Politikk

Eneherskeren vant slik herskere pleier å vinne

Tyrkias president Erdogan gikk seirende ut av søndagens valg, et valg som gjør Erdogan til enehersker i tiår fremover. Men det var vel ikke så mange som trodde han ikke ville vinne, for vi snakker en mann som vet hvilke metoder som "kan" tas i bruk.

Nå kan president Recep Tayyip Erdogan med «demokratiets» velsignelse – og dokumentasjon – innta rollen som enehersker i Tyrkia. Valget er dømt nord og ned, både av OSSEs og Europarådets representater samt tyrkisk advokatsamfunn. Skjevheten i valgprosessen var åpenbar og det ble benyttet, og godkjent, stemmesedler som ikke var stemplet fra myndighetene.

Erdogan har beredt grunnen godt. Først kom det beleilige forsøket på (det mistenkelige dårlige gjennomførte) statskuppet i fjor sommer, som gav Erdogan alle muligheter til å kvitte seg med dem han mener er opposisjonelle til seg selv og sin politikk. Fortsatt skal flere tusen være frihetsberøvet, både av dommere, journalister og undervisere. Så har Erdogan klart å få et jerngrep på Europa ved å være en dørvokter for migranter inn til Europa. Landets strategiske plassering mellom Europa og Midtøsten utnyttes optimalt til egen vinning. EU og forbundskansler Merkel gikk rett i baret og lot Erdogan styre med sine trusler. Så ble valget i Tyrkia annonsert – og valgloven endret – der tyrkere i utlandet ble gitt stemmerett, slik at Erdogan styrket sine muligheter til ytterligere makt, uavhengig av landets nasjonalforsamling og andre «forstyrrende» element i et demokrati.

Så startet valgkampen, både i utlandet og i Tyrkia. Den utenlandske ble ført med høy fane og et vell av beskyldninger mot de europeiske land som takket nei til valgkamp fra en annen stat. Internt i Tyrkia ble det mobilisert med bilder av Erdogan på hvert hjørne og Ja-siden boltret seg med et budsjett nærmere Allah enn de fleste. Nei-siden fikk ta til takke med å bli fullstendig overkjørt. Skjevheten vitner om Erdogans eneveldige plan. Dødsstraff gjeninnføres slik at plagsomme elementer kan forsvinne for godt.

Dermed har Erdogan også takket nei til medlemskap i EU. Kanskje er heller planen hans å overta hele Europa. Samtidig har Tyrkia medlemskap i NATO. Dermed må NATO innse at de i sin medlemsmasse har et land som få nå vil kalle et demokrati. Spørsmålet er vel heller om Erdogan liker bedre å leke med Putin enn med mange andre. For av Putin kan han lære mye om makt. Erdogan har nok sett at de fleste islamstyrte land er dysfunksjonelle. Erdogan skal skape en islamistisk stat som er funksjonell. Der er det neppe rom for å kritisere verken Muhammed eller Erdogan – antakelig i motsatt rekkefølge.

Mange tyrkere, men neppe flertallet, ropte etter «den sterke mann». Nå tror de at de har fått det ved hjelpe av demokratiet. Sannheten er nok at de fikk det med et knapt flertall på 51,4 prosent – hvilket er «akkurat nok» til at det ikke er åpenbart valgjuks.

Maktfordelingsprinsippet i Tyrkia består nå av Erdogan, Erdogan og Erdogan.