Det svenske Rättsmedicinalverket har utferdiget de første rettsmedisinske uttalelsene om såkalte enslige mindreårige asylsøkere (EMA) og bildet som fremkommer har store likhetstrekk med Norge og Danmark: hele 3 av 4 i 581 avgjorte saker er over 18 år.
Etter at Sverige tidligere i år gjeninnførte medisinsk aldersfastsettelse, har Rättsmedicinalverket mottatt rundt 4.200 saker. Hele 96 prosent er unge menn. EMA er i all hovedsak afghanske unge og unge fra Eritrea, Syria og Somalia. Over 90 prosent er mannlige.
Av 581 saker finner Rättsmedicinalverket at asylsøkeren er 18 år eller eldre i 442 av dem. Fem saker, som bare gjelder kvinner, oppgis som tvilstilfeller («undersøkelsen taler muligens for at asylsøkeren er 18 år eller eldre, mens 134 finnes å muligens være under 18.
Nylig kom det også frem at det svenske grensepolitiet for første gang har kunnet kontrollere identiteter på personer som skal utvises ved hjelp av fingeravtrykk fra vedkommendes hjemlandet. Av hittil 77 personer som er sjekket, hadde 65 – 84 prosent – oppgitt falsk identitet til myndighetene. 50 av de 77 påberopte seg å være EMA, men av disse var bare to under 18 år, hvilket tilsier at 96 prosent av de sjekkede har løyet om alder.
Sverige har i årevis vært gjenstand for en omfattende og stadig økende tilstrømning av EMA, ettersom de har vært et av få europeiske land som ikke har benyttet medisinsk aldersfastsettelse. I stedet har man latt tilfeldige saksbehandlere i Migrationsverket – svenskenes svar på Utlendingsdirektoratet (UDI) – fastsette alder etter EMAs opplysninger og eget skjønn, omtrent over lesten: sier de at de er 15, så er de 15. Det har medført store problemer, ikke minst i forhold til kriminalitet, da de er nærmest immune mot rettstatens inngripen nettopp fordi de har status som mindreårige.
I 2015 anslo svenske myndigheter at så mange som 12.000 EMA ville ankomme, men anslaget raskt ble oppjustert til 30.000. Det endelige tallet ble 35.369. Det tilsvarer omtrent hele befolkningen i tettsteder eller byer som Lørenskog, Porsgrunn eller Larvik. Status som EMA ga da oppholdstillatelse med familiegjenforening og en rekke materielle goder og i følge SVT ville kostnadene for de anslåtte 30.000 bli på 25 milliarder SEK. Til sammenligning er det afghanske statsbudsjettet på 65,6 milliarder SEK. Ifølge det svenske Migrationsverket var hele 71 prosent av alle asylsøkere til Sverige i 2015 mannlige. Mer enn 21 prosent av alle asylsøkerne er klassifisert som enslige mindreårige.
Ved årsskiftet vedtok svenske myndigheter følgelig å gjeninnføre alderstesting, og de innledende resultatene viser at tilstandene ikke er stort bedre enn i Norge og Danmark, hvor utstrakt juks med alder har vært konstatert i en årrekke:
I 2003 viste UDIs tall at 87 prosent av de som ble alderstestet i Norge var eldre enn 18 år, hvilket fikk UDI til å ville utvide alderstestingen.
I 2013 viste hver fjerde alderstestede EMA seg å være voksen.
I de ni første månedene av 2015 ble 877 enslige mindreårige asylsøkere alderstestet og en av tre viste seg å være over 18 år.
Det står ikke bedre til i Danmark, hvor Rettsmedisinsk Institutt alderstestet rundt 800 EMA i 2016, og fant at hele tre av fire – 74 prosent – av 600 avgjorte saker var over 18 år.
Det samme er tilfelle i Finland, der to av tre i følge rettstannlege ved Åbo universitet, Vivian Visnapuut, viser seg å være eldre enn oppgitt.
Men noen i Norge vil at vi skal droppe medisinsk aldersfasettelse og heller bruke den gamle, ikke utpreget presise svenske metoden med saksbehandlers – og eventuelt interesseorganisasjoners – personlige skjønn. Det har vært øvet kraftig påtrykk på fagmiljøer i Norge og Sverige, både for å få fagfolk til å la være å involvere seg i medisinsk aldersfastsettelse og for å forsvake den eksisterenede metoden, for deretter å kunne kritisere den «nye» for å være for dårlig. Kritikken kommer tilsynelatende fra tunge organisasjoner og foreninger, men en nærmere titt viser at en snever personkrets går igjen og er særdeles aktiv. De har til en viss grad lykkes, kanskje særlig fordi mediene ikke stiller et eneste kritisk spørsmål de aktuelle personene.
I begynnelsen av mars 2017 kunne dermed Universitas melde at Universitetet i Oslo (UiO) avslutter samarbeidet med Det odontologiske fakultet om alderstesting av EMA. Universitas – som resten av de etablerte mediene – kaller konsekvent metodene for «kontroversielle», og lar velkjente kritikere uimotsagt hevde at disse testene har store feilmarginer.
I Norge ble retningslinjene for alderstesting etablert av den internasjonalt anerkjente professor emeritus, dr. odont. og rettsodontolog ved Institutt for oral biologi Tore Solheim i 2003. De innebar en klinisk undersøkelse, to forskjellige røntgenundersøkelser av tenner, grad av forkalkning i tennenes nervehulrom og håndrotsrøntgen. Så ble det skrevet en rapport basert på helheten og kosignert av en overordnet. Deretter ble det vurdert ved universitetet, og så oversendt oppdragsgivers, som er Utlendingsdirektoratet (UDI), fagpersonell. Disse retningslinjene ble etablert fordi man ville gå vekk fra datidens skjønnsvurdering og for å gi tidlig utviklede personer en sjanse.
