Problemene en skjødesløs politisk ledelse – i skjønn forening med den kulturelle, akademiske og mediale eliten – gjennom 40 år har vært ansvarlige for å påføre samfunnet, begynner å bli i overkant synlige, for ikke si følbare, og det liker de ikke noe særlig. Det er høyst forståelig og derfor er blant annet innvandring og relaterte problemer ikke noe tema partier i valgkampmodus, minus Frp, føler for å løfte i valgkampen. Det er ellers ganske snodig, for innvandringen påvirker nær sagt alle andre samfunnsområder, fra økonomi til infrastruktur, fra boligmarked til skoleplasser, fra rettssystem til helsetjenester.
TNS Gallups Klimabarometer for 2016 viser at innvandring og integrering topper listen over hva folk er mest bekymret for. 64 prosent av landets velgere, for å være korrekt.
På borgerlig side er fordelingen slik: Frps velgere noterer seg for 80 prosent, Høyres med 72 prosent, Kristelig folkepartis med 69 prosent og Senterpartiets med 62 prosent. Mer overraskende tatt i betraktning partiledelsens ekstraordinære populisme på enhver front: 59 prosent av velgerne har innvandring og integrering som største bekymring.
Selv blant de rødgrønnes velgere svarer majoriteten det samme. SV og MDGs velgere er riktignok mest bekymret for klimaet, men innvandring ligger på god andreplass med henholdsvis 50 og 53 prosent. Blant Aps velgere er det 59 prosent.
Dette gjelder forresten ikke bare dumme, slemme og innavla nordmenn med nisselua godt trukket nedover øra og nasjonalistisk brunost på vaffelen og så videre og så videre. Stemningen i det store deilige, internasjonaliserte EU-landet er ikke stort bedre. I september 2016 publiserte Department of Methodology ved London School of Economics en omfattende undersøkelse som tok for seg 18 000 respondenter i 15 forskjellige lands holdninger til innvandring og villighet til å akseptere asylsøkere. Studien konkluderer med at flertallet er innstilt på å ta i mot flyktninger som kan bidra til samfunnet og er personlig forfulgt på religiøst eller etnisk grunnlag, men helst ikke hvis de er muslimer. Økonomiske migranter er heller ikke omfattet av velvilligheten. Det er også lavere vilje til å motta mannlige asylsøkere enn kvinner.
I februar 2017 publiserte likeledes The Royal Institute of International Affairs, avdeling Chatham House, en omfattende undersøkelse av europeeres holdninger til muslimsk innvandring. Undersøkelsen omfattet 10.000 respondenter i ti ulike land (Belgia, Frankrike, Hellas, Italia, Polen, Spania, Storbritannia, Tyskland, Ungarn og Østerrike) og viste at nærmere 56 prosent av Europas befolkning ønsker full stans av muslimsk innvandring. Kun 20 prosent er positive til fortsatt innvandring fra muslimske land.
I juni publiserte det anerkjente analyseinstituttet YouGov en måling fra åtte forskjellige land, deriblant Norge, som viser at 59 prosent mener at det foreligger en fundamental konflikt mellom islam og det øvrige samfunnet.
Subilt og sofistikert i Verdens Gang.
Overnevnte studie fra Chatham House tok i tillegg for seg både elitens og befolkningens holdninger til islam, som viser at også i eliten – det vil si folk i den gruppen som ikke ligner på VGTVs sofistikerte white trash-karikatur – hersker en betydelig skepsis islam. En betydelig del mener faktisk at all videre innvandring fra muslimske land bør stanses (32 prosent) og at europeisk og islamsk livsstil er uforenelige størrelser (35 prosent).
Det gir jo et litt annet inntrykk enn det norske medier med NRK og Aftenposten i spissen forsøker å skape.
Og likevel er altså ikke innvandring et større tema i valgkampen. Da mener jeg på rasjonelt, saksorientert vis, altså – ikke den uopphørlige, kjedsommelige gnålingen over Sylvi Listhaugs retorikk.
At Venstre holder seg unna spørsmålet er ikke overraskende, for dem vet man, i likhet med den beryktede haren, aldri hvor hopper. Så hvor de, og kanskje 59 prosent av velgerne deres, befinner seg i morgen eller dagen etter valget, vet de vel knapt nok selv. På sin side har antagelig KrF for store smerter i nestekjærligheten sin til å si noe som ikke høres ut som direkte diktat fra bistandsprofitørene – som vi forresten ikke ikke liker, for profitt er ifølge Martin Kolberg kriminelt – Flyktninghjelpen AS.
At Ap og SV – og Rødt, men de teller jo ikke stort når valget i videregående skole er avsluttet – sitter stille i båten, er heller ikke til å undres over, for de har en enorm politisk fordel av nettopp den innvandringen majoriteten av velgerne ellers er bekymret for. 80 prosent av de som tilhører et islamsk trossamfunn stemte nemlig Ap ved forrige valg. Utslaget er enda mer ekstremt blant innvandrere fra Afrika, der tre av fire stemte på enten Arbeiderpartiet, SV eller Rødt. I Oslo har rundt 30 prosent av de stemmeberettigede innvandrerbakgrunn. Så under mottoet «Skitt i Norge, leve Toten» er det enkelt å forstå hvorfor de foretrekker å tie stille mens problemene øker på nær sagt alle samfunnsområder. Om man i det hele tatt er skikket til å ta vare på et helt lands befolkning når ens parti- og egeninteresse er så påfallende, kan jo resten av velgerne bare lure på.
Å kalle det uansvarlig er neppe noen overdrivelse.
Og som alltid: det gjelder selvsagt ikke alle, mange i disse gruppene klarer seg godt og er et sunt og viktig bidrag til samfunnet og samfunnsøkonomien. Men på gruppenivå representerer de en gigantisk utgiftspost fordi sysselsettingen er eksepsjonelt lav og minker, mens forbruket av sosiale ytelser er ditto høyt og øker. Og som alle andre borgere av dette landet har de krav på offentlige tjenester som helse og utdanning. Flere av gruppenes overrepresentasjon på kriminalstatistikkene er vel ikke direkte kostnadfri den heller; politi, advokater, rettssaker og fengselsplasser er jo ikke gratis.
Men de tre røde partiene sier likevel lite eller ingenting om innvandring og integrering, og «kjøper» seg således disse gruppenes stemmer. Regningen går til resten av velgerne deres, blant dem de 59 og 50 prosentene som er bekymret for nettopp denne innvandringen.
Hvorfor Høyre sitter like stille er derimot helt uforståelig. Med mindre de nærer et slags politisk dødsønske?