Eksterne skribenter

Aasrud (Ap) skylder Storhaug en unnskyldning

Nå kommer Arbeiderpartiet diltende etter med sine "a-ha" opplevelser om æresvold og sosial kontroll. Men de kan tørke krokodilletårene et sted vi andre slipper å se det, og heller be om unnskyldning for å ha demonisert dem som i årevis har pekt på realitetene.

Da jeg leste Rigmor Aasrud (Ap) sitt innlegg om sin «aha-opplevelse» angående æresvold og sosial kontroll i visse innvandrerfamilier, var det noe av det nedrigste jeg har lest av en Opplands-politiker. Her har Hege Storhaug i 20 år gjort et heltestykke i å informere om akkurat dette. Det eneste Aasrud og hennes partifeller har øst ut av seg mot henne er edder og galle, med de mest hatefulle og nedrige stempler på denne kunnskapsrike Kvinnen med stor K.

Det er dette Hege Storhaug har jobba imot i alle disse år. Det var kampen for disse undertrykte innvandrerjentene som gjorde at Hege Storhaug brukte flere år i Pakistan for å finne ut av. Den kunnskapen tok hun med seg hjem til Norge i håp om å videreformidle til oss her på bjerget. Men Jeppe satt hos frisøren sin og ville ikke forstyrres.

Hege Storhaug har mange egenskaper Aasrud ikke er i nærheten av å ha. Kan nevne vitebegjær, kunnskap, mot, visjoner som ikke omhandler sitt ego, og moral. Jeg kan ikke se at Aasruds «aha-opplevelse» tilsier at hun besitter noen av disse egenskaper.

Aasrud og hennes parti har gjort hva de kan for å sverte HRS sitt enormt viktige og rettvise arbeid. Hennes regjering fratok HRS den økonomiske støtten fordi de trodde det tjente Ap i Oslo og Akershus ved å kjøpe seg minoritetsstemmer (les norsk-pakistanske).

Det er Aasrud og Aps politikk som har vært rådende når de har invitert 7-barns familier fra Somalia i form av familiegjenforening, kjedeinnvandring. 2 analfabetiske foreldre med sine 7 barn tar de inn til Norge for å bosette på 68 kvadratmeter på Tøyen. Det er muligens ei bombe for Rigmor Aasrud, men til og med midt på Finnmarksvidda er det kostbart å bosette en 7-barns familie.

Det hjelper ikke med ballbinge og blomsterkasser langs fortauet for at familiene de har hentet hit, skal bli «integrert». Har de egentlig spurt seg sjøl om disse vil integreres?

Det Ap som i årtier har snudd ryggen til når unge jenter og gutter, nærmest på dagen etter ungdomsskolen er slutt, blir flydd ned til Pakistan og «Little Norway» der for å bli gifta bort til et søskenbarn. Det er en patriarkalsk stammekultur som råder der, men det er kanskje også ei bombe for Aasrud? Hege Storhaug dro ned dit for egen regning og på eget initiativ for å skaffe seg kunnskap, for 20 år siden.

Hennes utrettelige arbeid for minoritetskvinner og barns trygghet og rettferdighet vil ikke Ap, ja ingen parti for den del, noen gang kunne matche. Imens har Aasrud og Ap tråkka på Hege Storhaug på den nedrigste måte.

Om noen fortjener feministprisen, så er det Hege Storhaug.

Det var først etter at ratingen til Ap falt som en stein i Mjøsa at Aasrud og resten av Aps førergruppe «plutselig» oppdaget noen brunøyde kvinner å gjemme vegringssynden sin bak. Det bare nok en spiker i kista for den organisasjonen hun tilhører.

Shurika Hansen og alle de andre kvinnene av «De Skamløse» skal ha all ære for å ha tatt den støyten de har tatt. Shurika Hansen har, i motsetning til Aps stortingsgruppe og partiledelse, noen av de samme egenskapene som Hege Storhaug, om enn ikke like omfattende og kunnskapsrik hva gjelder patriarkalske muslimske stammekulturen aka «Little Norway» i Pakistan (rundt 95 prosent + av norsk pakistaneres utgangspunkt) Afghanistan og for øvrig det meste av Midtøsten, nord og Øst-Afrika.

Nå selges Hege Storhaugs bok «Islam den 11. landeplagen» som varmt hvetebrød og utgis i stadig flere land på stadig flere språk. Nå sist ut er en engelsk versjon som lanseres i USA. Så HRS er nok ikke lenger avhengig av støtten fra staten. Men den er likevel riktig som en takk for innsatsen.

Rigmor Aasrud, og Ap for øvrig, er skyldig Hege Storhaug en stor uforbeholden og ydmyk beklagelse. Tørk krokodilletårene et sted der vi andre slipper å se det.

Først publisert som leserinnlegg i Gudbrandsdølen Dagningen 2. februar 2018