «Denne antisemittismen og jødehatet har ikke noen plass i samfunnet vårt.»

Vi ser paradokset som verken Merkel, Philippe eller Löfven vil innrømme offentlig. De samme lederne har støttet masseinnvandring fra stater der antisemittismen har gode vekstvilkår. Nå går de på talerstolen og advarer mot gryende jødehat i egne land.

Drap, terror og vold mot jøder har ført til at titusenvis av jøder har immigrert til Israel fra hele Europa. Det følger et mønster. For 60 år siden var det om lag en million jøder i hele den arabiske verden – nå er det noen tusen igjen. President Mahmoud Abbas sa nylig til det palestinske nasjonalrådet at jødene kan takke sin egen usosiale oppførsel for Holocaust.

Holocaust tok livet av cirka 6 millioner jøder. Hvordan kan du få deg til å si noe så grusomt, Abbas?

Noen påstår at jødehatet kommer av den israelsk-palestinske konflikten – det er historieløst. Hatet mot jødene har dype røtter. Den såkalte profeten Muhammed (muslimenes forbilde) dømte Qurayzah-stammen til døden. Muslimene gravde dype grøfter over hele torget i Medina og i lyset av brennende fakler ble jøder ført frem til grøftekantene og halshogd. Kvinner og barn ble solgt som slaver.

Den jødiske befolkningen har frembrakt 169 Nobelprisvinnere mellom 1910 til 2007. Til sammenligning har den muslimske befolkningen på om lag 1.5 milliarder mennesker hatt syv Nobelprisvinnere i samme tidsrom. Det gir at 23 prosent av alle Nobelpriser i perioden er tildelt jøder. Det til tross for at de bare er en befolkning på 15 millioner mennesker og utgjør noen få promille av jordens befolkning.

Etter selvstendigheten i 1948 har Israels gjort en bemerkelsesverdig reise fra Holocausts ruiner til et høyteknologisk samfunn. Skeptikerne hadde liten tro på at Israel ville overleve som selvstendig stat. Israel har ettertrykkelig satt skeptikerne i skammekroken.

En nasjon med 8,4 millioner innbyggere, med et ørkenlandskap på størrelsen med Nord-Trøndelag uten naturressurser – som jødene har forvandlet til dyrkbar mark. Israels katastrofale vannmangel er omskapt til vannoverskudd på grunn av innovativ teknologi.

Det israelske høyteknologisamfunnet kan skilte med det fremste innen våpenteknologi, IT, bioteknologi og medisin. De har skapt 77 selskaper som er listet på verdens fremste teknologibørs, NASDAQ, og hele 240 multinasjonale selskaper innen teknologisektoren har plassert sin globale forskning i Israel.

Mens Israel investerer i førsteklasses universiteter og fremragende forskning som har skapt et blomstrende samfunn, så driver muslimske oljediktaturer med massiv misjonsvirksomhet for den ekstremistiske wahhabismen rundt om i verden. De pøser milliarder på milliarder av petrodollar inn i moskeer, koranskoler og sosiale sentra for å sikre seg «ekte muslimer», i betydningen at den muslimske identiteten skal ha forrang alt annet. Og mange av dem som biter på dette agnet, blir antisemitter.

Det er kanskje ikke så rart at den muslimske populasjonen på 1,3 millioner muslimer blir boende i Israel.