Politikk

Redde for hvem og hva, mon tro?

Mens noen norske politikere ser at Tyrkias valgkamp-fremstøt mot tyrkiske diasporaer i Europa ikke er "business as usual", heiser andre ytringsfrihetsfanen. Som om det er Norges ansvar å ivareta ytringsfriheten til utenlandske representanter for et stadig mer diktatorisk og aggressivt regime. Særlig Nederland og Tyskland har store tyrkiske diasporaer og dårlige erfaringer med regimets oppvigleri. De sier derfor nei. Hvorfor? Skal vi tro Krf-leder Knut Arild Hareide er det fordi Geert Wilders "skremmer mange i Europa". Det kan kanskje hende, men hvor mange - tyrkere og tyrkiske innvandrere inklusive - er enda mer skremt av regimet i Tyrkia og deres europeiskbosatte tilhengere?

Aps Anniken Huitfeldt, Frps Harald Tom Nesvik, Venstres Trine Skei Grande og Krfs Knut Arild Hareide er rørende bekymret for det tiltagende dikatoriske og aggressive Erdogan-regimets ytringsfrihet og soleklare rett til å drive nasjonal valgkamp i demokratiske land.

Prinsipper er jo viktige og her stiller visst prinsippet om utenlandske, antidemokratiske representanters – som på hjemmebane undertrykker enhver opposisjon og fengsler journalister samt andre kritikere – ytringsfrihet svært sterkt.

Nederland og Tyskland har ifølge Skei Grande ikke håndtert Tyrkias «diplomatiske» overfall, forsøk på selvtekt, trusler om å starte et opprør blant egne borgere bosatt i andres land og hysteriske, konspiratoriske retorikk særlig bra. Og hva kan det komme av? Joda, man er så redde for høyreekstremisme, ser du:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Jeg har forståelse for at det er redsel i Nederland for høyrekstremisme, men vi stopper ikke ekstremistene med deres midler, fastslår hun.

Vel, det gjør vi da relativt ofte? Man nekter dem for eksempel talerstoler og taletid, og man holder dem borte fra arrangementer så godt man kan. Med rette, får vi legge til. Men mtp Nederlands og Tysklands – for ikke å snakke om Østerrike, som også klokelig sa nei – erfaringer med nettopp denne typen mennesker og ideologier, er det ikke rart de reagerer sterkt. Det burde selv innesnødde norske politikere forstå og akseptere. Det er jo også en viss forskjell på å hamle opp med 150 lurvete høyreekstremister med en appell og et organisasjonstalent langt under pari, og enorme diasporaer hvis store deler er tilhengere av en mann som i stadig større grad antar karakter av en førerskikkelse.

Tyskland huser rundt tre millioner innbyggere med tyrkisk bakgrunn (offisielle estimater varierer fra 2,5 til over 4 millioner), hvorav nesten 1,4 millioner er stemmeberettiget i valget om å gi Recep Tayyip Erdogan voldsomme, i enhver betydning av ordet, personlige maktbeføyelser. Valgresultatet er usikkert, det finnes nemlig en hel haug av tyrkere i Tyrkia – nesten halvparten, etter de meningsmålingene som finnes – som ikke synes at det er noen god idè.

Derimot er det en god idè for Erdogans støttespillere å fiske stemmer i de europeiske diasporaene, for i Tyskland har mellom 50 og 60 prosent av de som har stemt i tyrkiske valg stemt på nettopp Erdogan. I Nederland bor det rundt 400.000 tyrkiske innvandrere, hvorav 246.000 er stemmeberettiget. Jeg har ikke lykkes i å finne noen anslag over antall Erdogan-tilhengere blant dem, men hvis det tyske anslaget er noe å gå etter, så kan vi regne med rundt halvparten. Det er i så fall et velkjent fenomen vi har sett i Europa  mange ganger. Vi har for eksempel hatt Stalin-tilhengere, Mao-tilhengere, Pol Pot-tilhengere, Khomeini-tilhengere og Chavez-tilhengere – og felles for de aller fleste av dem er at de aldri tok konsekvensene av sin begeistring og flyttet til de lovede land. Vi ser det også i dag når det gjelder en rekke innvandrere fra islamske land; de feirer landene de engang flyktet fra og mener at de er kulturelt og religiøst overlegne det dekadente Vesten, men de ville ikke drømme om å flytte tilbake. Det er rart med det: visse regimer og statsledere tar seg alltid bedre ut på komfortabelt lang avstand.

