Majoriteten av kvinner som behandles på innvandrermedisinsk klinikk i Hvidovre er analfabeter – typisk etter 15 til 45 år i Danmark – og noen forstår ikke tall, skriver det danske fagbladet Ugeskrift for Læger. De har mange sykdommer, store smerter og mange av dem er regelrett traumatisert. Av sin egen familie eller svigerfamilie.
Skal tro hva elitens multikulturalistiske og konliktsky tilnærming til ikke-vestlige innvandrermiljøer egentlig koster samfunnet i form av menneskelige lidelser og økonomiske ressurser?
«Sosiokulturelle helseproblemer»
Det skyldes i følge overlege Annemette Mygh patriarkalske familiemønstre og årtiers feilslått integrasjon. I tillegg kommer manglende undervisning på helsefaglige utdannelser om denne befolkningsgruppens særlige sosiokulturelle helseproblemer.
60-65 prosent av kvinnene som behandles ved innvandrermedisinsk klinikk i Hvidovre er analfabeter og enkelte forstår ikke tall. – De er syke av å være i en situasjon som gjør dem ute av stand til å inngå i en normal dynamikk med det omgivende samfunn. Syke av å ikke forstå ting, konstaterer overlege Mygh. Hun mener det er nødvendig å se på denne gruppen med helt andre øyne og andre budsjetter.
Rundt 80 prosent av klientellet ved den innvandrermedisinske avdelingen er innvandrere, hovedsakelig familiegjenforente kvinner til arbeidsinnvandrere som kom i 1960-70-årene. Opptil 65 prosent av pasientene er analfabeter, sier Mygh.
De har typisk mellom 15 og 45 års botid i Danmark, og en stor del har kommet som familiegjenforente til dansktyrkiske innvandrere fra landområder i Tyrkia. De fleste av dem har fått mellom tre og fem barn, men når omsorgsrollen for barn er over, er det ikke lenger noen forventninger til kvinnen, og hun blir sittende i et fysisk og psykisk tomrom, ofte i dyp isolasjon. De sitter helt fast i livsstilsmønstre som gjør at de hverken er i stand til å hjelpe seg selv eller gjøre fornuftig bruk av helsevesenet.
– Problemet med å være analfabet er ikke bare at du ikke kan lese og skrive. Det påvirker hele din begrepsverden og din forståelsesramme. Du har vanskelig for å forstå årsakssammenhenger, og din kunnskap om egen kropp, om sykdommer og sammenhenger, er stort sett ikke-eksisterende, sier den nylig pensjonerte overlegen.
– Kvinnene har stort sett ingen forventninger til seg selv som aktive medspillere i hvordan livet eller helsen deres er, men legger ansvaret på religion, samfunnet og helsevesenet – uten kunnskap og forståelse for hva de selv kan gjøre for å få et bedre liv og en bedre tilværelse, fortsetter hun.
Store konsekvenser
Noen av dem har heller ingen tallforståelse, hvilket er et stort problem når det kommer til medisinering, fordi de hverken kan lese anvisninger eller forstå om man skal ta preparatet to eller tre ganger – og hvorfor.
En stor del av innvandrermedisinsk klinikks arbeid består da også i å øke kunnskapen i det øvrige helsesystemet om hvor stort problem denne pasientsgruppens analfabetisme og dertilhørende konsekvenser faktisk er.
Når Mygh underviser kolleger, er de fleste dybt forbauset over å høre om de mange analfabeter i denne pasientgruppen.
”Det betyder, at mange af dem, når de er i kontakt med sundhedssystemet, bliver håndteret, som om de ikke er analfabeter. Ingen drømmer jo om, at de er det. Derfor hopper kommunikationen allerede af på Trin 1”, forklarer hun.
Når hverken patienten, lægen, sygeplejersken eller socialrådgiveren kommunikerer på samme niveau, er det dømt til at køre af sporet. Derfor har de fleste af klinikkens patienter været igennem ”en Odyssé” i sundhedssystemet, måske med 30-50 kontakter, der ikke har ført til en bedring eller forståelse af tilstanden, fortæller Annemette Mygh.
Sosial kontroll og livsstilsykdommer
Den aktuelle pasientgruppen er ofte ekstremt inaktive, hvilket fører til stor overvekt og påfølgende sykdommer. I tillegg kommer den sosiale kontrollen som disse kvinnene er underlagt, og som begrenser dem i øvrig kontakt med omgivelsene. De befinner seg ofte i ekkokamre, gjerne med egne barn eller venninner samt deres barn som er i samme situasjon. Dette utgjør hele deres verden. De er alle utenfor arbeidsmarkedet.
