Direktør for Verdens matvareprogram (WFP), David Muldrow Beasley, advarer europeerne mot at islamister ønsker å utløse en ny bølge med migranter til Europa ved å utnytte matkrisen i Sahel-regionen. Dette er overgangssonen mellom det tørre Sahara i nord og belte av fuktige savanner i sør, et område som stadig er rammet av tørke og utarming av jorda, ikke minst pga. befolkningsveksten. 500 millioner mennesker skal bo i denne utsatte regionen. Ved å destabilisere området skal migrantbølgen utløses, en folkeforflytning som igjen skal infiltreres av sympatisører av terrororganisasjoner som IS, Boko Haram og al-Qaida.
Samtidig hevder Paul Collier og Alexander Betts i boken Refuge. Transforming a Broken Refugee System (2017) at det internasjonale flyktninginstituttet over tid har sviktet. Nådestøtet kom under krigen i Syria. Det har igjen vekket Johan Meyer, nylig returnert ministerråd ved den norske ambassaden i Kabul, som mener det er behov for nytenkning.
Hvis det var problemer i 2015 …
WFP-direktør Beasley viser til at det var nettopp matmangelen under borgerkrigen i Syria som ble utnyttet som et rekrutteringsverktøy til IS og som ble en pådriver for å få millioner av mennesker til å migrere til Europa. Det internasjonale samfunnet, og spesielt Europa, fikk erfare i den tidligere delen av Syria-krigen at hvis du ikke sikrer mattilgang, kommer det til å få utilsiktede konsekvenser, sier Beasely, som viser til at han har snakket med mange hvor gjengangeren er: Mannen min ville ikke bli med i IS, men vi hadde ingen mat, vi hadde ikke noe valg. Dette er deres strategi, fastslår Beasley.
Han mener det samme mønsteret vil gjenta seg for Sahel-regionen, men denne gangen vil IS, i samarbeid med Boko Haram og al-Qaida, påse at langt flere islamistiske terrorister følger med på lasset.
– What we are picking up is that they are partnering with the extremist groups like Boko Haram and al-Qaida to divvy up territory and resources and to continue to infiltrate and destabilise in the hope of creating migration into Europe where they can infiltrate and cause chaos, sier Beaseley til The Guardian.
Beasleys spådom er dystre nyheter for Europa: «Min kommentar til europeerne er at hvis dere mente å ha et problem med migrasjonen fra et land som Syria, med 20 millioner innbyggere, som førte til destabilisering og konflikter, så vent til Sahel-regionen med 500 millioner mennesker er ytterligere destabilisert. Og det er her Europa og det internasjonale samfunnet må våkne opp.»
Så kan det være at Beasley overdriver, ikke minst for å bidra til at Verdens matvareprogram får bedre økonomi, da de sliter med å oppfylle etterspørselen av mat i en rekke av verdens konflikter som skaper mennesker på flukt. Men uansett synes det å være en bedre idé å sikre WFP mer penger for å oppfylle sin målsetting, enn å legge til rette for en ny folkevandring til Europa ved ikke å sikre bedre hjelp i nærområdene.
Dit har også Johan Meyer kommet, inntil nylig ministerråd ved den norsk ambassaden i Kabul.
Nytenkning om flyktninger
Etter at Meyer har lest boken til Collier og Betts har han tatt innover seg at flyktningeinstituttet har vært feilslått, med til dels katastrofale konsekvenser. Forklaringen er «det faktum at Flyktningkonvensjonen av 1951 aldri var ment å løse den type utfordringer man nå står overfor. Den ble til for å kunne tilby et nytt statsborgerskap og et hjem for de mange fordrevne etter andre verdenskrig. Den var begrenset til å gjelde i Europa, og var ikke ment å gjelde fremtidige flyktningsituasjoner», sier Meyer i kronikk i Bistandsaktuelt (vår uthvng.).
Det er for så vidt riktig at mottaksland kunne tilby flyktninger nytt statsborgerskap, men det var ikke intensjonen. Intensjonen var å gi flyktninger en trygg nødhavn inntil de kunne returnere til sine hjemland, som da også de fleste ønsket.
