Brottsförebyggande rådets (BRÅ) nye rapport viser at tilliten til det svenske politiet og rettsystemet er på et bunnivå i såkalte utsatte områder. Over halvparten av innbyggerne oppgir at at kriminelle påvirker dem til ikke å ringe politiet eller vitne. Hele syv av ti oppgir også at de ikke de ikke kan bevege seg fritt i området og at de ikke våger å si fra dersom de ser for eksempel vandalisme. Årsaken er redsel for alt fra trakasserier til grov vold mot egen person eller pårørende. «Taushet har blitt en etablert norm blant visse grupper innbyggere, skriver BRÅ.
Det gjelder ikke bare «utsatte områder». Tilliten til svensk politi er generelt lav, i 2017 sank den til 54 prosent. Det er en nedgang på hele 7 prosentpoeng fra 2016, og 11 prosentpoeng fra 2015. Politiets oppklaringsprosent er da også på rekordlave 14 prosent.
Det er ikke så underlig, for som nevnt over: i de sterkt kriminalitetsplagede forstedene, vegrer innbyggerne seg for å ringe politiet og/eller vitne, i tillegg til at mange heller benytter seg av de parallelle rettssystemene som er etablert i de forskjellige områdene.
Hvem kan vel ha tillit til et system som dette?
Og den manglende tilliten politiet eventuelt ikke sørger for, den tar øvrige samfunnsinstitusjoner seg av.
Som i dette flotte tilfellet fra dagens Göteborg. En 14 år gammel gutt var sint på en jevnaldrende jente og tok med seg en skarpladd pistol og truet henne på livet. 14-åringen, som er utenlandsk statsborger, skal ha vært opprørt for noe som hadde skjedd med lillesøsteren hans, som er venn med den truede jentas lillesøster. Saken ble anmeldt dagen etter, politiet foretok en husransakelse hos guttens familie og fant det skarpladde våpenet samt ammunisjon. Det første 14-åringen spurte politiet om da han ble pågrepet, mistenkt for grov våpenforbrytelse og trusler, var hvem som hadde sladret.
Gutten, som beskrives som «grenseløs» og altså nettopp hadde truet en jevnaldrende jente, ble overlevert til sosialtjenesten – som ikke iverksatte noen tiltak, men slapp ham rett ut på gaten igjen. Med all verdens tid og muligheter til å finne ut hvem som «sladret.» Men da slipper i alle fall sosialtjenesten å bekymre seg for at han ikke har noe fordrive tiden med.
Hans 14 år gamle offer frykter nå for sitt liv. – Jenta har det fælt og er redd, sier en opprørt politibetjent med kjennskap til saken.
Intet unntak
Hva verre er: Politiet i Göteborg kjenner til flere lignende saker og sier at saken slett ikke er noe unntak, og at det er «langt fra uvanlig» at sosialtjenesten behandler saker som dette på samme måte.
Ingvor Gunnarsson är sektorschef för socialtjänsten i Göteborgs stadsdelsförvaltning centrum.
Hon kan inte prata om det enskilda ärendet med 14-åringen, men svarar på generella frågor om omhändertagande och socialtjänstens arbete.
–För att fatta ett beslut om LVU måste lagstiftningens kriterier vara uppfyllda. Det handlar om den unges hälsa och utveckling och inte om samhällsskydd. Om det finns ett vård och behandlingsbehov kan behovet också ha tillgodosetts genom frivillig vård.
Varför har man inte gjort det då? Han hade ju en pistol.
– Får man allvarliga indikationer måste socialtjänsten omedelbart göra en bedömning. Det är svårt för mig att svara på man jag utgår från att socialtjänsten gjort en risk– och skyddsbedömning. Vi uttalar oss inte i individuella ärenden. Grunderna för socialtjänstens bedömning omfattas av sekretess.
Den 14-årige pojken är utländsk medborgare, spelar det någon roll i sammanhanget?
– Akuta bedömningar och omhändertaganden kan alltid göras, men man borde se till att hans hemland agerar.
Ond – og farlig – sirkel
Det er en ond sirkel, som underminerer hele rettsstaten om den får pågå stort lenger. Fordi folk ikke anmelder eller vil stå frem som vitner, synker politiets oppklaringsprosent, hvilket forsterker mistilliten som allerede foreligger. Dermed vil enda flere unnlate å anmelde og stille som vitne.
