I alle år har det vært særdeles vanskelig å få Høyre til å ta inn over seg at innvandringen til Norge vil få betydelige konsekvenser. Det handler ikke minst om type innvandring og tempo. Men Høyre har snudd ryggen til og ikke ønsket å ta inn over seg realitetene. Men selv Høyre fikk sin blåmandag, og nå kler de seg i Fremskrittspartiets klær, for er det noen som husker FrPs Bærekraftutvalg (2013)? Vi kommer tilbake til det.
Tikkende bombe
Det er i Dagens Næringsliv (ikke på nett) at Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen oppviser Høyres «nyetablerte» kunnskap. For her varsler (!) Høyre om dramatiske konsekvenser av innvandringen. Om vi skal kalle det «varsling» må det i så fall være til sine egne. Tidligere har slike varslinger vært overdrivelser og har endt med at varslerne har blitt henvist til skammekroken.
Men under et seminar på Høyres landsmøte i helgen trakk Røe Isaksen frem det han kaller en «tikkende bombe under velferdssamfunnet». En tikkende bombe, intet mindre altså. Og hva består så denne bomben av? Jo – hold dere fast folkens – for dere kommer til å bli særdeles (lite) overrasket:
_ Hvis ikke flere av innvandrerne kommer i jobb, vil ikke det norske velferdssamfunnet være bærekraftig, sier Røe Isaksen.
Og hvis noen skulle være i tvil: Røe Isaksen bedyrer at dette har han «sagt i mange år», og legger til: «Høy innvandring er ikke forenelig med et bærekraftig samfunn. Sånn er det.»
Det kan være at Røe Isaksen har ment dette gjennom mange år, og om vi nå også skulle slumpe borti noen sitater som kan bekrefte det, så kan vi være nokså sikre på at det er pakket godt inn i mange ord. For så klar i talen som Røe Isaksen er her, det har vi ikke registrert tidligere.
Han hevder videre at det har seget inn en erkjennelse i alle partier – fra ytterste venstre til høyre – at det ikke hjelper med «liberalt sinnelag og gode intensjoner hvis det skaper nye sosiale problemer med høy innvandring». En slik påstand fra Røe Isaksens er sikkert tenkt som en legitimering av Høyres erkjennelse, men at partiene til venstre for høyresiden i Arbeiderpartiet har erkjent dette, det er å smøre tjukt på.
Sysselsetting, barnefattigdom og andre følgefeil
I 2008-2009 bestemte HRS seg for å bidra til å «snu debatten» om innvandringens og dens konsekvenser nettopp ved å mye sterkere dra inn det økonomiske perspektivet. Ikke fordi vi mente at det i seg selv var det viktigste, men fordi det kunne kanskje få innvandrings- og integreringsdebatten ut av følerifella, eller det Røe Isaksen omtaler som liberalt sinnelag og gode intensjoner. Hva ville da være bedre enn å få (kyniske) økonomer på banen? Og som kjent: Mange av disse finner vi nettopp i Høyre. Hvis selv Høyrefolk, der mange ikke trenger å forholde seg til negative konsekvenser av innvandringen eller der de faktisk tjener på innvandringen ved f.eks. billig arbeidskraft og au-pair, kunne innse at konsekvensene likevel kunne møte dem på et aggregert plan, så kunne det kanskje være et håp for landets fremtid?
I Oslo har konsekvensene begynt å tre tydeligere frem. Mange på vestkanten er nok blitt en smule overrasket over at deres skolebarn er blitt skadelidende for omfordelingen av skolebudsjettene fra vest til øst. Eller at de ikke har fått den tiltenkte barnehageplassen fordi den er forbeholdt flyktningers barn, eller at de «plutselig» har fått asylsøkere i nabolaget fordi Oslo kommune satte i gang en vanvittig kjøpefest av boliger til asylsøkere og flyktninger i hovedstaden.
Til DN sier Røe Isaksen at situasjonen er dramatisk og ikke enkelt å løse. Vi merker oss at Røe Isaksen snakker i «jeg-form», men vi får ta det som gitt at det er Høyre som mener dette, da Røe Isaksen har vært leder av Høyres programkomité og at denne kuvendingen – eller «presiseringen», som de kanskje selv vil foretrekke å kalle det – er forankret i partiet.
