En gruppe muslimske kvinner – beskrevet som «prominente» i media – har lyktes i å stanse Ayaan Hirsi Alis planlagte foredragsturné i Australia, og kaller det en seier for ytringsfriheten. De hevder at Ali skaper hat, dehumaniserer muslimer og kan inspirere til tilfeldige angrep på muslimer. De laget en video, hvor de kommer med en rekke anklager mot Ali og hadde også planlagt demonstrasjoner ved lokalene der foredragene skulle avholdes under de vanlige sikkerhetstiltakene som må iverksettes rundt islamkritiske arrangementer i hele den vestlige verden. Ifølge arrangøren Think Inc. ringte også en representant for gruppen rundt til forskjellige forsikringsselskap i et forsøk på å få organisasjonens forsikring kansellert.
Hipp hurra for ytringsfriheten, liksom!
Ali har levd med politibeskyttelse og til tider måttet gå i dekning etter drapet på vennen og støttespilleren Theo Van Gogh i 2004. Bekymringer for sikkerhetsopplegget gjorde at Ali måtte avlyse turneen i Australia, og selv i en artikkel om saken velger avisen The Guardian å beskrive Ali som «kontroversiell» og «omstridt».
Den shiamuslimske imamen Mohammed Tawhidi (mer om ham i egen artikkel) måtte på sin side – etter råd fra det australske politiet – gå i dekning etter å ha offentlig støttet Ali.
Så hvem er det egentlig som er «kontroversiell», «omstridt» og «skaper hat» som kan føre til tilfeldige angrep på hvem her?
Ali og hennes støttespillere blir regelmessig anklaget for å bruke en splittende, hatefull retorikk som er farlig for muslimer. Den samme anklagen rettes mot den nederlandske politikeren Geert Wilders. Han er ifølge vår egen Krf-leder Knut Arild Hareide en farlig mann. Men det er han som blir dratt for retten for sine ytringer; det er han som lever under 24/7 politibevoktning og det er han som lever som en slags flyktning i eget land – han kan ikke engang oppholde seg på samme sted to netter på rad. Det samme gjelder for øvrig danske Lars Hedegaard, og Ali fristet samme tilværelse i Europa frem til hun bosatte seg i USA.
Det er et beklagelig og skammelig faktum at tilfeldige muslimer blir ofre for angrep fordi de er muslimer og at angrepene på og vandalisering av moskèer øker, hvilket er noe samfunnet bør ta ubetinget avstand fra og bekjempe med alle tilgjengelige midler. Men skal vi lykkes med det, må vi først finne en årsaksforklaring som holder vann. Derfor må det kunne stilles spørsmål ved hvorvidt disse angrepene skyldes personer som Alis eller Wilders virksomhet. Oppfordrer de til det eller er de den direkte inspirasjonen? Eller skyldes angrepene noe annet, som en generell polarisering i samfunnet eller f.eks. ufjelge miljøer og ideologier som nynazisme eller islamisme?
For det er ikke til å komme fra at det ikke er arrangementene til f.eks. ekstremist-organisasjonen Hizb Ut-Tahrir eller Islam Net som må avholdes under strenge sikkerhetstiltak og politibevoktning av frykt for angrep. Istedet er det islamkritiske arrangementer som må det, som f.eks. Krudttønnen, som likevel ble angrepet med død og skuddskader til følge. I det siste årene har vi da også sett at selv julemarkeder og nasjonal- eller høytidsfeiringer krever store sikkerhetsforanstaltninger for å i det hele tatt kunne gå av stabelen, mens Frankrike stadig er i offisiell unntakstilstand. Dette er overhodet ikke ment for å forkleine angrepene på muslimske enkeltpersoner og trossamfunn, men sikkerhetssituasjonen i Europa og USA sier likevel noe om det overordnede trusselbildet.
Men når det gjelder angrep på muslimer og moskeer er forklaringen alltid én: man peker på nærmeste islamkritiker, helst en som er kjent for å kjempe med ord og penn.
Omvendt lyder det hver gang blodet flyter til ropet Allahu Akbar i Vestens gater, redaksjonslokaler, konserthus og kafeer: Slapp av folkens, dette har ingenting med islam å gjøre! Imamer og hatpredikanter – noen bosatt eller ansatt i moskéer i Vesten, andre invitert inn av samme – oppfordrer uhindret og regelmessig til antiintegrering, kvinneundertrykkelse, avstandstagen til og hat mot de «vantro» de lever blant og til og med vold. Andre igjen rekrutterer unge muslimer til terrorisme i inn- og utland. Det har ingenting med islam å gjøre det heller. Fra offisielt hold letes det tvert i mot med lys og lykter etter nær sagt enhver annen forklaringsmodell.
Men det er altså politibeskyttede islamkritikere som Ayaan Hirsi Ali som angivelig er kontroversielle og omstridte. Og politikere som Geert Wilders som er farlige for samfunnsfreden. Den muslimske kvinnegruppen, hvis budskap ikke er nevneverdig preget av fred, forsonlighet eller toleranse, kalles derimot «prominent» eller nevnes uten ytterligere merkater.
Sannsynligheten er imidlertid svært stor for at like «kontroversiell» og «omstridt» som Ali oppfattes av noen muslimer og alle islamister – og åpenbart av de sistnevntes støtter i media og akademia – oppfattes den muslimske pressgruppen av noen muslimer og ganske sikkert majoriteten av ikke-muslimer.
Ser ikke media dette selv?
I så fall skal de være klar over at veldig mange andre gjør det. Dobbeltstandarden skriker til himmels, og som vi nå kan se av alskens undersøkelser og meningsmålinger: den er blant de faktorene som har gjort media selv til kontroversiell og omstridt.
Adjektivene er i seg selv ikke negative, men når de brukes til å viske ut forskjellen mellom truet og truende, offer og utøver, enkeltindivider og pressgrupper, så er de det.
Kanskje er det verdt å tenke litt over?