Flere groteske voldtekter har skjedd den siste måneden i den sydsvenske byen Malmö, som da ei jente på 17 år ble gruppevoldtatt ved en lekeplass. Gruppevoldtektene av jenta var av det særdeles brutale slaget. Vi snakker om torturliknende handlinger, i henhold til politiet. Hva 17-åringen ble utsatt for av vold i tillegg til voldtekter, vil ikke politiet fortelle på nåværende tidspunkt, men rykter om en bestialitet hinsides fatteevne har gått som ild i tørt gress.
Den såkalte «feministen» Hanne Höie, er plassert på ytre venstre flanke, skriver Fria Tider. Hun har virkelig løsningen på dette alvoret, og til en rimelig penge.
Folkemøte med konklusjon hinsides alle fornuft
Hanne Höie innkalte nemlig befolkningen til møte i boligområdet Sofielund, der gruppevoldtekten av 17-åringen skjedde. Man kan si at Höie virkelig satte standarden for møtet allerede i invitasjonen:
«Obs! Du som tror att våldtäkt är något som begås av förövare (overgripere) med en viss hudfärg, som talar ett visst språk eller kommer från en viss kultur är inte välkommen.»
Ja, det var mangfoldet sitt det! Åpenhet og toleranse like så. Så Höie mener virkelig den dramatiske utviklingen i Sverige er kjemisk fri for innvandret kultur og religion? Eksempelvis var samtlige tiltalte i saken i Fittja, der en kvinne ble massevoldtatt i fjor, av utenlandsk herkomst.
Løsninger som Höie presenterte på møtet, var blant annet flere «fritidsklubber». Altså: Hvis unge menn kan drikke brus og spise boller på skatte- og/eller kommunaltfinansiert fritidsklubb, så endrer deres kvinnesyn seg dramatisk, ditto deres syn på de «horete, vantro» svenske jentene og kvinnene. De får rett og slett noe mer fornuftig å tenke på. De kjeder seg ikke lenger, og dermed trenger de ikke voldtekts-action.
Kanskje Höie skulle tenke over følgende: Hvorfor er det ikke akutt behov for fritidsklubber til innvandrede unge menn fra buddhistiske Thailand, fra Kina, fra Sri Lanka etc? Kanskje hun skulle lese dommen i Fittja-saken, der Mohamed, Samir, Sahel etc satt på tiltalebenken, ikke «Per», «Jan», «Dilan» eller «Sandip»?
Hva tenker ofrene om landskvinner som dette? Er det «lov» for andre svenske kvinner, aktivister, å være totalt faktaresistent?