Det «dramatiske» i situasjonen er at jo flere innvandrere som står utenfor arbeidsmarkedet, jo flere fattige barn vil det bli i Norge, og desto større forskjeller mellom borgerne av landet. Vi trenger ikke nok en gang gjengi disse tallene, vi trenger bare å påpeke det Røe Isaksen selv gjør: Nemlig at den ene utfordringen utløser en rekke andre utfordringer, eller det som vi kan kalle følgefeil.
_ Det er et sosialt problem, det er et økonomisk problem, det er et problem for finansieringen av velferdsstaten og det kan bli et kulturelt problem fordi det skaper motsetninger, sier Røe Isaksen.
Og hva er løsningen på utfordringene? Jo, det grusomste av det grusomme: Færre innvandrere ved innstramning i familiegjenforeninger (og -etableringer, antar vi) og innstramninger for asylsøkere. Men her er han redd for at opposisjonen vil presse frem «liberaliseringer» – for så mye for opposisjonens «erkjennelse» av innvandringens konsekvenser? Men dette forteller også sitt om hvor lite opptatt våre folkevalgte nasjonale politikere er av landet vårt. For Høyre vet at opposisjonen vil forsøke å tvinge frem liberaliseringer, og Høyre vet at de etter all sannsynlighet vil lykkes med det da Regjeringen er i mindretall.
Integreringens systemsvikt
Og så har jammen’santen også Høyre kommet til at det er snakk om «systemsvikt», men det sies lite om at denne systemsvikten er det Stortinget og regjeringer som har skylden for. Norge har i årevis betalt seg ut av en mislykket innvandrings- og integreringspolitikk. Innvandringen har over tid vært for høy og skjevfordelt, samtidig med at få krav har blitt stilt til nyankomne. Slike krav måtte jo følges opp, og det har passet dårlig med et kulturrelativistisk syn, en idé om at det synd på (alle) mennesker fra den ikke-vestlige del av verden, kombinert med berøringsangst overfor det ukjente. Systemsvikten har vært påpekt av en rekke aktører over tiår, ikke minst fra fagfolk i ulike roller, slik som for eksempel politiet. Men politikerne har puttet fingrene i ørene og lallet videre. Ingenting, merk ingenting, skulle få slitt den humane glorien fra deres partiprogram – før det ble umulig å overse innvandringens konsekvenser.
Nå må integreringen bli langt bedre, sier Røe Isaksen, men den handler uansett om antall:
_ Vi har en systemsvikt, men uansett hvor godt system vi har så klarer vi ikke integreringen om det kommer for mange.
Så var det spørsmålet om en bærekraftig velferdsstat er forenelig med å hjelpe mennesker fra krig og nød? Også her velger Røe Isaksen å påpeke det åpenbare, selv om han ser seg nødt til å påpeke at det sikkert høres «brutalt» ut, nemlig at et bærekraftig norsk velferdssystem ikke kan settes på spill gjennom innvandringspolitikken.
Dette burde ikke være brutalt å si i det hele tatt. Det er ikke mer brutalt enn å få folk til å forstå at å utarme et samfunn gjør det samme samfunnet til en ubrukelig hjelper for fremtiden. Det er dét som ligger i hele grunnlaget for «bærekraft».
Bærekraft
Det er nesten uvirkelig å se tilbake på Bærekraftutvalgets arbeid i 2013. Rapporten fra dette arbeidet fikk et sjokkaktig møte med norsk virkelighet. Vi vet selvsagt hvorfor, det handlet nok mindre om hva som sto i rapporten (det var veldokumentert), men at den kom fra FrP (og med HRS’ som betydelig bidragsgiver). For i vårt lille land er det fortsatt slik at det handler mer om hvem som sier det, enn hva som sies.
Da rapporten ble lekket i mediene før den var ferdigstilt, tok lederen av utvalget, Per-Willy Amundsen, et raskt grep: Han endret tittelen på rapporten. Den het opprinnelig «Økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring», men ble dempet ned til det som var antatt mindre «sensasjonelt», nemlig «Bærekraftig innvandring». I dag kunne denne rapporten blitt publisert som «En tikkende bombe under velferdsstaten», og antakelig bare «sjokkert» Rødt, SV, MdG og noen sjeler i Ap, med sine «sjokktiltak mot innvandring», som NRK omtalte det.