De fleste har smerter fra topp til tå, opplyser Mygh, som påpeker at det skyldes tiår hvor man har sittet eller ligget «som en statue». Musklene svinner hen fordi de ikke bruker kroppen sin.
Derfor får disse patienter tilbudt undervisning, bl.a. om fysisk aktivitet og kostvejledning, individuelt eller i gruppe, og fysioterapi efter behov.
Et forløb på klinikken begynder med en omfattende helbredsundersøgelse, bl.a. for at udelukke infektionssygdomme. Ved positive fund bliver patienten henvist til specialafdeling med grundig beskrivelse af problemstillingen, evt. med besked til egen læge.
”Patienterne har været til et hav af speciallæger, uden at de oplever, at det har ført til noget. Ofte har speciallægen oplevet, at behandlingen er uden effekt. Enten pga. fejlkommunikation, fordi der ikke er anvendt tolk, eller tolken talte en forkert dialekt. Men i mange tilfælde fordi patienterne har svært ved at følge behandlingen. Speciallægen har ikke spurgt ind til patientens mulige analfabetisme – og fordi hun er analfabet, kan hun ikke finde ud af at tage sin medicin efter forskrifterne”.
Traumatisering og vold
Utover medisinske undersøkelser, er det nødvendig med en «sosial anamnese» som tar høyde for kulturelle aspekter. Ved innvandrermedisinsk klinikk spør man for eksempel pasienten om hvordan hun har kommet seg dit, om hun er blitt kjørt eller har tatt bussen. Dette er for kartlegge hvor godt pasienten er i stand til å navigere i samfunnet. Hvis man etter 40 år i Danmark ikke selv kan finne ut av å ta bussen, avslører det en del om hvordan man lever, mener Mygh.
Det er ikke bare analfabetismen som utgjør en hindring for å lære seg dansk i Danmark. Mange av innvandrerkvinnene er rett og slett traumatiserte selv om de ikke kommer fra krigsområder. I stedet er de blitt traumatisert i sine egne hjem, fastslår Mygh:
– En del er mye mer traumtisert enn man først tror. De er traumatisert av familien; av en voldelig mann og en voldelig svigerfamilie, sier hun. En pasient forteller for eksempel at da hun ble familiegjenforent i Danmark som ung brud, måtte hun etterhvert barbere av seg håret fordi svigerfamilien hadde for vane å gripe henne i håret og slenge henne inn i veggen når hun ikke adlød ordre.
Slave i eget hjem
Andre forteller at de kommer til Danmark og opplever at de har blitt svigerfamiliens nye slave, også når de får egne barn. Andre igjen forteller hårreisende historier om langvarig sexmisbruk som barn i hjemlandet, men som ble fortiet av omgivelsene. – Det er mange traumer blant disse kvinnene, konstaterer Mygh.
Myghs observasjoner støttes av rapporten »Familien betyr alt – Vold mot kvinner i etniske minoritetsfamilier.« Rapporten ble utarbeidet i 2011 for Trygfonden og Dannerhuset, for å få innsikt i hvilke særlige hjelpebehov etniske minoritetskvinner på landets krisesentre – hvor de da utgjorde 48 prosent av beboerne – har. Den dag i dag utgjør rapporten grunnlaget for Dannerhusets arbeid med minoritetskvinner og er pliktlesning for nyansatte.
Rapporten var den største og mest omfattende i sitt slag. Lektor på Roskilde Universitet (RUC) Yvonne Mørck, antropolog Bo Wagner Sørensen (RUC) og forsker Sofie Danneskiold-Samsøe intervjuet 42 minoritetskvinner som var utsatt for vold og sosial kontroll, samt en lang rekke profesjonelle på 25 krisesentre som arbeidet med kvinner i samme situasjon. Rapporten avdekket helt særlige vilkår for de etniske minoritetskvinnene som oppsøkte krisesentre.
Hovedkonklusjonen er at disse kvinnene – i motsetning til etnisk danske kvinner – typisk blir utsatt for vold og kontroll av flere familiemedlemmer og at familien bakker opp volden. – Det er kvinnen det er noe galt med, ikke voldsutøveren, og derfor blir de utstøtt av hele familien og det etniske miljøet når de søker hjelp på krisesentre, sier Danneskiold-Samsøe.
- Kvindens omgivelser (familie, venner og andre sosiale miljøer) spiller en sentral rolle for den vold en kvinnen utsettes for.