Selv ikke turister har nevneverdig lyst til å ta noen snarvisitter til Erdogans Tyrkia lenger. Og i følge tyrkisk UD er det rundt 4,5 millioner tyrkere som heller ikke har lyst til å oppholde seg der og derfor har bosatt seg i Europa. Og den (ca.) halvparten som altså ikke støtter Erdogan hjemme blir sterkt undertrykket. De får ikke ha store valgansamlinger, de får ikke reklamere for seg selv og de har knapt medier som vil utgi budskapet deres. Mens Erdogans parti AKP holder valgkamp alle steder, reklamerer alle steder og har store statlige medier på sin side. Samtidig utroper regjeringspartiet alle som ikke vil stemme på Erdogan for «forrædere».

I denne situasjonen heiser altså norske politikere fra fire partier sin prinsipielle fane og kommer Erdogan til hjelp. Stakkars, han vil jo bare vinne et demokratisk valg? Med stemmer fra en diaspora som ikke en gang skal leve under det de eventuelt stemmer for.

Men frykt ikke: når regimets representanter kommer, så skal visst de samme politikerene – de sier «vi» og det bør jo inkludere dem selv – stille opp og fortelle rett ut hva de mener om både Erdogan og regimet hans. Det kan bli et interessant skue for alle oss andre, så flinke som norske politikere ellers er til å si imot sterke, ampre menn fra repressive stater.

Og du verden så mange politikere som møtte opp personlig for å snakke mot Erdogan-tilhenger Cuma Icten i Drammen her om dagen? Han har personlig formulert en pamflett der de som ikke støtter Erdogan beskrives som som «forrædere» og «vantro». Videre heter det at «etterretningsagenter» fra «de landene dere vet «okkuperer» tyrkisk jord. «De landene dere vet» er en annen måte å si Vesten på, forklarer den norsk-tyrkiske lederen for Ex-muslims of Norway Cemal Knudsen Yucel. Icten påstår videre at vestlige lands etterretningsagenter «har startet et internasjonalt prosjekt for å skape syriske tilstander i landet vårt» og at «globale krefter», altså Vesten, har «styrket» kurdiske PKK og «venstreorienterte organisasjoner mot Tyrkia». De samme globale kreftene «har startet krig mot sunnimuslimske land», heter det i pamfletten.

Det er valgkampmaterialet sitt, det! Og veldig egnet til å integrere tyrkiske innvandrere i deres vestlige vertsland. Men det er da heller ikke regimets hensikt, for i følge utenriksminister Mevlüt Cavusoglu er og forblir de tyrkere. – Vi drar hvor vi vil for å møte våre borgere, sa han til nyhetsbyrået Anadolu. Erdogan var ikke dårligere: – Hvis dere ikke vil la meg komme inn eller la meg tale, vil jeg starte et opprør, sa han. Det frister sikkert Tyskland med sine mellom 2,5 og 4 millioner tyrkiske innvandrere. Aggressive Erdogan-støtters demonstrasjoner bidro nok heller ikke til å øke den tyske og nederlandske befolkningens sympati.

Skummel kis.

Helt i tråd med denne typen regimer har Tyrkia plassert angivere rundt om i Europa, hvor de spionerer på opposisjonelle. Senest i februar gjennomførte tysk politi razziaer mot fire imamer som mistenkes for spionasje på vegne av den tyrkiske regjeringen. Spionasjen var rettet mot tilhengere av den USA-bosatte Fethullah Gülen, som Erdogan anklager for å ha stått bak kuppforsøket i fjor. De fire imamene skal deretter ha videreformidlet opplysninger til det tyrkiske konsulatet i Köln. Dette må være en ren velsignelse for europeisksinnede innvandrere fra Tyrkia, særlig hvis de har familie i opprinnelseslandet og som en eneveldig Erdogan i praksis kan gjøre hva han vil med hvis en eksil-tyrker sier eller gjør noe han ikke liker.

Så vidt meg bekjent har det ikke vært avslørt noen lignende tilfeller i Norge, men det er liten grunn til å tro at det ikke forekommer her. Det er da heller ikke noen ukjent fremgangmåte, blant annet er det dokumentert at Eritrea og Iran har utplassert personer som spionerer på og/eller presser innvandrere/asylsøkere fra ditto.

