Politikk

Et sørgelig regjeringsgrunnlag

Den blåblå regjeringen vant fordi de andre tapte. Valgresultatet gjør regjeringen enda mer avhengig av Venstre og KrF, der erfaringen gjennom fire år som støtteparti er politisk uansvarlighet. Og hvordan vil KrF og Venstre nå uttrykke sin avstand til FrP - ved politiske resultater eller ved personlige antipatier?

Høyre/FrP-regjeringen kan fortsette fordi de borgerlige partiene sikret flertallet med to partier som var på randen til selvmord. KrF vaket nokså konstant over sperregrensen etter hvert som stemmene ble talt opp, mens Venstre vippet over og under og bidro slik sett til at pilen til tider pekte nesten vel så mye på det såkalte rødgrønne alternativet.

Faksimile fra NRK

Valgets vinner er uten tvil Sp, men partiet – som nok også hadde en litt for tidlig formtopp – blir uansett en vinner uten noe lag. For selv om Sp har sine politiske sympatier på venstresiden har de mange politiske saker som ligger på høyresiden.

For venstresiden er det SV som kan si seg mest fornøyd med valget. SV-leder Audun Lysbakken har gjort en formidabel politisk jobb mot slutten av valgkampen, og reddet partiet med relativt god avstand til sperregrensa. Også Rødt gjorde et brakvalg om vi ser det hele nedenfra. MDG står stort sett på stedet hvil, og selv om de selv insisterer på at de «er et parti som er kommet for å bli», så kan det være at et SV og et Rødt med fornyet selvtillit kan spise dem opp.

Valgets store taper er Ap og leder Jonas Gahr Støre. Ap kan fortsatt skilte med å være Norges største parti, men også det med knappere og knappere margin til Høyre.

Men om Ap står ribbet tilbake, kan heller ikke H/FrP-regjeringen ikle seg så mange nye fjær. For nå starter kampen med de skadeskutte KrF og Venstre som nok vil bruke sin knapt tilmålte makt til å tvinge frem sine merkesaker. Det vil nok først og fremst gå utover FrP.

Mindretallsregjering

KrF har gjort det klart at de støtter Høyres Erna Solberg som statsminister, men de vil ikke være i en regjering med FrP. KrF har flørtet med Ap, og i en periode ante man ikke hvor KrF ville plassere seg politisk. Hvorvidt en slik vinglete strategi har vært klok fra KrF i valgkampen er nå én ting, men når de så avsluttet flørten med Ap vil de fortsatt ha behov for å markere avstand til FrP.

Samme problematikk står Venstre overfor, men kanskje med et litt annet utgangspunkt. For da det så som mørkest ut for Venstre under valgkampen begynte det å gå opp for flere at den borgerlige siden kunne tape flertallet med et Venstre under sperregrensen. Det ble åpenbart startet en livredning også fra velgerne, som stemte taktisk. For eksempel viser en sjekk fra en rekke bydeler i Oslo vest at Venstre gikk omtrent like mye frem som Høyre gikk tilbake. Men vil Venstre opptre mer ydmykt av den grunn?

Kanskje, men da overfor Høyre. Det betyr at det er FrP som må svi, og da blir det personlig.

Krav om personlig avgang

Det er spesielt tre personer i FrP som «lever farlig» politisk. I prioritert rekkefølge: innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug, justisminister Per-Willy Amundsen og fiskeriminister Per Sandberg.

Alle tre er blitt en personlig skyteskive for KrF og Venstre. Og vi vet alle hvorfor: de støtter en restriktiv innvandringspolitikk.

Her slipper nok Sandberg lettest unna, for som fiskeriminister står han ikke politisk i veien for KrF og Venstre, selv om hans nestlederposisjon i FrP sikkert er til stor irritasjon. Så er det langt verre for Listhaug og Amundsen, og spesielt førstnevnte.

FrP kan etter all sannsynlighet takke Listhaug for at de gjorde et såpass godt valg som de gjorde. Hun har, nettopp som innvandring- og integreringsminister, gjort jobben hun er satt til med å fremme partiets viktigste sak: innvandringspolitikken – og det med åpen og klar tale. «For» åpen og klar for sine politiske motstandere, og de er det mange av – ikke bare i politikken, men vel så mye i mediene, i akademia og blant diverse organisasjoner. Hun ble i valgkampen prøvd gjort mest mulig politisk uspiselig, hvilket har gjort tilhengerne enda mere tilhengere og motsatt.

Har så Listhaug og Amundsen partiets ledelse i ryggen?

Høyre og Solberg har i løpet av disse fire årene strukket seg langt for å tekkes det som var «støttepartiene», men nettopp utnevnelsen av statsrådene Listhaug og Amundsen fikk KrF og Venstre til å se rødt. Det var tydeligvis det «verste» som kunne skje. Men har de samme statsrådene levert politiske resultater? Strengt tatt er det vel det statsråder skal måles opp mot, ikke personlige antipatier.

Vil så KrF og Venstre utvise politisk ansvarlighet, eller vil de som politisk strategi kreve en eller flere av statsråders avgang?

Om Solberg skulle gi etter for et slikt eventuelt krav fra KrF og/eller Venstre, hva gjør FrP-leder Jensen da? Vil hun ofre dem for å beholde regjeringsmakt? Eller vil hun stå opp for sine egne selv om det skulle bety at FrP går ut av regjering – der vi kan ende opp med en regjering utgått fra venstresiden.

Frem til 2021

Det kan være at regjeringsmakt i 2017 betyr fire usikre år, der KrF og Venstre kan opptre ikke bare i opposisjon, men med opposisjonen på venstresiden. Og der har den selvsikre SV-leder Lysbakken sagt at han er rede til å felle regjeringen så raskt det lar seg gjøre.

Vil KrF og Venstre bidra til det?

Det er ikke så sikkert at en regjering utgått fra venstresiden hadde vært det verste nå. Så kunne heller de rote det til med et svakt Ap avhengig av oppblåste småpartier med knallharde krav. Og det mens Ap ligger med brukket rygg og antakelig går rett inn i en lederstrid. For det er nå nestleder Trond Giske har sin sjanse. Som den politiske ringreven han er, lar han neppe den muligheten gå fra seg.

Da kunne Høyre og FrP lent seg tilbake og med stor sannsynlighet tatt tilbake makten i 2021, kanskje også med et KrF og Venstre som hadde lært seg ett og annet om politisk ansvarlighet.