I en artikkelserie har vi tatt for oss klanmentalitetens fremmarsj og de uheldige konsekvensene det har for åpne, tillitsbaserte samfunn. Klanmentalitet kjennetegnes blant annet av at medlemmene bare har respekt for egen inngruppe, mens de utviser mistillit og aggresjon mot alle andre. At europeiske myndigheter har gjort sitt beste for å legitimere denne ekskluderende og åpent fiendtlige tankegangen, har kanskje ikke gjort saken bedre?
Tilvandret klanmentalitet og påfølgende fiendtlighet til omgivelsene har definitivt slått rot hos oss og nedarves gjennom generasjoner i store ikke-vestlige miljøer i Europa. Så lenge tilhengerne er få, gjør de lite av seg. Blir de for mange, vil klanmentalitetens negative konsekvenser spre seg som ringer på vannet i det øvrige samfunn. Det er grunn til å minne om at det har tatt nærmere tusen år å dempe vår egen klanmentalitet nok til å skape velfungerende samfunn. Klanmentalitet er nemlig rene giften for et åpent, tillitsbasert samfunn, og problemet er blitt forsterket av at vettløse myndigheter i årevis har legitimert og tilrettelagt for tilvandret klanmentalitet fra mislykkede stater i den tredje verden.
Negative utslag
Utslag av klanmentalitet kan blant annet observeres i form av gutter/unge mennes dominansadferd i det offentlige rom og ikke minst i den stadige grovere kriminaliteten i og rundt innvandrertette forsteder. Det er særdeles vanskelig for politiet å utføre sitt arbeid i disse områdene, for lojaliteten til egen klan går foran alt. Klanen skaper også frykt, hvilket gjør at færre våger å bistå politiet. Klaner er territorielle, og vi ser åpne forsøk på å jage personer, yrker og virksomheter som representerer offentligheten ut av områder klanen anser som sitt. Parallelle rettsstrukterer følger også i klanens fotspor.
Et av klanmentalitetens kjennetegn er at medlemmene er 100 prosent lojale mot egen inngruppe – rett eller galt eksisterer ikke, det er bare inngruppen som teller – og fiendtlighet og/eller aggresjon mot alt og alle som ikke tilhører denne. Barn blir oppdratt til dette, så adferden kan observeres fra tidlig alder. De blir ikke oppdratt som medborgere i landet foreldrene har innvandret til, men som regelrette motborgere. Reultatet kan viser seg flere steder, som for eksempel skolen.
Et eksempel på klanmentalitet er at foreldre, brødre, fettere eller øvrige slektninger møter opp på skoler og opptrer truende overfor elever og personell på vegne av egen slektning. Et annet er den fullstendig manglende respekten for personer/institusjoner som ikke tilhører inngruppen.
Inngrupper og utgrupper
Et annet eksempel finner vi i Danmark. I juni 2016 publiserte forskeren Jalal El Derbas en doktorgradsavhandling som viste at arabiskspråklige gutter bruker morsmålet arabisk til seksuell, religiøs og rasistisk sjikane av medelever og lærere i undervisningen. Det er særlig jenter, somaliere og etnisk danske lærere som utsettes for guttenes grove sjikane. El Derbas har palestinesisk bakgrunn og underviser i arabisk og interkulturell kommunikasjon ved Senter for Midtøstenstudier på Syddansk Universitet. Han foretok en feltstudie på to grunnskoler med overvekt av elever med innvandringsbakgrunn i aldersgruppen 12-13 år og ble sjokkert over det han fant. Tospråklige, særlig gutter, fortsetter å ligge så langt etter sine danske medelever i utdannelsessystemet, og El Derbas ville derfor kartlegge hvordan de bruker tiden sin i klassen. Det ble gjennomført videoopptak av elevene gjennom fem måneder, og opptakene ga forskeren et innblikk de aktuelle guttenes hierarkiske strukturer, seksuell og religiøs sjikane, mobbing og rasisme. Og El Derbas fastslår at guttenes arabiske morsmål spiller en sentral rolle. Avhandlingen viser at de arabiskspråklige guttene utelukkende bruker morsmålet negativt og slett ikke til skolearbeid. Selv etter å ha observert elevenes kommunikasjon i over en time, er det ikke mulig å finne ut hva slags time de har, for de er i det hele tatt ikke beskjeftiget med undervisningsmaterialet.