Det er særlig tannundersøkelsene som er interessante, da utviklingen av visdomstenner og forkalkning er nær sagt identisk verden over og derfor har svært liten feilmargin. Som det uttrykkes: «Vi tar ikke feil av en 16-åring og en 20-åring» på dette området. Her som på alle andre felt finnes det selvfølgelig ett og annet unntak. Det er nettopp derfor det suppleres med flere undersøkelser, for å gjøre feilmarginen så liten som overhodet mulig. Og i motsetning til hva man skulle tro, så arbeides det regelmessig med dette spørsmålet. For å bli enda bedre, ikke fordi dagens metoder er uforsvarlige.
Det mest omfattende og viktigste arbeidet i Europa foregår i det tyske AGFAD (Arbeidsfellesskap for rettsmedisinsk aldersdiagnostikk), som har 130 tilsluttede forskere. De har gjennom 16 år utarbeidet internasjonale retningslinjer for medisinsk fastsettelse av alder, og avholder stadig konferanser for fagfolk fra hele verden. Blant underviserne finner man Dr. Helen Liversigde, som er en internasjonalt anerkjent og sitert autoritet på alderstesting utfra tannundersøkelser. Det samme gjelder professor Andreas Schmeling, som er direktør for det rettsmedisinske institutt i Dresden.
Basert på kritikere og medias dekning, skulle man tro at alderstesting var en slags «juksevitenskap» som Norge og Sverige suller med på egenhånd. Det er ikke riktig – dette er solid vitenskap som er internasjonalt anerkjent, selv om norske medier ikke tar seg bryet med å sjekke det opp. For du har nok aldri sett AGFAD og deres omfattende forskning nevnt i artikler om alderstesting i norske medier, har du vel?
Neppe. Det du derimot får se, er kritikerne av alderstesting – som det ikke stilles et eneste motspørsmål til.
La oss bare se litt på kjøret mot barnelege Jens Grøgaard i firmaet Barnesak AS, som hadde jobben med å vurdere innsendte undersøkelser for UDI. Etter å ha blitt kritisert av Rådet for legeetikk, trakk han seg. Men hvem var klagerne og hvem sitter i Rådet for legeetikk?
Klager var Nordland Legeforening, som ledes av Margit Steinholt. Hun er leder for partiet Rødt i Alstadhaug og har kommet med politiske utspill i asyldebatten mer enn en gang. Rødts mening er tilfeldigvis denne:
«I tillegg er det viktig at mindreårige asylsøkere ikke blir alderstestet på unøyaktige måter (tann- og knokkeltester) … »
I mars 2016 var Steinholt medforfatter av en sterkt kritisk kronikk om alderstesting. En av de andre forfatterne var Svein Aarseth.
Han er tilfeldigvis leder for Rådet for legeetikk.
Samme råd tok Nordland legeforenings klage til følge. Den norske legeforening skriver at Aarseth er asylpolitisk engasjert:
«Han har vært en av initiativtagerne og jobbet som frivillig for helsetjenesten for papirløse migranter siden 2009. (…) Helsetjeneste til papirløse migranter reiser viktige medisinske, etiske og politiske spørsmål og vi er sikre på at hans engasjement for denne gruppen vil fortsette.»
Dette blir altså regnet for objektiv, faglig kritikk i et innvandringspolitisk spørsmål; et felt som er generelt kjent for store stridigheter.
En annen som er aktiv i media – og som Universitas fant det for godt å spørre om en kommentar, uten å nevne hennes ståsted – er Ellen Annexstad. Hun representerer Barnelegeforeningen i Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse – som Steinholt leder. Sammen med Aarseth har Annexstad dessuten forfattet kritiske felleskronikker. En kikk på Twitter levner liten tvil om hennes asylpolitiske synspunkter.
Mediene, også Universitas, finner det forresten passende å opplyse at UiO har «tjent store penger» på de «kontroversielle» alderstestene. Penger som motiv gikk da også igjen i Steinholts klage på Grøgaard.
Undersøkelsene er selvsagt kostbare for staten. Helsetjenester med alt det innebærer er generelt det. Det er hverken UiOs eller Grøgaards skyld. Heller ikke at undersøkelsene er så omfattende – for det er nettopp for å sikre at resultatet blir så korrekt som mulig.
Det er imidlertid langt mindre kostbart for samfunnet å gjennomføre slike undersøkelser, enn å ikke gjøre det. Det er bare å se til Sverige, både økonomisk, sosialt og kapasitetsmessig. I tillegg kommer økt, ofte personfarlig kriminalitet. Legg til at oppslutningen om asylinsituttet faller drastisk når folk oppfatter at de blir systematisk løyet for av personer som ikke har beskyttelsesbehov, men bare utnytter et allerede overbelastet system, og det finnes ingen gode grunner til å slutte med medisinsk aldersfastsettelse. Tvert i mot er det god grunn til å stille spørsmål ved motivene til de som agiterer for dette.
For metodene som ble brukt i Norge var altså bra nok til at UiO gikk god for dem, før de plutselig snudde. Så der man før ønsket å bruke vitenskapelige, medisinske retningslinjer for å komme bort fra en totalt upålitelig, skjønnsbasert aldersfastsetting, vil en rekke miljøer og NGO´er gå tilbake til dette i Norge.
Lykkes de, vil vi snart befinne oss i Sveriges situasjon.