Det bør også legges til at høyreekstreme, nasjonalistiske og/eller islamistiske tyrkiske organisasjoner som De grå ulver og Milli Görus for lengst er etablert i hhv. Norge og Sverige. I fjor måtte den svenske boligministeren Mehmet Kaplan gå fra stillingen etter å ha hatt samkvem med begge organisasjonene, som for øvrig er rabiate antisemitter. De grå ulver er godt etablert i Drammen og er for alle formål en fascistisk organisasjon. Gjett hvem de støtter?

Ikke rart at KrFs Knut Arild Hareide er skremt og tror at mange andre også er det.

Av den nederlandske politikeren Geert Wilders.

Hareide mener Nederland ikke har inntatt en veldig prinsipiell posisjon i håndteringen av den tyrkiske, politiske aktiviteten.

– For Nederland kom dette på et vanskelig tidspunkt. Det er en intern politisk debatt der, og vi kan vel si at Erdogan preger valget i Nederland. Regjeringen er presset av Geert Wilders, som skremmer mange i Europa, sier han.

Tyrkia har i en årrekke blitt fremholdt av politikere og akademikere som et eksempel på at islam og demokrati kan kombineres. Men vel; det er en stat som har et folkemord de nekter å erkjenne på samvittigheten, den er undertrykkende, forfølger religiøse og etniske minoriteter og likevel er halvparten av befolkningen etter sigende villige til å legge eneveldig makt i hendene på en teatralsk skrikhals hvis fremferd minner om en tysk artsfrende som vestlige innvandringsliberale ellers ynder å bruke som skremselsfigur i hjemlige debatter.

Uskummel kis.

Erdogan er en klassisk demagog som dessverre har alt for mange tilhengere i Europa og som han kan bruke som makt- og pressmiddel. Det har han allerede visst at han er villig til. Det er ingen grunn til at europeiske myndigheter skal hjelpe ham ytterligere og hvis det ikke finnes lover mot hans undergravende og destabiliserende virksomhet, bør det omgående utformes noen.

Etterpå kan jo de politikerne som gjerne vil opprettholde diplomatiske forbindelser med Tyrkia og tillate at landets nasjonale valgkamp foregår på annen manns jord, samtidig som de helgarderer ved å si at de vil «tale mot ham», benytte de samme diplomatiske forbindelsene til å reise til Tyrkia og tale mot Erdogan der? Det er da heller ikke utreiseforbud i Norge eller andre europeiske land, så enhver som vil stemme på Erdogan kan bare bestille seg en flybillett og dra på valgmøter når de måtte lyste.

Pussig nok ser det velmenende, innvandringsliberale segmentet i Europa høyreekstremister og Hitler under annenhver busk for tiden – det tør være nok å minne om medias dekning av president Trumps gjøren og laden de siste månedene – og likevel kjenner de tilsynelatende ikke igjen en fascistisk førerskikkelse når han praktisk talt setter seg på hodet deres.

Hareide får være så skremt av den tross alt demokratiske Geert Wilders – som pga trusselbildet mot hans person fra særlig islamister har levd under streng politibevoktning døgnet rundt i årevis – i det like demokratiske Nederland som han vil; sannsynligheten taler for at majoriteten er langt mer skremt av Tyrkias sterke mann og støtten han har i store diasporaer i Europa.

De som fortsatt mener at Tyrkias regime er godartet og derfor bør behandles som alle andre, tar feil. Men hvis eller når Erdogan får eneveldig makt – ved hjelp av tyrkiske diasporaer med norske politikeres lalleglade velsignelse – så kan vi foreta et bytte. Vi tar i mot demokratisk innstilte tyrkere som uten tvil må flykte fra landet, mens Erdogan tar i mot sine egne tilhengere med tyrkisk statsborgerskap og gjerne de politikerne som bidro til valgseieren. Det vil være fordelaktig for alle parter, for så vil ikke lenger Erdogan-regimet måtte tvinge seg på Europa for å drive valgkamp, vi kan oppheve lovene mot samme og tilhengerne hans vil spare valgrelaterte reiseutgifter.

Som ekstrabonus vil Knut Aril Hareide slippe å være redd for Geert Wilders. Og ikke bare det: han og andre kan også være helt trygge på at hverken Wilders eller andre Erdogan-motstandere vil flytte etter med det første. Bare det må da være verdt en flybilletten og tiden det tar å pakke?