Opptakene avslører også at de arabiske guttene føler at de har høyere rang enn jenter og særlig somaliske elever, og bruker grov seksuell og rasistisk sjikane for å fremheve egen «overhøyhet». All mobbingen foregår på arabisk. El Derbas mener hierarkiet skaper et svært voldelig miljø. Lærerne forstår naturligvis ikke det som blir sagt og de brukes derfor av de unge, arabiske guttene som brikker i et spill. El Derbas beskriver de aktuelle guttenes hierarkiske struktur som en eksplosiv blanding av religiøse stridigheter og de øvrige stridighetene i den arabiske verden. Sunnimuslimske elever utgjør et betydelig flertall på de to skolene og de ser ned på shiamuslimer. En shiamuslimsk lærer blir kalt «satan» og «heks», mens de sunnimuslimske lærerne blir behandlet med respekt. De minst respekterte er etnisk danske lærere, som omtales i degraderende og ydmykende vendinger.
Et bachelorprojekt av den nyutdannede læreren Najla Adlouni bekreftet, om enn ufrivillig, El Derbas funn. Adlouni, som selv er muslim med palestinsk bakgrunn, mener at de aktuelle guttenes adferd bare skyldes det offentlige ordskiftet samt omgivelsenes fordommer og negative omtale, men hun avslørte en hel del om de muslimske guttenes holdninger da hun bemerket at ikke-muslimske lærere i starten måtte ha med seg en muslimsk lærer for å i det hele tatt få ro i klassen. I muslimske læreres timer var det derimot fullstendig stille. Lærerne ved skolen var for øvrig fullt klar over problematikken. Adlounis eget prosjekt bekreftet med andre ord at denne gruppen elever ingen respekt for ikke-muslimske lærer har, mens muslimske lærere nyter en respekt som er gitt på forhånd i kraft av å være muslimer.
Feil signaler
Adlounis forklaringsmodell føyer seg inn i den lange rekken av politikere, akademikere, forskere og medier som til enhver tid plasserer skylden for ethvert problem på nettopp «samfunnet». Istedet tyder mye på at det er på tide at «samfunnet» fokuserer mer på den tradisjonelle oppdragelsen særlig muslimske/arabiske gutter får, ettersom den i sin tur får store konsekvenser for både gutten og omgivelsene hans. Kanskje er det også verdt å ta en titt den industrien av interesseorganisasjoner vi har og som får statsstøtte for å bekrefte den tilnærmet sykelige offerrollen mange inntar som følge av fremmedgjøringen de føler i et samfunn de er født og oppvokst i.
Og kanskje bør myndighetene slutte å legitimere den klanbaserte tankegangen og tilrettelegge for den?
Også i Norge har vi hatt flere debatter som i bunn og grunn skyldes problemene klanmentalitet forårsaker. Man kaller det gjerne representativitet og/eller inkludering, men i realiteten er det et knefall for klanmentalitet – eller identitetspolitikk, som er europeiske eliters siste dille. Hijab-debatten i 2009 er et eksempel. Både daværende justisminister Knut Storberget og politidirektør Ingelin Killengreen begrunnet sin positive innstilling til hijab til politiuniform med «ønsket om å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag uavhengig av livssyn og etnisitet.»
Nå er det jo faktisk slik at politiet ikke representerer noen livssyn eller etnistiteter, men utelukkende statens ordensmakt og voldsmonopol i en rettsstat der alle er like for loven, uavhengig av nettopp livssyn og etnisitet. Derfor er de allerede uniformert – i en livssyns og etnisk nøytral uniform.
Jada, det kom innvendinger om at uniformen ikke er livssynsnøytral fordi de er prydet med det norske Riksvåpenet, som har noen kors her og der. Men det kan ikke med noen rimelighet hevdes å være et uttrykk for livssyn eller etnisitet, det representerer Norge som nasjon og dets historie. Norge som sådan er et geografisk avgrenset territorium med en spesifikk historie; ikke et spesielt livssyn eller en etnisitet. Hverken mer eller mindre. Forstår man ikke det, har man lite å gjøre i et offentlig ordskifte. Men nok om det.
Stoltenberg-regjeringens merkverdige forslag ble som kjent trukket tilbake etter massiv kritikk, men skaden var allerede gjort. Man hadde gitt et klart signal om at klankulturens tankegang er legitim, ønskverdig og har støtte på høyeste hold. Ikke bare det, men man er altså villig til å gi den innpass i statlige institusjoner.
Hvor gunstig er det? Vi ser nærmere på det i del to.