Islam

Ble koblet til Hitler for kamp mot hijab

De som prøver å bekjempe ekstremisme, ender gjerne selv opp med å bli definert som ekstremister - av ekstremister. Så ikke røre hijaben på jentebarn!

Dette dramaet har nylig funnet sted i Storbritannia, og ha med i tankene at Ap og Jonas Gahr Støre vil prøve å overta eierskapet til innvandring og integrering i Norge, et parti som ikke har tatt fremveksten av ekstremisme/islamisme særlig på alvor, ikke så ulikt Solberg-regjeringen:

St. Stephens skole øst i London er en sekulær skole i et område dominerte av folk fra Pakistan og Bangladesh. Skolens resultat er blant de beste i England.

Rektor Neena Lall ville ta noen ytterligere grep for å ruste barna til å bli gode, velfungerende britiske borgere. Sammen med en annen lederskikkelse ved skolen, Arid Qawi, bestemte hun at barn under åtte år ikke skulle bruke hijab. Lall og Qawi stoppet også barn i å faste under ramadan når de ble fysisk og mentalt dårlige.

St. Stephen’s skolen.

I tillegg var rektor Lall bekymret over det faktum at så mange av elevene ikke opplevde seg som britiske. Hun ønsket derfor å undervise elevene i britiske verdier. Hva skjedde da?

Khan ble koblet til Hitler.

Fem lokalpolitikere mente hijab-forbudet ville ødelegge elevene, intimidere dem og gi dem opplevelsen av å være truet når de praktiserte sin tro. Dette utløste igjen at 20.000 signerte et opprop om at forbudet måtte oppheves. Og de vant frem. I forrige uke krøp Lall til korset (eller halvmånen, om man vil), og ba om unnskyldning og gjorde om på policyen sin.

Motstander av ekstremisme blir de ekstreme

Denne hendelsen peker videre på hva den frihetsorienterte muslimen som bekjemper religiøs ekstremisme, Sara Khan, også opplever. Khan er en menneskerettighetsaktivist og leder organisasjonen Inspire. Denne Khan er ikke lite «frekk», for hun oppfordrer faktisk muslimer til å integrere seg i landet de bor i. Hun mener også organisasjoner og predikanter som fremmer ekstremisme eller vold må konfronteres – head on – og har tatt til ordet for at muslimer selv er åpne om hatefulle ideologier og intoleranse i deres segregerte samfunn.

Hvordan reagerte da de såkalte moderate muslimske talspersonene? De ble rasende. Khans verste forbrytelse ser ut til at hun har støttet regjeringens program for å forebygge ekstremisme.

Et program (Prevent) som har til hensikt å forebygge at noen blir terrorister eller vil støtte terror (sic!). Prevent oppfordrer nemlig muslimer selv til å informere myndighetene om individer med ekstreme holdninger. Ergo ber regjeringen folk om å være «spioner» blant sine egne, dertil sponset av staten, er tlsvaret. Khan anses for å være regjeringens talerør.

Sara Khan på CNN etter massakren på Charlie Hebdo i 2015.

Khans «forbrytelse» er at hun som ekstremisme-bekjemper er anti-ekstremisme. Ifølge et Labour-medlem, Naz Shah, er problemet også at Khan «ikke aksepterer bekymringene» for de muslimske selvisolerte samfunnene. De samme samfunnene som altså produserer ekstremisme, men akkurat sistnevnte er ikke på Shahs liste over bekymringer. Altså skal man ikke være bekymret for verken enkeltindivid eller grupper på innsiden av de samme samfunnene. Det er rett og slett forbudt. Det har gått så langt at også den konservative Baronesse Warsi har satt sitt godkjenningsstempel på en klage fra et muslimske kvinnenettverk som krever at Khan må avkreves å ha «troverdighet og tillit» på tvers av hele det muslimske spekteret. Da inkluderer ved det også tillit hos imamer og hatpredikanter.

Khan er også nylig utnevnt som den Storbritannias første kommissær mot ekstremisme og har ingen tillit, sier muslimske grupperinger. 

Se denne mannen uttale seg i svært generelle, talende og negative ordelag om Sara Khan. 

Ekstremister infiltrerer, og politikere toer hendene

Å bekjempe ekstremisme, handler selvsagt ikke bare om å bekjempe voldelig ekstremisme, noe HRS har forfektet på inn- og utpust de senere årene. Også tidligere statsminister David Cameron, har den samme oppfatningen. Ikke-voldelig ekstremisme er mellomstasjonen for å kunne bli voldelig.

For få år siden ble det avslørt at islamister hadde infiltrert britiske skoler, ikke minst i Birmingham, den såkalte Trojan Horse-skandalen. Ikke-muslimske lærere ble presset fra stillingene gjennom trakassering, jenteelever ble presset inn i hijab, seksualundervisning var fjernet fra timeplanen, og jenter og gutter jenter var segregerte i klasserommene. Vi snakker ikke om en håndfull skoler som var rammet av denne ideologiske pesten, men antakelige en mengde skoler i England, som en kritiker den gang sa det. Frykt for å bli stemplet som rasist eller islamofob stoppet myndighetene fra å gripe inn, mente denne kritikeren, som selv var muslim.

Ser man parallellen til hva Lall og Khan opplever? Og hva skal man med Prevent når regjeringen selv ikke vil gripe inn i verken Trojan Horse-skandalen – så det monner – og også aktivt støtte opp frihetsorienterte personer som Lall og Khan? Det er feighet som ligger til grunn for at maktpersoner ikke tar ansvar. Det finnes ingen annen god forklaring. Men hvorfor er de så fryktsomme? Antakelig fordi de ekstreme, ikke-voldelige som voldelige, har en bred støtte blant muslimer. Reell støtte, eller støtte basert på frykt for de reelle ekstremistene.

Det er de ekstreme som leder an. Derom ingen tvil. De vinner terreng etter terreng, år etter år.

Ekstremismens ansikt i Norge – alt ved det samme

De gode kårene har de også i Norge. Yndede mediepersoner – som altså brukes som «ekspertkommentatorer» – blir ikke konfrontert med hva de faktisk står for, samtidig som de får mikrofonen til å definere de som jobber mot ekstremisme som nettopp ekstremister, Ja da, jeg vet at vi i HRS er blant disse «ekstremistene». Dette fikk jo eksempelvis mediene klart frem da de lot Islamsk Råds Mehtab Afsar (Minhaj-bevegelsen, som står bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan) og Basim Ghozlan (Brorskapet) til å definere hvem som er ekstremist. 

Ja, endog Hitler, Stalin, fascisme og rasisme, sies det fra Ghozlans munn.

Hvor Vest-Europa er om en håndfull år er absolutt uvisst, men man aner konturene av noe større, noe mer ekstremt, enn hva som her er beskrevet. Ap ved Jonas Gahr Støre skal få til integrering med tiltak som neppe vil føre til særlig mer integrering. Det er som i Storbritannia; utviklingen har gått for langt. Mørkekreftene har fått et solid grep, og man blir nødt til å ta radikale grep for å motvirke dem. Da kan det bli bråk, og det vet nok politikere som Støre meget godt. 

Inspirert av Melanie Phillips: Cowardice allows Muslim extremism to thrive

Les også om samme skole, St. Stephen, hos BBC.