– La meg forklare deg helt klart og tydelig hva dette plagget som du frykter så enormt, hijab, egentlig betyr, skriver 19 år gamle Doha Algariri i Aftenpostens Si ;D-spalte og demonstrerer med all ønskelig tydelighet hvorfor hijab og -brukerne vekker så mye mishag.
– Men først vil jeg be deg om en liten tjeneste, og det er å være villig til å møte meg med et åpent sinn, og være villig til å tilegne deg ny kunnskap om andre verdisett enn ditt eget, fortsetter hun.
Og hvordan står det så til med hennes egen kunnskap om andre verdisett enn hennes?
Men hvis du prøver å anstrenge deg litt til, og forsøker å løsrive deg fra fordommer og stereotypier, vil du kanskje kunne se at hijab ikke er som du skal ha det til.
…
Å bruke materialisme som mål på verdighet, er ikke for kvinnen en god målestokk. Tvert imot, det er heller opprettholdelsen av anstendighet og respekt som gjør kvinnen til en dronning, og til det er hijab den perfekte løsning!
Det lyder jammen flott! Spørsmålet er bare hva det gjør med dronningens syn på sine utildekkede undersåtter? Det er imidlertid lite som tyder på at noen frykter hijab, slik Algariri har lykkes i å innbille seg selv. Til gjengjeld misliker svært mange hijaben rett og slett på grunn av kvinne- og menneskesynet som ligger bak og som Algariri tydeligvis bekjenner seg til.
Er ikke det på grunn av samfunnets primitive og undertrykkende forståelse av at kvinnens verdi ligger i hvor «sexy» og tiltrekkende hun er?
Er ikke det på grunn av mediene som har skapt et uoppnåelig, billig og uverdig kvinneideal? Det er på tide å få opp øynene og virkelig se hvem som er undertrykket her.
Nå er det jo slik at tildekning av kvinner, også hijab, både er religiøst og kulturelt betinget, men kvinnesynet som ligger bak og som Algariri legger for dagen er det samme. Hijaben i sin nåværende form er mer religiøs, for kulturelt sett har det stort sett vært brukt sjal som minner mer om skautene og «koneluene» våre formødre brukte for å dekke til håret en gang i tiden. Det brukes da også hyppig som argument i debatten; men hvorfor skulle noen ønske seg tilbake dit? Er det noen som tror at det er et gode for et samfunn med likestilling og kvinnefrigjøring på verditoppen?
Den hijaben vi de siste årene har sett spre seg i Europa ble vanlig som følge av den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Vi skal huske på at noe av det første Khomeni-regimet gjorde, var å påby landets kvinner å dekke seg til og gjøre det straffbart å la være. Det sier jo litt om hvor maktpåliggende det er for patriarkatets tilhengere å tvinge sitt syn på alle andre. Tusenvis av modige kvinner gikk i demonstrasjonstog mot forslaget, dessverre til ingen nytte.
Det kvinnesynet dør og straffes kvinner, og noen menn, i hele verden av og for den dag i dag.
Og et av uttrykkene for dette forventer altså noen at vi skal respektere, tolerere og anerkjenne i Europa? Lykke til med det.
Den vanligste islamske tolkningen er nemlig at tildekning skal vise at jenta/kvinnen er anstendig og seksuelt utilgjengelig, da hun dekker seg for å skjerme seg fra menns blikk. Dette skal igjen forhindre seksuell trakassering og -overgrep. Noen kan mene noe annet, og mye tyder på at noen europeiske hijabbrukere/-støtter også gjør det, men det er likevel et faktum at den første tolkningen er utbredt og langt mer vanlig enn de frivillige brukerne føler for å innrømme.
Så kan de hevde at de personlig legger noe helt annet i hijaben og det er helt greit, men svært mange av oss ser den andre siden av symbolikken. Ingen sammenligning for øvrig, men vi kan uten videre konstatere at mange indere ser på hakekorset som en religiøs lykkebringer, mens resten av verden ser noe helt annet. Det er det samme symbolet, og ingen av tolkningene kan avvises, for begge er riktige sett fra de forskjelliges ståsted. Hijaben og øvrig tildekning, hva den enn måtte bety personlig for selverklærte europeisk-muslimske feminister, er også et av den fremvoksende totalitære og voldelige ideologien islamismens fremste kjennetegn. Hvor den enn brer seg, følger forfølgelse, blod, vold, død og ødeleggelse, i tillegg til ekstrem undertrykkelse av og vold mot kvinner.
Derfor har vi fått et problem, for det er ikke til å komme fra: hijab og øvrig tilsløring er et symbol og som symboler flest har det to funksjoner: Det viser hva brukerne er og dermed hva alle ikke-brukere er. Tatt i betraktning det bakenforliggende kvinnesynet, får symbolikken og tankegangen konsekvenser for alle kvinner. Å forsvare det symbolske uttrykket for en foreldet, misogyn tankegang er ganske enkelt å bidra til at patrialkalske samfunns seksualiserte, kvinnefiendtlige tankegang får befeste seg ytterligere i Europa.
Det er faktisk ikke sånn at du kan dra på deg et omstridt symbol og forvente at verden skal se det utelukkende fra ditt private perspektiv. Velger du å iføre deg et symbol, har du også valgt – og må tåle – at andre har en mening om det og vil oppfatte deg og din person deretter.
Tankegangen bak tildekking av kvinner demonstreres da også gang på gang av imamer og muslimske – ofte selvutnevnte – talspersoner. Som den «svenske» imamen som sammenligner kvinner med sjokolader: de som er innpakket kan man ta; de som er uinnpakket tar fluene. Eller den «australske» imamen, som sammenlignet kvinner med kjøtt og menn med katter: det udelikate, utildekkede kjøttet er avskyelig og ender som kattemat, det delikate, tildekkede kjøttet tar man vare på. To måter å uttrykke seg på, kvinnesynet er det samme: at kvinner er en slags gjenstand som må pakkes inn for å være anstendig og slik gjøre seg fortjent til omgivelsenes respekt.
Og det har uinnpakkede, udronninglige, uanstendige, fryktsomme, fordomsfulle, billige og primitive jeg ikke tenkt til å åpne sinnet mitt for, hverken i denne verden eller den neste. Punktum.