- Der er typisk flere voldsutøvere: ektemannen, svigerfamilien og i noen tilfeller også kvinnens egne foreldre, brødre og onkler.
- Det dreier seg om transnasjonal sosial kontroll, idet familiemedlemmer overalt i verden har innflytelse på volden og hvorvidt det skal gjøres noe for å forhindre den.
- Kvinner som har kommet til Danmark ifb. med inngåelse av ekteskap utgjør en særlig utsatt gruppe. De fleste ekteskap er arrangerte og paret har sjelden kjent hverandre før giftermålet.
- Lojalitet overfor familien spiller en viktig rolle for at mange kvinner forblir i voldelige forhold.
- Forlater kvinnen mannen, forsvinner hennes nettverk i form av egen familie og det etniske minoritetsmiljøet.
Forskningsrapporten ble ikke godt mottatt av blant andre kvinneorganisasjonen Kvinfo.
Ikke bare i Danmark
Danske minoritetsmiljøer er neppe alene om produsere traumatiserte kvinner. Det er nemlig nok av «innvandrerrepresentanter» og miljøer som viderefører det patriarkalske familiemønsteret som Mygh og ovenstående rapport viser til.
Allerede i 2003 avdekket HRS ekteskapsmønsteret blant sentrale grupper i Norge. Blant pakistanerne i Norge giftet så og si alle seg med en av samme opprinnelse, der flertallet var henteekteskap fra Pakistan. I forbindelse med filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsens Brennpunkt-dokumentaren «Frivillig tvang» for NRK (2014) kom det frem at 49,4 prosent av norskfødte menn og 44,2 prosent av norskfødte kvinner med pakistanske foreldre gifter seg med noen fra foreldrenes hjemland.
– Det er dramatisk for dem som må godta dette. De får en ektefelle fra en helt annen verdensdel som de ikke har noe annet enn hudfarge til felles med, sier Rolfsen.
Grunnen til det høye tallet, er ifølge Rolfsen måten mange norskpakistanere blir oppdratt på.
– De godtar det fordi de blir oppdratt slik. Foreldrene lærer dem at de ikke er norske når de er bitte små, og dermed godtar de også dette presset. De anser ofte henteekteskap som sitt eget valg, og tar valget i den tro at det er deres eget valg.
Og det er ikke uten grunn at de blir oppdratt slik, for det er nettopp en del av det patriarkalske familiemønsteret disse miljøene søker å opprettholde. I 2011 sa leder av Norsk Innvandrerforum Athar Ali det rett ut (min uth.):
Det er trygt å gifte seg med søskenbarn, fordi man kjenner dem bedre enn andre «fremmede». Det er dessuten en viktig alliansebygging for familien og en vanlig skikk i muslimske land. Dessuten kan en inngiftet niese ta bedre vare på gamle familiemedlemmer enn andre som ikke kjenner familien like godt.
Den skal tidlig krøkes…
Det forplanter seg selvfølgelig blant de unge, som f.eks. 18 år gamle Hassan:
Hassan er 18 år og drømmer om å bli megler. Han sier det ikke er så farlig hvem han skal gifte seg med, bare hun er villig til å pleie foreldrene hans når de blir gamle.– Jeg skal bare ha en kone som passer på mine foreldre. Det spiller ingen rolle hvem hun er, så lenge hun er muslim, pakistaner, og vet hva som er riktig og galt, sier Hassan i Brennpunkt-dokumentaren «Frivillig tvang».
I dokumentaren besøker han et sykehjem, og snakker med norske eldre som bor der. Selv om de forteller at de er der av eget ønske, sier han at det burde være en ære å ta vare på sine gamle foreldre.– Jeg kunne aldri puttet foreldrene mine i et hjem der andre skal ta vare på dem. Jeg synes ikke det er bra. Barna burde ta vare på de eldre, det er noe hvite ikke gjør, sier han. ( … )
– Men du ønsker å bli megler, det kan bli mye jobb. Hvordan skal du klare det?
– Jeg tenker at kona mi kan gjøre det. Jeg må finne en kone fra Pakistan. Norske og norsk-pakistanske jenter vil ikke det, sier Hassan.
Hva myndigheter og øvrig eliters konfliktskye og multikulturalistiske tilnærming til disse miljøene har kostet i menneskelige lidelser og økonomiske ressurser er det umulig å anslå. Hvor lenge til skal man la de aktuelle miljøene få praktisere og videreføre de direkte skadelige, traumatiserende oppdragelses- og familiemønstrene, mon tro?