Og dette kunne Venstremannen Meyer, om han hadde villet, allerede lese i 2013, så det er ikke revolusjonerende «nytekning». For nettopp dette var sentralt i rapporten til Fremskrittspartiets Bærekraftsutvalg, og da som begrunnelse for hvorfor flyktninginstituttet må legges om ved at færre får opphold i Europa – som igjen frigir økonomiske ressurser for hjelp i nærområdene og favner langt flere hjelpetrengende (se kap.1.7. Vi gjør igjen oppmerksom på at HRS bidro til denne, så helt objektive er vi ikke).
«Rotet» med den ellers målrettede flyktningkonvensjonen av 1951 – og de som hadde flyktet før denne tid, som var konvensjonens målgruppe – kom som en tilleggsprotokoll i 1967. Da het det at flyktningkonvensjonen skulle gjelde for «alle». Det vil si hele verden, uansett når de hadde flyktet og hvor de flyktet fra. Dermed var Europa «etablert» som en nødhavn for alle verdens flyktninger, men selv nødhavn-intensjonen synes nå å være forlatt.
På samme tid (som flyktningkonvensjonen) ble FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) etablert, påpeker Meyer, som i utgangspunktet ikke var tenkt å være en «servicetilbyder». Det kan vel være riktig nok, men UNHCR var tiltenkt rollen, som et tilmålt prosjekt på noen år, å hjelpe de europeiske flyktningene i årene etter 1950. Men da flyktningkonvensjonen åpnet seg for hele verden, ble det samtidig et antakelig evigvarende prosjekt for UNHCR – med en tilnærmet umulig oppgave. Meyer skriver:
UNHCRs oppgave er å gi flyktninger beskyttelse og varige løsninger. I virkeligheten har de fleste blitt etterlatt i en tilstand av limbo og er det fortsatt. Kun 3 prosent har fått en varig løsning i form av retur, lokal integrering eller gjenbosetting i et nytt vertsland. Rundt regnet 11 millioner flyktninger (mer enn halvparten av alle som har flyktet fra krig og konflikt) befinner seg fortsatt i såkalte fastlåste situasjoner, hvor de i snitt har levd i eksil i 26 år. For hvert av disse årene har de som regel blitt mer passive og uselvstendige.
Mens debatten og politikken i Europa har fokusert på strømmen av asylsøkere i egne land, har få, om noen tiltak blitt satt inn som kan hjelpe den store majoriteten av flyktninger som befinner seg internt i krigsherjede land eller i nærområdene. For hver dollar man bruker på disse, bruker man 135 dollar på flyktninger i den vestlige verden. ( … )
Og da skjønner vi alle hvor det bærer hen: Europa som nødhavn fungerer ikke, ikke-vestlige har som målsetting å få permanent opphold i Europa, som igjen tilsier at i høyteknologi- og høykostnadsland som våre, ble urettferdighet og skjevhet svaret. Og det både for dem som ikke makter å forflytte seg til Europa, og også for dem som får flyktningstatus i Europa (jmf. f.eks. fattigdomsdebatten). Svaret er altså mer hjelp i nærområdene, og da ikke bare som mat og husly, men primært ved lønnet arbeid og utdanning. De som får opphold i Europa, skal som hovedsak få det som midlertidig og returneres når situasjonen i hjemlandet tilsier det. Som er omtrent ordrett fra Bærekraftutvalgsrapporten.
Men det som sjeldent fokuseres på, og som er noe Paul Collier har vært opptatt av over tid, se f.eks. hans bok «Exodus» (2013), er konsekvensene for landene som migranter forlater, samt mulighetene for å skape arbeidsplasser, også i nærområdene.