Det er i grunn og bunn ikke politiets skyld, men rettssystemet og øvrige samfunnsinstitusjoner.
Skylden har det offisielle Sverige, som faktisk hevder at kriminaliteten går ned. Det er jo ikke så rart, når folk ikke anmelder. Og hvem har vel lyst til å anmelde, eller vitne mot, en voldelig forbryter eller et gjengmedlem når vedkommende som regel blir sluppet løs etter et kort avhør og dermed er fri til å dukke opp på døren din? Eller med det i mente at dersom vedkommende mot formodning skulle bli fengslet for en kort stund, så herjer fortsatt resten av hans lojale, like kriminelle familie eller venner fritt i nabolaget ditt?
– Innbyggerne sier til oss – dere slipper dem jo med en gang. Hvorfor skal jeg vitne? På mandag står de jo utenfor døren min og truer meg. Det blir en taushetskultur, der vi må flytte vitner til andre boligområder. I stedet for å bygge tillit til politiet, skaper vi grobunn for parallelle rettsystem, sa områdesjef for lokalpolitiet i Storgöteborg Nordost Ulf Merlander i 2016.
Vi skal for øvrig huske på at dette er personer som ikke en gang viker tilbake fra å true uniformert politi og familiene deres.
Et av problemene er at det i stor grad dreier seg om unge menn i 16-23 års alderen, og denne gruppen er det vanskelig å få frihetsberøvet og dømt til fengselsstraff. I tillegg er det svenske – som det norske – straffesystemet fullt av rabatter. Er du mellom 18 og 21 år forsvinner halve straffen automatisk. Har du begått mange forbrytelser finnes det til og med kraftig rabatt for det, såkalt påtalelette. I tillegg kommer strafferabatten i selve kriminalomsorgen.
På tide å ruste opp lovverket for å takle den kriminaliteten vi har importert?
Et annet, stadig mer merkbart problem, er de kriminelles innstilling. Den tradisjonelle svenske – nordeuropeiske generelt, kan vi nok legge til – håndteringen av kriminalitet går ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss»: en som har våre normer internalisert, men som av sosiale årsaker – som f.eks. arbeidsledighet, dårlige fremtidsutsikter, påvirkning fra andre eller rusmisbruk – har endt opp i kriminalitet. Vi møter dem med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer familien deres. – Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, skriver statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrand.
Han peker da også på et faktum som begynner å blir rimelig synlig for de fleste: Det er ikke snakk om unge menn som har vært sjanseløse her i livet, de har ikke havnet på skråplanet; de er ikke rusmisbrukere. – De deler ganske enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet til samfunnet, konstaterer han.
Fengselsstraff oppfattes ikke som noen skam i disse miljøene. Det oppfattes riktignok som noe besværlig som må unngås fordi det er upraktisk og kjedelig å sitte inne, men ikke noe mer enn det. Lojaliteten er derimot ekstremt sterk når det gjelder gjengen, vennene, familien, klanen og nabolaget. Og den er gjensidig: – Vi kan ikke alltid involvere familiene deres når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er god, han bringer hjem penger. Den ofte uforbeholdne kjærligheten til moren og respekten for faren besvares ikke sjelden av en fullstendig, og i beste fall, blind lojalitet tilbake, fortsetter Ahlstrand.
Høyrepopulisme: Enn så lenge en bekvem sovepute
Men mens godfolks tillit til samfunnsinstitusjonene og rettsstaten forståelig nok synker i takt med den helt uholdbare utviklingen, klør rådville politikere og medier seg i hodet og formår lite annet enn å peke sløvt på «høyrepopulismen». Og foreslå nye lover som begrenser ytringsfriheten på internett da, selvfølgelig. Det er jo best at dette ikke snakkes om, for da får jo alle automatisk ny supertillit til systemer og institusjoner som ikke lenger fungerer hensiktsmessig for den lovlydige delen av befolkningen. For kriminelle fungerer det derimot aldeles utmerket.
Gad vite hvor stor velgerandel de sistnevnte utgjør?