I 2011 utarbeidet to forskere rapporten »Familien betyr alt – Vold mot kvinner i etniske minoritetsfamilier.« Rapporten ble utarbeidet for Trygfonden og Dannerhuset, for å få innsikt i hvilke særlige hjelpebehov etniske minoritetskvinner på landets krisesentre – hvor de utgjør 48 prosent av beboerne – har. Den dag i dag utgjør rapporten grunnlaget for Dannerhusets arbeid med minoritetskvinner og er pliktlesning for nyansatte, melder Berlingske.
Rapporten var den gangen den største og mest omfattende i sitt slag. Lektor på Roskilde Universitet (RUC) Yvonne Mørck, antropolog Bo Wagner Sørensen (RUC) og forsker Sofie Danneskiold-Samsøe intervjuet 42 minoritetskvinner som var utsatt for vold og sosial kontroll, samt en lang rekke profesjonelle på 25 krisesentre som arbeidet med kvinner i samme situasjon. Rapporten avdekket helt særlige vilkår for de etniske minoritetskvinnene som oppsøkte krisesentre.
Hovedkonklusjonen er at disse kvinnene – i motsetning til etnisk danske kvinner – typisk blir utsatt for vold og kontroll av flere familiemedlemmer og at familien bakker opp volden. – Det er kvinnen det er noe galt med, ikke voldsutøveren, og derfor blir de utstøtt av hele familien og det etniske miljøet når de søker hjelp på krisesentre, forteller Danneskiold-Samsøe til Berlingske.
- Kvindens bagland (familie, venner og andre sociale miljøer) spiller en central rolle for den vold, kvinden udsættes for.
- Der er typisk flere voldsudøvere: ægtemanden, svigerfamilien og i nogle tilfælde også kvindens egne forældre, brødre og onkler.
- Der er tale om en transnational social kontrol, idet familiemedlemmer overalt i verden har indflydelse på volden, og om der skal gøres noget for at forhindre den.
- Kvinder, der er kommet til Danmark ifm. indgåelse af ægteskab (såkaldte ægteskabsmigranter), udgør en særlig udsat gruppe. De fleste ægteskaber er arrangerede, og parret har sjældent kendt hinanden før ægteskabets indgåelse.
- Loyalitet over for familien spiller en vigtig rolle for, at mange kvinder bliver i voldelige forhold.
- Forlader kvinden manden, forsvinder hendes netværk i form af egen familie og det etniske minoritetsmiljø.
Forskningsrapporten ble imidlertid ikke godt mottatt.
Man skulle jo ellers tro at et forskningsmiljø med fokus på etniske kvinners situasjon ville bli glade for mer kunnskap, men organisasjonen Kvinfo – som er et nasjonalt kunnskapssenter og forskningsbibliotek som arbeider med å igangsette og formidle forskning om kjønn, likestilling og etnisitet – reagerte i stedet med å trekke forskernes redelighet i tvil. Kvinfo skrev følgelig en anmeldelse av rapporten på egen hjemmeside, hvor man stilte spørsmål ved selve forskningens validitet og ved forskernes dagsorden. Anmeldelsen var så grov at kultursosiolog og lektor ved Syddansk Universitet Mehmet Necef fremdeles bruker den som eksempel på et problematisk partsinnlegg i undervisningen.
»Kvinfos anmeldelse var ikke en anmeldelse, men et partsindlæg. Rapporten var højt kvalificeret akademisk arbejde, hvor materialet var indsamlet over flere år, som blev angrebet på Kvinfos hjemmeside. Jeg bruger rapporten i min undervisning som eksempel på underbygget videnskab, og »anmeldelsen« i gåseøjne som eksempel på et videnskabeligt problematisk partsindlæg,« siger Mehmet Necef.
Kvinfo har da også blitt gjenstand for massiv kritikk i en årrekke for å ignorere og svikte utsatte minoritetskvinners kamp for likestilling. Integrasjonsminister Inger Støjberg vurderer for tiden å stoppe finansieringen av organisasjonen, da hun mener at de ikke når ut til kvinner bosatt i ghetto-områder.
»Man kunne have brugt undersøgelsen, der var den største af sin art i Norden, til at lære noget nyt om et lukket miljø, men det virkede ikke som om, at Kvinfo var interesseret i det. Jeg var overrasket over, at der ikke var større interesse for vores omfattende undersøgelse. Det havde været relevant for Kvinfo, der beskæftiger sig med køn og ligestilling, at tage undersøgelsen op. Men det gjorde de ikke. Det syntes jeg var ærgerligt,« siger lektor på RUC Yvonne Mørck, der stod bag rapporten
Forskerne mener at forskning som viser negative sider av virkeligheten i minoritetsmiljøer blir dysset ned eller forsøkt bekjempet av danske forskningsmiljø som Kvinfo er en del av.
– Det hersker en forestilling om at forskningen skal oppveie for den massivt negative omtalen minoriteter blir utsatt for. Man skal istedet legge vekt på mer positive sider av minoritetsmiljøet, og unnlate å påpeke forskjeller, sier Danneskiold-Samsøe og konstaterer:
– Men det er forskjell. Det er tydelige fellestrekk ved den volden som kvinner blir utsatt for i etniske minoritetsmiljøer, som etnisk danske kvinner ikke blir utsatt for.
Necef, som også forsker på forholdene i minoritetsmiljøer, er enig i at forskning som viser en ubehagelig virkelighet ikke er velsett. Å påpeke negative aspekter ved tilvandret kultur oppfattes som kontroversielt i forskningsmiljøet. – Dette er noe de fleste forskere ikke vil snakke om eller jobbe med, sier han.
Yvonne Mørck mener at berøringsangsten skyldes frykt for å sette etniske minoriteter i et dårlig lys. De som motarbeider denne typen forskning mener nemlig at slik kunnskap vil stigmatisere etniske minoritetsmenn – abstrakt stigmatisering er tross alt meget verre enn konkret vold, må vite – og ikke minst: at dokumentasjon på minoritetsmiljøers undertrykkelse av og vold mot kvinner vil bli brukt av den politiske høyresiden:
»Det er absurd, at man vil fjerne bevillingerne til Kvinfo, men Kvinfo og mange feminister har været for berøringsangst i forhold til social kontrol i minoritetsmiljøer. Modstandere af denne type forskning mener, at man bærer ved til racisternes bål. Man er bange for, at dokumentation for vold mod kvinder i etniske minoritetsmiljøer vil blive taget op af højrefløjen. Derfor ønsker man ikke at få de undertrykkelsesformer, der er i miljøet, frem i lyset. Kritikerne mener, at det fører til en stigmatisering af etniske minoritetsmænd. Men den berøringsangst opfatter jeg som et svigt af de kvinder og børn – og mænd, der bliver udsat for vold og social kontrol,« siger Yvonne Mørck, der i lighed med Sofie Danneskiold-Samsøe, håber at Kvinfo består.
Politiseringen av det som en gang var forskning er som vanlig ikke noe vakkert syn. Men det er helt sikkert kjempegodt ment, selv om man altså ender med å beskytte voldsutøverne blant minoritetsmenn fremfor voldsofrene blant minoritetskvinner.