The Jordan Compact
Meyer viser til at under arbeidet med boken Refuge ble Collier og Betts oppmerksom på at Jordan våren 2015 hadde etablert en fri økonomisk sone nord i landet, men manglet arbeidskraft. I en flyktningleir bare kilometer unna gikk syrere arbeidsledig. «Hva om man fikk i stand en avtale som tillot flyktningene å arbeide i den økonomiske sonen, med stimulans fra det private næringslivet og reduserte tollsatser etc for eksport til de samme landene som finansierte de passiviserende leirene?»
Det ble inngått en allianse med Storbritannia, Verdensbanken, private aktører og tenketanker, og avtalen med Jordan gikk i boks – selvsagt med fare for at et slikt tilbud ville tiltrekke seg enda flere flyktninger, eller antakelig mer riktig: økonomiske migranter, fra Syria. Prosjektet «The Jordan Compact» tillot 200.000 syrere lønnet arbeid i Jordan, mot at landet fikk 2 milliarder dollar i investeringer fra verdenssamfunnet. Det er for tidlig å si om prosjektet vil lykkes, men uansett er det bedre enn passiviserende økonomisk støtte, og kan i tillegg bidra til folks verdighet og videreutvikling.
Samme modellen kan benyttes preventivt i sårbare stater, mener Collier og Betts.
Nytt globalt flyktningeregime
Collier og Betts er også blant dem som er kritisk til Tysklands forbundskansler Angela Merkels håndtering av folkevandringskrisen i 2015. For bak Merkels retorikk om humanitet og solidaritet, bak de gode assosiasjoner, er den ukomfortable realiteten at Tyskland systematisk forhindret fattige land tilgangen til den kapasiteten de trenger for å gjenoppbygge sine land, hevder Collier og Betts. For mens de som flyktet fra Syria under borgerkrigen var reelle flyktninger, var de som dro videre til Europa, spesielt høsten 2015, de privilegerte. Denne «sekundærmigrasjonen» var økonomisk motivert, og det er disse menneskene som det er behov for i gjenoppbyggingen av Syria, ikke som ufaglært arbeidskraft i Tyskland. Eller andre steder i Europa, om jeg må få lov å legge til.
Men både for å bygge opp igjen stater som er destabilisert og unngå at nye stater blir det, kreves verktøy som stabilisere dem. Her kommer ideen med The Jordan Compact inn, hvor de rike landene i dugnad er investorer. Skal dette skje, må noen ta ledelsen.
For dem, som det for øvrig stadig blir flere av, som tror at løsningen ligger i nærområdene, er det mange som har pekt på UNHCR som en sentral aktør for å drifte frem et slikt arbeid. Det tror ikke Collier og Betts er det beste valget. Et nytt flyktningeinstitutt eller -regime må ifølge dem ta utgangspunkt i et partnerskap som ikke begrenser seg til stater og heller ikke til det humanitære. «Det behøver heller ikke være multilateralt, det vil si ment å omfatte de fleste land i verden. I stedet for å starte med globale reforhandlinger, som fort vil kjøre seg fast og dikteres av de statene som vil minst mulig, bør man søke å løse konkrete situasjoner, basert på en koalisjon av engasjerte stater, private aktører og sivilsamfunnsorganisasjoner. Slik kan man bygge et nytt globalt flyktningeregime – sten på sten», referer Meyer.
Så minner Meyer oss om at Norge langt på vei har gått inn i denne tankebanen. Utenriksdepartementet har bevilget betydelige midler til Verdensbanken for prosjekter både i Jordan og Libanon, til tross for at det er middelsinntektsland som normalt ikke kvalifiserer til bistand. Fokuset er infrastruktur og arbeidsplasser, også til flyktninger/migranter.
Så du skal se at når såkalte hjelpeorganisasjoner, de som i ett sett etterspør mer penger til seg selv fordi de er så eminente problemløsere mens det stadig bare blir flere mennesker på flukt, mister det klamme grepet de har hatt om problematikken, så kommer langt flere rike stater til å se at hjelp til selvhjelp er det som nytter og som man får noe igjen for. I hele verden. I mellomtiden bør flere være forsiktige med å rope høyt om menneskerettigheter og forpliktelser for å gi flere opphold i Vesten.