Siden ikke så mange har tid og anledning til å lese rapporter lenger, la oss derfor bare ta en liten titt på innledningen – for det har åpenbart Høyre gjort:
Fremskrittspartiet har i alle år vært opptatt av å begrense innvandringen til Norge. Grunnen er like innlysende som den er reell: Innvandringen til Norge må være økonomisk bærekraftig ellers vil ikke velferdssamfunnet Norge kunne opprettholdes på sikt.
Innvandring og integrering henger tett sammen. Det er for eksempel stor forskjell om en innvandrer til Norge for å arbeide eller om årsaken er flukt. Landbakgrunn har også stor betydning, ikke minst verdimessig. Høy innvandring av dem som er mest krevende å integrere, krever betydelige ressurser for å få disse delaktige i samfunnet. En kraftig reduksjon i innvandringen vil således frigjøre store ressurser som kan benyttes til mer målrettede og forpliktende integreringstiltak for dem som allerede er innvandret, og til å hjelpe flere i deres geografiske nærområder.
Sistnevnte henger sammen med at Norge er et høykostnadsland. De som klarer å få opphold i Norge utløser en rekke kostbare rettigheter som går på bekostning av alle de millioner i verden som har et hjelpebehov. Denne urettferdigheten som er nedfelt i systemet ønsker Fremskrittpartiets Bærekraftutvalg til livs, til tross for at vi er kjent med at det kan innebære en utfordring overfor en rekke internasjonale avtaler og konvensjoner. Utvalget er derimot av den oppfatning at dette er avtaler og konvensjoner som ikke er «hugget i stein». Når et system ikke funger etter intensjonene, må nødvendige tiltak iverksettes.
Norge er et rikt land og et av verdens beste velferdssamfunn. Vår rikdom henger ikke minst sammen med oljeformuen, men det er likevel borgernes innsats til fellesskapet som er det bærende element for velstanden. Svikter dette grunnlaget, det vil si at stadig flere blir større konsumenter av velferdsgoder enn bidragsytere til samfunnet, vil velferdssamfunnet svekkes og miste sin legitimitet. Mange av oss vil finne det urettferdig å betale høye skatter og avgifter for å finansiere et høyt velferdsnivå for mennesker som selv burde bidratt. Samtidig vil velferdsstaten svekkes fordi det ikke vil være mulig å opprettholde et høyt velferdsnivå når stadig flere utløser kostbare rettigheter, både av norske borgere og utlendinger, ikke minst relatert til EØS-avtalen.
Enkelte blir kanskje aldri økonomiske bidragsytere. Dette kan gjelde personer som har flyktet fra krigsherjede land og som lider av krigstraumer, eller at de mangler utdanning for et høykompetent land som Norge. Samtidig er Norge moralsk forpliktet til å hjelpe.
Dagens organisering av innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikken har imidlertid mange feil, inkonsekvenser og mangler.
Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg fremmer derfor politiske løsninger som vil bidra til å frigjøre mer økonomiske ressurser i Norge, som blant annet kan benyttes til å hjelpe flere mennesker på flukt i verden.
Men det er ikke bare det økonomiske perspektivet som er vesentlig. Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg ønsker samtidig en innvandring som er kulturelt og verdimessig bærekraftig. Norge har rett til å opprettholde sitt kulturelle særpreg. Flerkultur betyr ikke at Norge skal gi slipp på sine nedarvede tradisjoner for å tilpasse oss innvandrede verdier og tradisjoner. Bærekraftutvalget mener tvert om at alle i Norge skal bestrebe seg på å tilpasse seg våre grunnleggende frihetsverdier, slik som demokrati, pluralisme, likestilling, likeverd, ytringsfrihet, religiøs frihet, valgfrihet, trygghet og personvern, og bli fullverdige deltakere i det folkelige fellesskapet med respekt og ærbødighet for nasjonen Norge.
I den opphetede debatten som oppsto i kjølevannet av denne rapporten, husker jeg spesielt at det kokte på Twitter over bruken av «bærekraftig». Mange ytret sin frustrasjon og sinne, og mente at venstresiden måtte ta (tilbake) en slik begrepsbruk slik at ikke FrP eller HRS ble «eiere» av begrepet. Men nå har altså Høyre gjort «Bærekraftig velferdssamfunn» til sitt langsiktige prosjekt – og da for at Høyre skal innta en «sentrum-høyre» posisjon i den offentlige debatten, om vi skal tro Klassekampen.
Det er utvilsomt store forflytninger innen partipolitikken, men det gjenstår enda å se om det vil slå ut i realpolitikk – til det beste for landet.